Anmeldelse: Foucault og nyliberalismen

Et av temaene som blir diskutert er hvordan Foucaults teoretisering om nyliberalismen kobles med Deleuzes tese om kontrollsamfunnet. Dette blir tatt opp av Sigurd M. N. Oppegaard, som dekker hvordan Deleuzes maktforståelse bygger videre på Foucaults forståelse av makt i samfunnet. Fokuset ligger på Deleuzes svært korte, men også svært innholdsrike samtidsdiagnose fra essayet ‘Postscript on the Societies of Control’. Det diskuteres hvordan det disiplinerende samfunnet erstattes. Disiplin er en maktform Foucault skildrer i ‘Straff og overvåkning’; det er er en kraft som orienteres mot individuelle kropper for å modifisere, opplære og forbedre dem. Disiplineringen erstattes idet ‘kontrollsamfunnet’ vokser frem.

Kontrollsamfunnet består av et løsere nettverk med institusjoner og praksiser hvor individet styres indirekte gjennom et system med fleksible praksiser, hvor individer til en større grad får flyte ‘fritt’. Her er styringen indirekte, den forekommer gjennom å la individer handle basert på en regulert form for frihet. Oppegaard viser til at Foucault fremhever lignende tendenser i sin analyse av nyliberalismen, som fungerer gjennom å forbruke og produsere individuell frihet – innenfor markedskonteksten. Som Oppegaard, og de andre forfatterne i temanummeret fremhever gang på gang, må vi her huske at dette innebærer en tendens: disiplinen forsvinner ikke, men underlegges kontroll som en styringsmekanisme.

Oppegaard viser her en kobling mellom Foucault og Deleuze, men som via Deleuze får frem de potensielt problematiske sidene ved nyliberalismens tilsynelatende intensifiering av maktbruk. Dette temaet er svært interessant – især ettersom Foucault selv var noe ukritisk til den fremvoksende styringsrasjonaliteten. Analysene til Knut Ove Eliassen, Svein Hammer, Kristin Asdal og Arne Johan Vetlesen tar for seg dette – mens Mikkel Bolt, som diskuterer Foucault om den iranske revolusjonen, indirekte berører det samme temaet. Før vi kan gå inn på dette interessante spørsmålet må vi derimot klargjøre for hvordan disse øvrige tekstene dekker Foucaults analyse av nyliberalismen, og hvordan de inviterer oss til nytekning.

Eliassen, som dekker markedet som en maktteknologi som fungerer gjennom konkurranse, fremhever en av Foucaults viktigste påstander: Nyliberalismen handler ikke om, og har aldri handlet om, mindre styring. Snarere er nyliberalismen en radikal videreutvikling av liberalismen – som snur markedet og statens relasjon på hodet vis-à-vis den klassiske liberalismen. Mens klassiske liberale tenkere ønsket å begrense statens rolle, slik at staten blir markedets vokter og tar seg av bivirkninger skapt av markedets prosesser, som fattigdom, skal nå markedet legitimere og vokte over staten. Dette betyr, enkelt sagt, at statens rolle er å sørge for at markedet fungerer gjennom å tilrettelegge for konkurranse. Utover dette skal staten ideelt sett trekke seg ut av sosiale spørsmål, som for eksempel folkehelsa eller sosial ulikhet, selv om dette naturligvis ikke påstås å forekomme ‘totalt’ – det er snakk om tendenser, all den tid staten fortsatt spiller en rolle i sosiale spørsmål.

Sivilsamfunnet blir slik en arena for, og en teknologi for, styring. Makt skal da anvendes for å opprettholde markedet, eksempelvis gjennom statens kontroll av konkurranselover, eller gjennom disiplinering av de arbeidsløse, kriminelle, rusmisbrukere, og andre som ikke har blitt integrert inn i samtidens kapitalisme. Forfatterne er samstemte om at vi ikke må totalisere disse argumentene. Foucault analyserer tendenser – og fokuset er på dominerende maktformer, som kommer på bekostning av, men som ikke nødvendigvis erstatter, gamle praksiser. Det er likevel, som Hammer påpeker, interessant at inngripende inntak tones ned ved nyliberalismens fremvekst – noe som langt på vei forklarer sosialdemokratiets fall, all den tid indirekte, nyliberal politikk har blitt dominerende på bekostning av sosiale og inngripende tiltak. Den arbeidsledige er tross alt, som Vetlesen påpeker, ikke lenger arbeidsledig eller arbeidsløs, men en ‘arbeider i transitt’. Språket endres – og med det påtvinges individet et ansvar for å forbedre sitt liv, uavhengig av om strukturelle forhold blokkerer for slike prosjekter. Dette forteller oss mye om hvordan sosial ulikhet kan fortsette å vokse både mellom og innenfor nasjoner – uavhengig av om venstresiden eller høyresiden dominerer.

Som Hammer også påpeker er dette svært relevant for løsningen på klimakrisa – som domineres av nyliberal tenkning om en stat som skal unngå å gripe inn. Snarere, som Aasdal påpeker, domineres da løsningene av en nyliberal form for tenkning – det hun kaller den ‘grenseløse og intense innovasjonsøkonomien’. Løsningen blir at private aktører skal utvikle grønnere teknologi – snarere enn inngripende tiltak, a la coronatiltakene. Foucault påpeker her, som Vetlesen skriver, at friheten alltid må konstitueres og beskyttes. Der liberale tenkere ser på friheten som et naturlig anliggende som makthavere kan destruere, og derfor argumenterer for at maktbruk må reduseres, forstår nyliberale filosofer, som Hayek, frihet som en sosial konstruksjon som må opprettholdes. Derfor er politikere som praktiserer nyliberale idealer – og flertallet politikere i samtiden vil nok kunne klassifiseres som sådan – skeptiske til inngrep som truer markedet, og slik, ‘friheten’.

Men spørsmålet er her om Foucaults redegjørelse av nyliberalismen er tilstrekkelig – og om ikke hans potensielle sympati for nyliberalismen gjør han blind for potensielt problematiske sider ved den. Det er liten tvil om at Foucault – iallfall til en viss grad – er sympatisk. Han omfavner for eksempel også nyliberalismens statskritikk, individualisme og anti-idealistiske begreper, som Eliassen påpeker. Men er det riktig, som Eliassen hevder, at vi ikke kan diskutere Foucaults forhold til den praktiske nyliberale politikken? Er dette meningsløst fordi Thatcher og Reagan, som vi kan forstå som nyliberalismens politiske utkrystalliseringer, enda ikke var valgt da Foucaults observasjoner ble gjort? Er det korrekt at nyliberalismens program, som Hayek, Friedman og andre skapte det, er radikalt annerledes vis-à-vis den praktiske nyliberale politikken? Og som Wendy Brown dekker i oversettelsen, ble nyliberal politikk innført med tvang også før Foucault diskuterte nyliberalismen som en styringsrasjonalitet, som for eksempel i Chile midt på 1970-tallet.

Her kommer vi også frem til Bolts bidrag, som gir oss et analogt eksempel. Bolt klargjør hvordan Foucault var sympatisk til den iranske revolusjonen, som i likhet med ‘studentopprørene’ på slutten av 1960-tallet, var et opprør mot status quo, uten marxismens dogmer om klassekamp og historisk materialisme. Hans støtte for den islamske motstandsbevegelsen var klar, men ifølge Bolt kan man ikke koble denne motstandsbevegelsen til det kommende teokratiske regimet. Selv om det nærmest kan høres noe ‘ufoucauldiansk’ ut å avvise det iranske regimet – som om at maktbruken i dagens Iran er de facto mer brutal eller inngripende enn hva vi for eksempel ser i USA, noe vi neppe kan avgjøre uten å delta i maktkampen om ‘sannheten’ – er det også problematisk å hevde at Foucaults sympati for idegrunnlaget frigjør han fra et ansvar for praksisene disse ideene konstituerte. Enten vi snakker om den iranske revolusjonen eller nyliberalismens ‘stealth revolution’ er det en klar sammenheng mellom tankene og praksisene, noe også Foucaults forfatterverk, og hele governmentality-tradisjonen hans forfatterverk har tilrettelagt for, påpeker.

Foucaults sympati – for nyliberalismen så vel som den iranske revolusjonen – kan forstås som et resultat av hans misnøye med konservative så vel som sosialistiske alternativer i Vesten. Nyliberalismen tilbyr en radikal individualisert etikk, mens den iranske revolusjonen konstituerte nye muligheter for spirituell motstand. Ettersom maktpraksiser ikke blir ‘verre’ eller ‘bedre’, og målet, som Deleuze, sitert i Oppegaards artikkel, er å finne midler til motstand, snarere enn å avvise og bekrefte fordommer om hvilke regimer som er ‘gode’, er det ingen moralske grunner til å problematisere Foucaults moralske kompass. Som Foucault også siteres i intervjuet døpt ‘The Subject and Power’ fra 1982 er ikke makten ‘ond’, den er snarere potensielt ‘farlig’.

Nyliberalismen og den iranske revolusjonen, og nye praksiser og ideer, konstituerte nye ‘farer’ – og vi må spørre oss om ikke forfatterne som diskuterer Foucaults forhold til disse revolusjonene ikke er for unnskyldende overfor hans sympati? Er det ikke dessuten mulig at Foucaults analyser – som forblir strålende – svekkes av slike fordommer, især hans senere teoretiske antimarxisme, en tendens ved Foucaults forfatterverk som kort diskuteres også i dette temanummeret? Uavhengig av om savnet av samspill med marxismen svekker Foucaults analyser eller ei, bør vi kunne forvente at Foucault, med sin dype forståelse av det kompliserte samspillet mellom diskursive og ikke-diskursive elementer, skulle være i stand til å forestille seg at nyliberalismen og den iranske revolusjonens utfall kunne ta en form tilsvarende formene disse revolusjonene tok.

Samtidig må vi unngå for krass kritikk av Foucault i denne anledning. Foucault var for eksempel ingen nyliberal filosof. Eksempelvis påpeker Vetlesen at Foucault langt på vei diskrediterer nyliberalismens kanskje viktigste grunnsten – nemlig ideen om at staten er iboende totalitær, og at stater som Nazi-Tyskland og Stalins Sovjet er manifestasjoner av hvordan staten naturlig utvikler seg om den ikke begrenses. Dette får nyliberale tenkere til å koble disse statenes praksiser sammen med inngripende tiltak i demokratiske samfunn. Keynes, sosialdemokratiet, ja, sosialpolitikk generelt, settes i en ‘ekvivalenskjede’ med nazisme, stalinisme, død og elendighet. Foucault påpeker derimot at dette er en feilslutning, ettersom de politiske bevegelsene som overtok staten i disse tilfellene underla staten sine egne bevegelsers ideologiske mål. Staten er intet ‘kaldt monster’. Som Aasdal skriver må vi derfor unngå å lese Foucault som ‘fan eller avvisende kritiker’ – samtidig som vi muligens bør, til en større grad enn det påpekes i disse tekstene, lese Foucault som en sympatisør.

Uavhengig av hvordan Foucault leses trenger vi flere teoretiske og analytiske verktøy enn det han tilbyr oss. Andre tenkere, som Marx, har fortsatt mye å tilføye analyser av nyliberalismen. Tenkere som Brown, som vi kun kan rose Agora for å ha inkludert i en oversatt versjon for et norsk publikum, går her langt på vei, gjennom å kombinere Foucaults innsikter med marxistiske og andre kritiske teoriers teoretisering og funn. Det skal også sies at disse teoretiske bidragene går langt i å påpeke viktigheten av Foucaults analyser av nyliberalismen for viktige sosiopolitiske temaer; fra Covid-19 til klimakamp til ulikhet. Videre tas det tak i hvordan vi kan videreutvikle Foucault. Vi kan supplere med relevante teoretikere som dekker samme og/eller andre temaer, som Oppegaard gjør. Vi kan som Aasdal videreutvikle Foucaults analyser og teoretisering, så vel som hans begrepsapparat. Likeledes kan Foucaults analyser av nyliberalismen ses i kontekst med andre analyser, også gjort av Foucault – som idet Bolt kontekstualiserer Foucaults analyser av nyliberalismen, og sympati med denne, gjennom å diskutere hans relasjon til den iranske revolusjonen.

Foucault er en av det forrige århundrets viktigste tenkere, og hans bidrag er like relevante i dag som for 40 år siden. Dette får bidragsyterne til dette temanummeret ypperlig frem – men de kunne kanskje ha engasjert seg mer med kritikere av Foucault. Især fra den marxistiske fløy er det mye kritikk av Foucaults behandling av nyliberalismen – og det ville vært ønskelig å se denne kritikken behandlet i et så teoretisk mangfoldig og rikt nummer. Allikevel skal det påpekes at tekstene opplyser og videreutvikler, og slik egner seg både for de som søker en innføring i Foucaults tankeunivers generelt, hans behandling av nyliberalismens spesielt, og forfatterne flørter åpent med nye retninger. Dette åpner for at leserne kan utforske nytt terreng, uavhengig av om de ønsker å bruke Foucaults tanker i egen forskning, eller om de ønsker å teoretisere eller reflektere over vår verden, som den står frem i dag, og dens røtter til nyliberalismen.

• Agora. Nr. 3-4 2020