Andreas Reckwitz er en av Tysklands mest kjente sosiologer, men er relativt ukjent for mange norske lesere. Selv kjenner jeg han som forfatter av en mye sitert artikkel om såkalt praksisteori. Reckwitz habiliterte som doktor i 2006 med avhandlingen (omgjort til bok) Det hybride subjektet. En teori om subjektkulturene fra det borgerlige moderne, deretter følger Oppfinnelsen av kreativiteten (2012) og Singularitetenes samfunn (2017)[1]. Den foreliggende tittelen Slutten på illusjonene: politikk, økonomi og kultur i det senmoderne (2024 [2019]) er publisert i serien «Cappelens upopulære skrifter», et serieprosjekt som aldri skuffer i sine stadige norskspråklige utgivelser av utenlandsk, utilgjegengelig litteratur.
I Slutten på illusjonene bruker Reckwitz sine teoretiske arbeider til å analysere samtidens utfordringer. Slik sett er boka en utmerket døråpner til hans øvrige forfatterskap: Her kommer teorienes relevans og anvendelighet klart til uttrykk. Boka består av fem essays som kan leses uavhengig av hverandre, samtidig som samlingens styrke ligger i hvor tett integrert de ulike delene er: økonomi, kultur, politikk og selve den moderne «subjektkultur» speiler hverandre, og poenger plukkes opp og utbroderes på tvers av tekstene.
Reckwitz tenkning kan karakteriseres som samtidsdiagnostisk, noe den norske sosiologen Gunnar Aakvaag har betegnet som eksemplarisk for sosiologien. Ifølge Aakvaag (2011) er sosiologiens egenart å bidra til helhetlige samtidsdiagnoser og begrepsliggjøring av det moderne. Reckwitz tar sitt siktemål på det senmoderne, hvis begynnelse Reckwitz tidfester til 1970-tallet. I skrivende stund byr senmoderniteten på en følelse av desillusjon og skuffelse over fremskrittsidealets begrensninger. Her er sosiologens rolle, skriver Reckwitz, å synliggjøre paradokser og ambivalenser, for slik å åpne for refleksjon, som igjen kan oppmuntre til realistiske tiltak.
Et særlig kjennetegn ved hyperkultur er dens vektlegging av singularitet – jakten på det enestående, hvor kulturobjekter vurderes etter sin unikhet og potensiale for å realisere forbrukeren som særegent subjekt
Den nye middelklassens samfunn
Slutten på illusjonene er full av betraktninger om kulturelle endringsprosesser. Samtidig gir Reckwitz forrang til materielle drivere for å forstå endringer i kulturen. Dette er et sentralt moment i boka, og en tydelig faglig posisjon. Her er vi et stykke unna «det sterke programmet» for kultursosiologi, hvor kultur forstås som «uavhengig variabel», med en relativ autonomi fra øvrige samfunnsstrukturer (se f. eks Larsen 2019).
Reckwitz er også forfriskende tydelig i sin betoning av klasseperspektivet. Der klasseforskningen har fått en renessanse de siste årtiene, så rettferdiggjøres dette ofte med voksende økonomiske ulikheter. Reckwitz vektlegger klassede forskjeller i livsstiler[2], og argumenterer sådan for en form for kulturell klasseanalyse. Her er klasser «samtidig både kulturelle, økonomiske og politiske formasjoner» – en sammenfletting av praksiser som danner livsstiler.
Bokas historiske fortelling handler om en overgang fra «nivellert middelstandssamfunn», til et «samfunn med tre klasser». Det nivellerte middelstandssamfunnet (1945-1980) var kjennetegnet av relativ økonomisk likhet, med et stort middelsjikt og kulturell homogenitet. Den påfølgende senmoderne perioden kjennetegnes av tre endringsprosesser: postindustrialisering, utdanningseksplosjon og verdiendring. Vi får her et «tre-klasser-samfunn», som består av den gamle middelklassen, den nye middelklassen, og den nye underklassen. Reckwitz nevner kort at dette i realiteten er en «3+1» modell: På toppen finner vi en formuende overklasse.
Produsentene av varene presser hverandre i å oppnå singulariseringsfordeler: når en ting, et byområde, eller en skole reklamerer med sin særeegne profil, så kan ikke konkurrende goder forbli standardvarer, men må utvikle seg etter singulariseringslogikken for å være med i konkurransen.
Den nye middelklassen er en slags bærer av senmodernitetens endringsprosesser – de jobber typisk med kunnskap, er høyt utdannede, trekker mot storbyene, og har ofte åpensinnede, globalt orienterte verdier. Men de samme endringsprosessene har en negativ effekt på de andre klassene. Postindustrialismen fører til en voksende tjenestesektor, der kvalifikasjon og lønn er lav, noe som skaper rom for en underklasse ulikt etterkrigstidens nivellerte middelstandssamfunn. Den gamle middelklassen – som i tidligere tider hadde lite økonomisk og kulturell «konkurranse» – havner nå i en skvis: Dens verdier om plikt og sosial konformitet taper legitimitet, mens fremveksten av en ny underklasse indikerer den alltid truende muligheten for deklassering.
Den senmoderne sosialstrukturens dynamikk går altså i to retninger: Den nye middelklassen stiger opp fra den gamle, og vi får en prekær klasse som faller nedover. Reckwitz kaller dette en slags heismodell, preget av «symbolsk opp- og nedvurdering i relasjonen mellom disparate livsverdener».
Alt blir kultur
Ifølge Reckwitz er kulturalisering et av de viktigste kjennetegnene ved senmoderniteten. Der industrialiseringen på det 19. og store deler av 20. århundrene var kjennetegnet av rasjonalisering og effektivisering av teknikk og økonomi, som igjen førte til objektivisering og sekularisering av den før fortryllede verden. I denne epoken hadde kultur en smalere eksistens, som tilbød et relativt begrenset publikum en tidsbegrenset flukt fra rasjonaliseringens logikk.
Dette endrer seg, ifølge Reckwitz, fra 1970-tallet og fremover, hvor vestlige samfunn begynner å kulturalisere seg. Dette betyr at kultur i økende grad blir et område for «valoriseringsdynamikk», altså en verdsettelsesprosess, hvor stadig flere ting blir dratt inn i det kulturelle spillet om oppvurdering og nedvurdering. Følgelig blir spørsmål om verdi, identitet og følelser viktigere, på bekostning av funksjonell nytte. Slik kulturalisering skjer på to forskjellige motsetningsfulle måter: som I) hyperkultur, og II) kulturessensialisme.
Hyperkultur er den ledende tendensen i senmoderniteten, og bæres av den nye kosmopolitiske middelklassen. Her forstås ikke kultur som dannelsesborgerskapets legitime kultur, eller etterkrigstidens massekultur. Hyperkultur innebærer en orientering mot den globale kulturen som et reservoar av selvrealiseringsressurser. Praksiser, kulturelle verk, ting, land, byer, og boligstrøk lades med kulturell verdi, og vurderes ut ifra attraktivitet og autentisitet. Et særlig kjennetegn ved hyperkultur er dens vektlegging av singularitet – jakten på det enestående, hvor kulturobjekter vurderes etter sin unikhet og potensiale for å realisere forbrukeren som særegent subjekt.
Dette kulturelle spillet forankres i post-industrielle endringsprosesser. I bokas tredje essay beskriver Reckwitzs hvordan svikende produktivitet og metningskrise i den industrielle økonomien fører med seg en ny «kognitiv-kulturell kapitalisme». Det sentrale her er ikke en voksende tjenestesektor, men at «kompleks kunnskap» – kunnskapsvarer som igjen er produkt av kunnskapsarbeid – blir den egentlig verdifulle varen. I hyperkulturen får de kulturelle godene en fremtredende plass: Goder som lover symbolske, narrative, estetiske og etiske verdier til forbrukerne. Produsentene av varene presser hverandre i å oppnå singulariseringsfordeler: når en ting, et byområde, eller en skole reklamerer med sin særeegne profil, så kan ikke konkurrende goder forbli standardvarer, men må utvikle seg etter singulariseringslogikken for å være med i konkurransen.
Dette fører til en ekstrem markedskapitalisme med en «winner-takes-all-logikk». Varer og goders verdi frakobles mengden av arbeidskraft som legges ned i den, og tilnærmet like varer kan gi enormt ulik avkastning og populæritet fordi de har ulike kulturell ladning, oppvurdering og moteriktighet – enten dette gjelder sneakers eller bystrøk.
Her gjelder alltid en «dobbel bokføring», hvor praksiser vurderes ut ifra hvor meningsfulle de er for individet, og samtidig hvor stor grad de utstråler attraktivitet og singularitet overfor andre.
Singularisering er et nøkkelbegrep i Reckwitz forfatterskap, og var tema for hans forrige store utgivelse. Med hyperkulturens singularisering utviskes grensene mellom høykultur og populærkultur, mellom det samtidige og historiske, det nasjonale og det internasjonale. Om jeg forstår Reckwitz rett, så betyr ikke singularisering at grensene mellom høyverdig og lav kultur utviskes, kun at distinksjonskampene har blitt mer dynamiske.
Det finnes spredte referanser til Pierre Bourdieus tenkning i boka, men Reckwitz går ikke i noen inngående dialog med franskmannen. Som leser skulle jeg gjerne lest mer om hvordan Reckwitz posisjonerer singularisering i forhold til den såkalte post-bourdieuske «omnivore»-debatten (Peterson og Kern, 1996), om hvordan den nye middelklassen balanserer forholdet mellom «høy» og «lav» kultur, og om betingelsene for at klassisk høykultur kan virke distingverende innenfor singulariseringslogikken. En kan for eksempel tenke seg at klassiske konserter og opera kan virke de-singulariserende med sine store publikumsnummere i offentlige signalbygg. Tankene mine bringes også til det faktum at kulturkonsum og smak er uhorvelig komplekst å studere i denne konteksten: Hvordan kan for eksempel spørreundersøkelser klare å fange smaksmønstre og meningsfulle forskjeller i singulariseringens tidsalder? Hvordan fange et spill som handler om anerkjennelse og distingvering, men som i sitt vesen er dynamisk og skiftende?
En kan også lure på om ikke hyperkulturens singularisering tar mer fragmenterte former enn det Reckwitz relativt enkle klassemodell kunne tilsi – for eksempel gjennom en sterkere differensiering av samfunnets øvre lag. Reckwitz viser til de såkalte SINUS-studiene av «sosiokulturelle miljøer», en undersøkelse som tyder på slik differensiering, men gjør ikke noe videre poeng ut av dette. Slutten på illusjonene er imidlertid ikke en bok som søker å bygge ut fullstendige, faglige resonnementer – dette finnes nok andre steder i Reckwitz forfatterskap (f. eks i hans forrige storverk om singularisering).
En annen måte å gjøre kultur på
Reckwitz kaller den andre kulturaliseringstendensen for kulturesssensialisme. Her vektlegges fellesskapets kollektive identitet og kultur spesiell verdi. Herunder finner vi fundamentalistiske religiøse strømninger, kulturnasjonalister i Russland, Kina og India, og selvfølglelig høyrepopulistiske og identitære bevegelser i vesten. Kulturessensialismen er både en historisk og logisk motsetning til hyperkulturen. Den har fått vann på mølla som en reaksjon på den dominante singulariseringskulturen som springer ut av senmodernitetens transformasjoner. Men den innebærer også en slags logisk motsetning til hyperkulturen: I en interessant passasje kritiserer Reckwitz tenkere som betegner konflikten mellom «vesten» og «resten» (eller mellom grupper, klasser eller identiteter innad i et samfunn) som en konflikt mellom ulike kulturer: Det handler mest om konflikt om ulike måter å gjøre kultur på (kulturalisering). Hyperkulturen vektlegger «bevegelige verditilskrivelser [som] oppløser etvhert stabilt skille mellom ingroup og outgroup og gir forrang til individet fremfor kollektivet» (s. 53). I kulturessensialismen er det selve gruppen som er singulær og ufravikelig.
Hyperkultur og singularisering er gjennomgangstemaer i hele boka. Den andre formen for kulturalisering – kulturessensialisme – får mindre plass i den overordnede fortellingen. Dette er kanskje ikke så overraskende: Hyperkulturen er ifølge Reckwitz den dominante kulturen i vesten, og har et slags hegemoni som alle samfunnslag tilpasser seg – ikke bare som en form for legitimkultur, men også som senkapitalistisk produksjonsmåte . Samtidig sitter man igjen med følelsen av at dette er en bok som først og fremst handler om den nye, urbane middelklassens kultur. Man blir ikke videre klok på hvordan motstand mot denne kulturen arter seg eller hvordan denne kulturen erfares fra perspektivet til de som ikke har ressursene til å mestre den.
Den senmoderne subjektkultur
Det holder ikke med økonomi, politikk og kultur: Reckwitz finner også plass til et fjerde essay hvor han graver dypere i den senmoderne «subjektkultur», og det senmoderne menneskets «utmattede selvrealisering». Reckwitzs psykiske endringer i materielle og kulturelle prosesser, hvor kulturelle goder veier mer enn de funksjonelle, og hvor hverdagslige praksiser inngår i et identitetsskapende, singulariserende og krevende spill.
Senmoderniteten er en «radikalt emosjonalisert kultur» – hvor livets mål er å frembringe positive følelser. Som Reckwitz skriver: Det er lett å glemme at oppvurderingen av følelser er noe historisk nytt. I tidligere tider næret man en skepsis til følelser – følelser innebar risiko og var ikke noe man skulle hengi seg til med letthet. Den nye subjektkulturen skrider frem på 1970-tallet, med mål om å befri mennesket fra den borgerlige moralens åk: subjektet skulle frigjøres, bli mer hedonistisk, være i kontakt følelseslivet og følge egne behov heller enn å underlegge seg indre og ytre disiplin.
Det paradoksale ved denne subjektkulturen er at jakt på positive følelser virker å frembringe like mye negative følelser. Reckwitz sporer dette paradokset til det faktumet at den senmoderne subjektkulturen etterstreber å være både romantiker og bourgeoise. Det borgerlige aspektet innebærer at moderne individer bedriver kontinuerlig statusarbeid: det investerer i ulike kapitaltyper, både økonomisk, kulturell, kroppslig og sosial. Som forfatteren skriver:
«Det senmoderne subjektet er hverken hippie eller anarkist; det er realist. Det vet at selvrealisering ikke kan (eller bør) oppnås mot eller utenfor samfunnet, men bare ved hjelp av de kapitalformer som er formidlet gjennom samfunnet. […] Subjektets ideal er altså ikke den verdensfjerne romantikeren, men den kreative som er vendt mot verden og opptrer som sin egen entreprenør». (s. 221)
Dette er problematisk idet det moderne subjektet også er romantiker: Man ønsker å være autentisk, og å fremstå overfor andre som autentisk. Du akkumulerer forskjellige typer kapital, og ønsker å realisere disse som singularitets-kapital: Man vil fremstå unik overfor andre. Her gjelder alltid en «dobbel bokføring», hvor praksiser vurderes ut ifra hvor meningsfulle de er for individet, og samtidig hvor stor grad de utstråler attraktivitet og singularitet overfor andre. Dette «romantikk-status-paradokset» er motsetningsfullt og fører med seg skuffelse: jakten på status går ofte på bekostning av selvrealisering, og vica versa.
Politiske paradigmer
I det avsluttende essayet i Slutten på Illusjonene spenner Reckwitz buen høyt, og lanserer sitt begrep om politiske paradigmer, en begrepsliggjøring av politiske-historiske tilstander som er mer grunnleggende enn ideologiske høyre- og venstrevinder. Et politisk paradigme er en helhetlig «tenke og regjeringsform», som oppstår som svar på bestemte samfunnsproblemer.
Tiden etter 1945 har bydd på paradigmer bestående av tre typer problemkomplekser: «sosioøkonomiske problemer, sosiokulturelle problemer, og problemer som angår demokratiets praksis». Paradigmer kommer i krise når det oppstår problemer på alle tre områder samtidig. Og følgelig: for at det skal skje et paradigmeskifte, så må det nye paradigmet tilby løsninger innenfor alle tre problemkomplekser. Ifølge dette tankemønsteret er samfunnskriser ingen katastrofe, men normale – de er simpelthen et tegn på det gjeldende paradigmet må erstattes med et nytt.
Reckwitz argumenterer for at moderne politisk historie innebærer en veksling mellom reguleringsparadigmer og dynamiseringsparadigmer. Etterkrigstidens «sosial-korporatoriske» regime ble avløst fordi samfunnet ble for over-regulert, og erstattes på 1980-tallet av et dynamiserende nyliberalistisk skifte. Ifølge Reckwitz står vestlige samfunn i dag midt oppi et nytt paradigmeskifte, som følge av en overdreven dynamisering. I dag trengs et nytt paradigme som regulerer og skaper orden – en såkalt «integrert liberalisme».
Reckwitz teoretisering er også av den typen jeg liker best: Tvangsfri og ubeklemt bruk av tidligere forskning og teori, uten å måtte ta parti med en bestemt skole eller teoriapparat, men også uten andre begrunnelser enn at teorier er nyttige å tenke med (og mot).
Reckwitz historiske gjennomganger er overbevisende. Samtidig fremstår paradigme-teorien som noe funksjonalistisk og naiv – som om vi faktisk er ved historiens slutt og bare vugger frem og tilbake mellom over- og underregulering. Slutten på illusjonene utkom på tysk i 2019 – mye har skjedd på verdensscenen siden den gang, ikke minst de siste månedene hvor Donald Trump og USA har snudd verdensordenen på hodet. Mot dette bakteppet står ikke Reckwitz fortelling seg like godt.
En mer faglig substansiell innvending går på hvordan Reckwitz vurderer samtidens demokratiske krise. Både populisme og fallende valgdeltakelse fremlegges som symptomer på et overdynamisert, kriselidende paradigme. Dette er nok delvis riktig – man kan for eksempel tenke seg at arbeiderpartier som tar krisen på alvor og styrker sin venstresideprofil vil få velgere tilbake i folden – altså at problemet og løsningen ligger på tilbudssida. Samtidig: Er det ikke også mer fundamentale grunner til fallende valgdeltakelse, som f. eks svak «sosial kapital» blant befolkningen (i Putnams forstand), manglende demokratisk handlingsrom i en juridisk overregulert , globalisert verden, samt radikalt nye medietilbud og vaner? Der økonomiske og kulturelle problemer enklere passer inn i paradigmemodellen, så virker det sannsynlig at den demokratiske krisen også skyldes mer dyptliggende, strukturelle årsaker.
En bok for alle sosiologer
Slutten på illusjonene er en bok alle sosiologer og samfunnsinteresserte burde lese: Det er en tekst som handler om sosiologiens kjerneproblematikker, og fremstår både faglig og politisk relevant, i bredeste forstand. Den er begrepstung, men samtidig lettlest, fordi eksemplene og de historiske gjennomgangene og samfunnsmessige tendensene er så gjenkjennelige: Dette er en bok som handler om oss, og kanskje særlig om oss som tilhører den nye middelklassen – jeg klarte ikke å unngå å tenke på singulariseringsbegrepet da jeg i godt lag nøt roquefort fra det min venn proklamerte som verdens minste roquefort-produsent.
Reckwitz teoretisering er også av den typen jeg liker best: Tvangsfri og ubeklemt bruk av tidligere forskning og teori, uten å måtte ta parti med en bestemt skole eller teoriapparat, men også uten andre begrunnelser enn at teorier er nyttige å tenke med (og mot). Han skyr heller ikke å komme med egne løsninger og anbefalinger på utfordringene han beskriver. Dette gir boka driv.
Etterordet er skrevet av oversetter Eivind Tjønneland. Dette er et interessant tillegg til boka, fordi Tjønneland gir et lite innblikk i tysk debatt rundt utgivelsen. Som Tjønneland skriver: «[Reckwitz] har maktet å fremstille utviklingstrekk mange nok har opplevd og forsøkt å sette fingeren på, men først gjennom hans analyse og begreper synes mange av bitene å falle på plass». Dette syntes jeg ofte kjennetegner god sosiologi: det byr sjeldent på radikale åpenbaringer, men lar oss plassere hverdagslige erfaringer i et helhetlig, systematiserende rammeverk. Reckwitz tenkning bidrar ikke bare til forståelse, men også til håp – når vi har forstått, så står vi også mer beredt til å endre, korrigere og løse tidens mangslungne utfordringer.
Larsen, H. (2019). Den nye kultursosiologien : kultur som perspektiv og forskningsobjekt (2. utgave.). Universitetsforlaget.
Peterson, R. A., & Kern, R. M. (1996). Changing Highbrow Taste: From Snob to Omnivore. American Sociological Review, 61(5), 900–907. https://doi.org/10.2307/2096460
Aakvaag, G. C. (2011). Den samtidsdiagnostiske sosiologiens forjettelse. Sosiologi I Dag, 40(3). Hentet fra https://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/986
