For fire år siden oppsøkte jeg legevakten etter å ha følt meg gradvis dårligere i over to døgn. Der ble jeg sendt hjem med beskjed om å «komme tilbake hvis jeg ble verre». Situasjonen tvang meg til å oppsøke akutten på eget initiativ. Der ble det tatt flere og mer omfattende blodprøver. Prøvene viste alvorlig anemi og kritisk lav blodprosent. Jeg ble hasteinnkalt til behandling. Hadde jeg ikke tatt saken i egne hender kunne utfallet blitt fatalt.
Da jeg i ettertid sendte inn klage på legevakten fremkom det i tilsvaret at min ikke-norske hudfarge vanskeliggjorde vurdering av blekhet og gjorde påfølgende symptomer utfordrende å fange opp. Følgelig representerer hendelsen ikke bare en individuell glipp, men et helsevesen med alvorlig kunnskapshull og mangel på kulturell kompetanse.
Pasienten som kvantitativt objekt
Til tross for et globalisert samfunn og en stadig mer mangfoldig befolkningsgruppe er forskning på innvandrerhelse fremdeles underlagt biomedisinske imperativer med fokus på tall og målbare insentiver. Den kulturelle dimensjonen ved helse blir tilsidesatt til fordel for en universell og enhetlig standard der den subjektive pasienten forstås som et kvantitativt objekt.
Selv om jeg på legevakten informerte legen om blekhet, uvelhet og en opplevelse av kvalme, viste de få prøvene hun tok ingen funn på avvik. Det var disse prøvene som ble vektlagt, over min egen opplevelse, når jeg til slutt ble sendt hjem fra legen. Dette er ikke tilfredsstillende med henblikk på sykdommens kulturelle særpreg.
Helsevitenskapen trenger, med andre ord, større flerkulturell kompetanse og forståelse for sykdom som et intersubjektivt, og ikke bare patoloisk fenomen. Forskning på sykdom kan ikke overlates til det biomedisinske domenet når sykdom utrykker seg flerfoldig og gir ulike manifestasjoner avhengig av kultur og etnisitet. Når kropp og helse reduseres til kliniske imperativer forringes den sosiokulturelle konteksten som den utgår fra. Det er viktig at innsikt om etnisitet og kultur integreres som del av helsevesenet for en helhetlig kunnskapsproduksjon samt ivaretakelse av ulike pasientgrupper. Mitt eksempel står som et uttrykk for et slikt kunnskapshull og et helsevesen med fokus på sykdom heller enn enkeltindividet.
Den kulturelle kroppen
Den mekanistiske sykdomsforståelsen som helsevitenskap tradisjonelt bygger på evner med andre ord ikke å ivareta den kulturelle kroppen, og reduserer sykdom til et entydig objektivt fenomen. For pasienten, hvis virkelighet strekker seg utover det medisinske, er dette et feilbarlig premiss. Det biomedisinske narrativet kan ikke utlikne den kulturelle variabiliteten sykdommen gir. Jeg opplevde de livstruende konsekvensene av dette.
Et sansefenomenologisk utgangspunkt gir en ansats til å ivareta den objektive kroppen uten å miste subjektet samtidig
Skal vi drive forskningen videre, kreves derfor en mer mangfoldig helsevitenskap som tar hensyn til kulturelle forskjeller og pasientens eget perspektiv. Her kan vi høste frukter fra sanseantropologien som, i stedet for tall og objekter, tillegger den subjektive kroppen forrang og vekt. David Howes – en ledende skikkelse innenfor sanseantropologi – ser på sansene som ikke bare biologiske kanaler, men formet av kultur. Her blir kropp forstått som bevegelig, dynamisk og kulturelt mediert, i uatskillelig relasjon til omgivelsene. Sansene blir her pulserende bindeledd som gir tilgang til det kulturelle vevet av erfaring og handling som sykdom springer ut fra. Det er ad hoc et grunnleggende premiss i sansevitenskap at kropp og miljø ikke er atskilt, men gjensidig konstituerende, og at all erfaring har sitt territorium i det kulturelle.
Et slikt sansefenomenologisk utgangspunkt gir en ansats til å ivareta den objektive kroppen uten å miste subjektet samtidig. Dette fordi fenomenologi ikke står som erstatning for, men korrektiv til langvarig ensidig forskning på symptom og kognisjon. Fenomenologene ser på den levde kroppen i lys av slike imperativer, der kroppen forstås som levende og kulturelt kompass med både objektive og subjektive navigasjoner.
Behov for sosiologi i helsefag
For tilstrekkelig medisinsk oppfølging og helhetlig behandling, trengs derfor sosiologiske perspektiver. Sykdom er ikke bare et medisinsk anliggende, og må forstås på bakgrunn av og med henblikk på pasientens kroppslige subjektivitet. Det er her sanseantropologien kommer til viktig unnsetning. I motsetning til fenomenologien er det biomedisinske fagfeltet ikke i stand til å ivareta slike særtrekk, og trenger dybden og nærheten sosiologifaget gir.
Medisin kan ikke overlates til klinikere alene, og trenger berikelsen og det kulturelle mangfoldet vår disiplin gir
Mens objektive målinger tilbyr nyttig innsikt, er det til syvende og sist i det sensoriske, bevegende og kulturelle landskapet sykdom må forstås. Begrenser vi oss til et snevert vestlig-kolonistisk syn, mister vi tilgang til pasienter som befinner seg utenfor dette rekkevidde. Jeg var en av dem. Samfunnet er siden den gang blitt mer mangfoldig og kulturelt heterogent. Fremfor å forringe dette mangfoldet, må vi inkludere dem i vårt kunnskapsregister så vel som klinisk praksis.
Dette innlegget står derfor som en oppfordring til, og ønske om, flere samfunnsvitenskapelige perspektiver i helseforskning. Medisin kan ikke overlates til klinikere alene, og trenger berikelsen og det kulturelle mangfoldet vår disiplin gir.
Det er, for å oppsummere, mulig å anerkjenne kroppen som kulturelt betinget uten å miste objektet samtidig. Tvert om er kunnskap om mangfold en betingelse for å drive en bærekraftig og forsvarlig medisin. Jeg håper derfor at flere sosiologer våger seg inn i helsefeltet og at helsevitenskapen tar dem godt imot.
