«Vi må gjøre verden mer kompleks for at den skal bli enklere å forstå», sa Thomas Hylland Eriksen (THE) en gang til meg.
Jeg husker ikke helt når dette var, men det var under min tid som masterstipendiat i forskningsprogrammet «Kulturell kompleksitet i det nye Norge» (CULCOM). Som sosiologistudent ved Universitetet i Oslo ble jeg i 2006 brått en del av et stort og broket intellektuelt miljø, inkludert det som skulle bli 42 masterstudenter involvert i programmets fem år. Underveis ble av mange oss utstyrt med en fandenivoldsk selvtillit på våre fags og egne masteroppgavers vegne. Selvfølgelig kunne vi utfordre både professorer og fagets grunnpilarer! Å lære seg kritisk tenkning og skjønne hva man hadde egne bein til, var jo grunnlaget for universitets utvikling i tusen år!
Etter mastergraden ble jeg en del av programmets skrivegruppe for nye masterstipendiater. På tampen av CULCOM-perioden fikk jeg muligheten til å samle noen bidrag i boka Kulturell kompleksitet i det nye Norge, som jeg var redaktør for sammen med THE i 2011. Mens jeg som student fikk nyte godt av hans evne til å samle vidt forskjellige fagfelt til å bekymre oss over de samme tingene, fikk jeg nå et glimt inn døren til hans arbeidsmoral. Identitetsblandingen av sjuende far i huset og akademisk orakel – ofte forklart med en Donald Duck-stripe – fikk deretter utløp i en mangeårig samtaleglede om samfunnets små og store mysterier. Aldri belærende eller forkynnende, bare ivrig, både som lytter og som prater, helt fram til jeg selv fikk en professorhatt.
Og det er nettopp denne nysgjerrigheten jeg vil huske ham for. En ting er alle bøker, opptredener, og krumspring ellers. Men denne genuine nysgjerrigheten på at verden er mer sammensatt enn nord og sør eller venstre og høyre, er en arv vi bør forsvare mer i en tid hvor alt måles, kalkuleres, kategoriseres og rangeres etter hva forskningsråd og politikere mener den dagen. For når alt kommer til alt, er det mennesker samfunnsvitenskapene handler om. For å skjønne hvorfor vi oppfører oss tidvis helt uberegnelig og andre ganger skremmende forutsigbart, må vi se oss selv og andre på kort og lang avstand. Da må vi ha nysgjerrighet til å undersøke hvordan vi kan se på det samme og likevel se ulike ting.
Sist jeg møtte THE var over en lunsj på Rice Bowl i Oslo, der vi diskuterte min nyeste bok om globalisering. Alltid like entusiastiske spørrende om hverandres synspunkter, ble vi enige om at siste ord var ikke sagt. Dessuten insisterte han på å ta regningen. Han strenet med sedvanlig fart bort til disken før jeg fikk suppeskjea ut av munnen mens han ropte «vel er jeg litt skral, men kan jeg fortsatt betale for meg!»
Takk for alt, Thomas.
