Vår gode kollega og venn døde i mars i år etter kort tids sykeleie. Vi som skriver dette, har begge samarbeidet med Per, Dag ved Universitetet i Tromsø, Ann ved Universitetet i Bergen. Vi har gode minner om en uvanlig dyktig fagperson og en raus og omgjengelig kollega med mye humor og varme.
Per ble født og vokste opp i Hareid på Sunnmøre. Han prøvde seg først som sjømann en kort periode, det gjorde ofte hans samtidige unge menn i Kyst-Norge. Det ble en kort, men lærerik tid. Han bestemte seg for å studere og dro først til Universitetet i Bergen. I 1972 ble han cand. mag. Han fullførte sosiologistudiet ved å bli mag.art. i Tromsø i 1975. Etter en periode som sivilarbeider i et barne- og ungdomspsykiatrisk behandlingshjem, ble han forskningsstipendiat. Han studerte samhandling mellom leger på Regionsykehuset i Tromsø.
Feltarbeidet i sykehuset la det empiriske grunnlaget for doktoravhandlingen hans. Avhandlingen var et stort og solid arbeid, der omfattende observasjoner ble analysert i lys av etnometodologiske tilnærminger. Den etnometodologiske forståelsen han holdt seg til, var ikke den mest kjente, som Harold Garfinkel hadde utviklet, men den Aaron Cicourel stod for.
Cicourel var i San Diego, og derfor dro Per dit og hadde et fruktbart samarbeid med ham. Dette samarbeidet og de faglige innsiktene og idealene det ga, kom til å prege hans sosiologi videre, langt utover avhandlingen.
Per gjorde inntrykk ved å ha omfattende kunnskaper og skarp sosiologisk sans. Han var velskolert teoretisk, ikke bare når det gjaldt å gjøre greie for ulike utgaver av sosiologisk tenking, men også for å ta i bruk teoretisk forståelse i analyse og gjennomføre empiriske undersøkelser med kvalitative intervju og deltakende observasjon. Han var sikker, stødig og solid i sin forskningspraksis og som lærer, og dessuten arbeidsom og svært produktiv. Per virket alltid trygg på at han behersket feltet sitt, og han hadde god grunn til det. Han var en svært seriøs fagperson, og han arbeidet mye. Men noen fagidiot var han ikke. Han hadde så absolutt mer enn seriøst fagsnakk på repertoaret. Han likte å «prate skit» over en øl med sine kolleger og venner.
I hans periode i Bergen var han en læremester for yngre kolleger. Han var bredt lest og hadde lang erfaring fra feltarbeid, observasjon og intervjuing, noe som var et viktig grunnlag for det første kvalitative metodekurset på det som den gang var hovedfag ved Sosiologisk institutt i Bergen, et kurs han og Ann Nilsen samarbeidet om å etablere midt på 1990-tallet. Kurset holdes fremdeles over den samme grunnmalen, til tross for at foreleserne har skiftet over årene. Per var styrer ved Sosiologisk institutt i perioden 1996-98. Han var en dyktig og godt likt instituttstyrer.
Pers arbeidssted fra 2001 var i Bodø, først som forsker, deretter som professor fra 2004 til han fikk emeritusstatus i 2014.
CRISTIN, oversikten som finnes på internett over publikasjoner fra norske forskere, viser at Per har bidratt med en omfattende vitenskapelig skriftlig produksjon i form av artikler i høyt anerkjente tidsskrift. Fra 2000-tallet var flere av hans publikasjoner samforfattet med Trude Gjernes, hans kone i annet ekteskap. Han var far til en datter fra sitt første ekteskap, og en sønn og en datter fra sitt siste.
Per var en kjær venn og kollega som var en pioner på sitt fagfelt i Norge.
