Rasisme er ikke bare et spørsmål om hierarkier mellom grupper, men også en påstand om menneskelig taksonomi som bygger på essensialistiske ideer om rase.
Rasisme, i sin mest grunnleggende form, er basert på troen på at raser eksisterer. Hvis man insisterer på at rase er en reell og betydningsfull kategori – slik flere akademikere ser ut til å gjøre – så er dette i seg selv en form for rasisme. Hvorfor? Fordi det innebærer å behandle rase som en essensialistisk kategori, forankret enten i biologisk determinisme eller i kulturelle konstruksjoner som til syvende og sist fungerer som indirekte biologiske argumenter.
Vanlige forståelser av rasisme reduserer det ofte til et hierarkisk rammeverk, der visse raser anses som overlegne andre, noe som rettferdiggjør undertrykkelse eller forfølgelse av dem som anses som underlegne. Dette er selvsagt en viktig dimensjon, men det overskygger en dypere innsikt: Rasisme er ikke bare et system for hierarkisk vurdering, men en påstand om menneskelig taksonomi i seg selv.
Myten om rase
Essensialisme refererer til troen på at visse grupper – enten basert på rase, kjønn, kultur eller andre sosiale kategorier – har iboende og uforanderlige egenskaper som skiller dem fundamentalt fra andre grupper. Denne tankegangen innebærer at identitet og forskjeller ikke er historisk og sosialt konstruerte, men naturgitte og stabile. Slike ideer har hatt stor innflytelse på både vitenskapelige teorier og samfunnsstrukturer, hvor de har blitt brukt til å rettferdiggjøre hierarkier og ekskludering. Fra tidlige raseteorier som forsøkte å rangere menneskelige populasjoner i biologisk bestemte kategorier, til nyere former for identitetspolitikk som forutsetter at bestemte grupper deler unike, faste verdier, har essensialisme fungert som et rammeverk som låser individer inn i forhåndsdefinerte kategorier. Dette gjør det vanskelig å anerkjenne identitet som dynamisk og kontekstavhengig, og bidrar til en rigid forståelse av sosial forskjell som ofte opprettholder eksisterende maktstrukturer.
Historisk sett forsøkte raseteorikere fra den sene viktorianske og edvardianske epoken å konstruere ideelle taksonomier over menneskelige populasjoner. Disse forsøkene var basert på antakelsen om at distinkte raseessenser kunne defineres og måles vitenskapelig. For eksempel identifiserte tidlig 1900-talls europeiske raseklassifikasjoner et mangfold av forskjellige raser innenfor Europa alene, hver angivelig med unike, arvelige egenskaper. Konseptualiseringen av en «ren teutonisk type» eller en «ren slavisk type» eksemplifiserer hvordan slike klassifikasjoner var basert på intellektuelle abstraksjoner fremfor empiriske realiteter. Til tross for en tilsynelatende vitenskapelig tilnærming, hvilte denne rasemessige essensialismen i hovedsak på vilkårlige klassifikasjoner som ikke tålte empirisk etterprøving. Jo hardere forskere prøvde å definere hvem som var «ekte nordboere» eller «rene latinske typer», desto mer måtte de tilpasse definisjonene sine.
Den amerikanske evolusjonsbiologen og vitenskapshistorikeren Stephen Jay Gould avdekket hvordan slike raseklassifikasjoner ofte var preget av forutinntatte forestillinger heller enn objektiv vitenskap. I The Mismeasure of Man (1981) viste han hvordan tidlige antropologer og raseteoretikere manipulerte data for å bekrefte sine egne hypoteser om medfødte forskjeller mellom folkegrupper. Han kritiserte særlig den kraniometriske tradisjonen, der forskere målte hodeskaller for å rangere raser etter intelligens. Gould påviste at målingene ofte var selektive, at metodene var inkonsekvente, og at konklusjonene i stor grad reflekterte samtidens sosiale og politiske hierarkier snarere enn objektive biologiske realiteter. Hans arbeid illustrerte hvordan pseudovitenskap kan brukes til å legitimere eksisterende maktstrukturer, og han understreket at menneskelige forskjeller i langt større grad skyldes miljø og samfunnsmessige forhold enn biologisk determinisme.
I stedet for å dekonstruere rase som en kategori, blir rasehierarkier ofte reprodusert gjennom forsøk på å omstrukturere dem.
Den nye essensialismen
Fremveksten av identitetspolitikk på slutten av 1900-tallet representerer en fortsettelse av essensialistisk tenkning i en annen form. En form for identitetessensialisme, særlig fremtredende i rasediskurs, hevder at spesifikke rasemessige eller etniske grupper iboende deler distinkte verdier, tankemønstre og kulturelle disposisjoner. Dette rammeverket speiler tidligere rasevitenskap i sin antakelse om uforanderlige gruppekarakteristikker, om enn med en tilsynelatende progressiv orientering.
Postkolonial teori tilbyr et nærliggende eksempel på hvordan utfordringen av dominerende maktstrukturer ofte skjer uten å forkaste de kategoriene som opprettholder dem. Mye av denne teorien har vært opptatt av å kritisere universelle forklaringsmodeller og insistere på at ikke-vestlige samfunn må forstås ut fra sine egne, unike historiske og kulturelle forutsetninger. Dette har imidlertid ofte ført til en form for omvendt essensialisme, der koloniale hierarkier blir utfordret uten at de grunnleggende distinksjonene mellom Vesten og ikke-Vesten oppløses. Sosiologen Vivek Chibber kritiserer dette i Postcolonial Theory and the Specter of Capital (2013), hvor han argumenterer for at postkoloniale teoretikere som Dipesh Chakrabarty og Gayatri Spivak ender opp med å sementere forskjeller fremfor å forklare dem som historisk konstruerte. Denne tankegangen innebærer en videreføring av forestillingen om at ulike grupper ikke bare har forskjellige erfaringer, men også iboende forskjellige måter å tenke, føle og handle på.
På samme måte fungerer visse former for identitetspolitikk innenfor rasediskurs: I stedet for å dekonstruere rase som en kategori, blir rasehierarkier ofte reprodusert gjennom forsøk på å omstrukturere dem. Et godt eksempel er reaksjonene på The Bell Curve (1994), en bok som argumenterte for at IQ var rasemessig betinget. Mange av motargumentene handlet ikke om å avvise hele ideen om rase som en relevant kategori, men om å bevise at andre grupper faktisk presterer bedre enn de som boka hevdet var overlegne. Resultatet ble at man i praksis aksepterte de grunnleggende premissene for rasehierarkier – man bare forsøkte å snu dem. Denne formen for «mot-kartlegging» reproduserer logikken i hierarkiske klassifikasjoner uten å dekonstruere de bredere strukturene som muliggjør slike distinksjoner.
Systemiske funksjoner
For å forstå hvorfor essensialistiske ideer overlever, må vi se på det sosiale systemet. Rase og kultur brukes ofte for å tilsløre de materielle realitetene bak sosial ulikhet. Det moderne verdenssystemet produserer kontinuerlig hierarkier, og for at disse skal opprettholdes, må de gis en tilsynelatende naturlig eller iboende forklaring. Dermed blir essensialistiske forestillinger ikke bare et spørsmål om verdenssyn, men et verktøy for å legitimere og stabilisere økonomiske strukturer som opprettholder ulikhet.
Flere tenkere og aktivister har utfordret denne tendensen ved å knytte kampen mot rasisme til en bredere kritikk av kapitalismen. Sosiologen W. E. B. Du Bois, særlig i sine senere år, beveget seg bort fra en liberal forståelse av raseproblematikken og mot en mer materialistisk analyse. I Black Reconstruction in America (1935) argumenterte han for at rasehierarkier i USA ikke kunne skilles fra klassestrukturen, og at hvit overlegenhet ble brukt som et verktøy for å splitte arbeiderklassen. Oliver Cromwell Cox, en ofte oversett sosiolog, gikk enda lenger enn Du Bois i sin analyse av rasisme som et økonomisk fenomen. I Caste, Class, and Race (1948) kritiserte han sterkt teorien om at rasisme var et tidløst kulturelt fenomen. I stedet hevdet han at rasisme var et produkt av kapitalistisk utvikling, og at moderne rasisme oppsto i sammenheng med den europeiske ekspansjonen og behovet for arbeidskraftutbytting.
I dag ser vi ofte en motsatt tendens. Mange akademikere og politikere er raske med å feire symbolsk representasjon—flere minoriteter i lederstillinger, mangfoldskampanjer og inkluderende språkbruk—men unngår konsekvent å ta tak i de økonomiske strukturene som reproduserer ulikhet. Det er ikke tilfeldig: En overfladisk feiring av identitet kan gi inntrykk av framgang samtidig som de materielle forholdene forblir uendret, noe som gagner de eksisterende makthaverne. Ved å kanalisere misnøye inn i spørsmål om symbolikk fremfor strukturelle endringer, kan selskaper, statsapparatet og den politiske eliten opprettholde status quo uten å møte reell motstand.
På denne måten kan både reaksjonære rasevitenskapelige teorier og progressive identitetspolitiske strategier ende opp med å spille den samme rollen: De trekker oppmerksomheten bort fra økonomiske realiteter og inn i en diskusjon om symbolsk representasjon. Essensialismen forblir intakt, selv når dens form og retorikk endrer seg.
Veien ut
Essensialistisk tenkning, enten den manifesterer seg i historisk rasevitenskap eller i moderne identitetspolitikk, reflekterer en idealistisk epistemologi som prioriterer kategoriske distinksjoner fremfor strukturell kritikk. Sosiale hierarkier og økonomisk utbytting oppstår ikke fordi folk «tilhører» visse grupper, men fordi det finnes strukturer som aktivt produserer og opprettholder ulikhet. Ved å flytte det analytiske fokuset til den politiske økonomien, blir det mulig å bevege seg forbi reifiseringen av identitet og mot en materialistisk forståelse av sosial stratifisering.
Med andre ord: Hvis vi virkelig ønsker en verden der folk ikke blir definert av undertrykkende kategorier, må vi gjøre mer enn å omfordele makt mellom disse kategoriene – vi må utfordre deres eksistensgrunnlag. Bare da kan vi bevege oss bort fra en verden der symbolsk representasjon fungerer som et substitutt for ekte sosial forandring.
Referanser
Chibber, Vivek. Postcolonial Theory and the Specter of Capital. New York: Verso, 2013.
Cox, Oliver Cromwell. Caste, Class, and Race: A Study in Social Dynamics. New York: Monthly Review Press, 1948.
Du Bois, W. E. B. Black Reconstruction in America, 1860-1880. Først utgitt 1935. Ny utgave. New York: Free Press, 1998.
Gould, Stephen Jay. The Mismeasure of Man. New York: W. W. Norton & Company, 1981.
Herrnstein, Richard J., og Charles Murray. The Bell Curve: Intelligence and Class Structure in American Life. New York: Free Press, 1994.
