Bakgrunn og forskningsspørsmål
Misnøye med eliten har ligget til grunn for en rekke folkelige protestbevegelser og opptøyer de siste årene, enkelte av dem eksplosive. Særlig er elitens framrykking i forhold til vanlige folk sterkt kritisert. Ofte legges hovedskylden på politiske eliter og deres manglende evne til å utjevne forskjeller i samfunnet. Nå er det ikke forskjellene i seg selv, men snarere forestillingene om forskjellene mellom eliter og folk som undersøkes i denne artikkelen. Nærmere bestemt undersøkes disse ved hjelp av metaforer, hvordan vi snakker om og – potensielt – tenker på noe i lys av noe annet. Hvilke forståelser kan spores i metaforbruken rundt de to kategoriene, og hva er implikasjonene, ikke minst politisk?
Datamateriale
Metaforer preger ikke bare det empiriske materialet vi forskere til enhver tid undersøker. De ligger også til grunn for teoriene vi benytter i studiet av dem. Likevel blir teoretisk anvendte metaforer sjelden analysert. Derfor starter jeg med å identifisere noen grunnleggende metaforer i toneangivende sosiologiske bidrag om eliter og folk, nærmere bestemt i bidragene til Pierre Bourdieu og Rogers Brubaker. Disse utgjør dermed et eget datamateriale. Dette sammenholdes med et materiale bestående av metaforiske fremstillinger av kultureliter og folk i norske og svenske avisartikler.
Nå er det ikke forskjellene i seg selv, men snarere forestillingene om forskjellene mellom eliter og folk som undersøkes i denne artikkelen
Funn
Metaforer som stadig gjentas, beskrives som klebrige, som et slags hjerneklister. Samtidig er det bevegelse i metaforbruken. Ved å utvide den kognitive metaforforståelsen med nyere retninger innen retorisk og diskursiv metaforanalyse viser jeg hvordan metaforer rammer inn forståelsen av – og det polariserte forholdet mellom – kategoriene elite og folk i teoretisk og empirisk sammenheng.
Metaforer i sosiologisk teori: likner isfjell
Til tross for litt ulik ordbruk, er de underliggende metaforene hos Bourdieu og Brubaker forbløffende like. Det dreier seg om et henholdsvis sosialt og diskursivt rom bestående av vertikale (opp/ned, mer/mindre) og horisontale dimensjoner (kulturelle/økonomiske, innenfor/utenfor,) preget av distinksjoner/grenser, kamp/konflikt, kapital/ressurser, ulikhet/forskjell, samt lukning/grenser. Mange av metaforene ruver i faget vårt, nærmest som isfjell, der mesteparten som kjent ligger under overflaten.
Metaforer i avismaterialet: smak, politikk, makt, arroganse og fordeling
De systematiske underliggende metaforene i norske og svenske aviser er knyttet til smak, politikk, makt, arroganse og fordeling, i nevnte rekkefølge. Mange av dem uttrykkes romlig: Kultureliten er redd for intellektuell og smaksmessig forflatning. Den blir omtalt som en politisk korrekt øvrighet. Der oppe sitter mektige representanter og dikterer hva vanlige folk skal tenke, følge og mene. De sparker nedover, mot svakere grupper, som ikke får ta del i elitenes privilegier.
Mens folket strever med utgifter og gjeld, kritiseres kulturelitene for å «dra på langweekend til Roma eller Barcelona seks ganger i året»
Kulturelle objekter og livsstil blir en slags metaforiske uttrykk for ulikhet: Mens folket strever med utgifter og gjeld, kritiseres kulturelitene for å «dra på langweekend til Roma eller Barcelona seks ganger i året». Elitene anklages også for å «förråda ‘folket’ när dessa öppnar sina ekonomier och samhällen och överlåter makt till Bryssel». De nevnte byene blir meningstunge symboluttrykk for det Brubaker betegner som illegitime kosmopolitiske eliter.
Metaforene som brukes om kulturelite og folk i det norske og svenske avismaterialet glir relativt motstandsløst inn i øvre og nedre del av både Bourdieus og Brubakers skjemaer. Det er ikke så underlig at de gjør det. Definisjoner og teorier er ment å gripe mange typer materiale. Dessuten er forestillinger rundt eliter og folk knyttet til bredere sosiokulturelle systemer som preger både sosiologisk teori og avisspråk. Men dette nyanseres, noe jeg blant annet har gjort ved å poengtere det retoriske og diskursive ved metaforer.
Svensk kulturelite er mer verdensvant, eksklusiv, omstridt og politisk betent
Metaforene indikerer at den svenske kultureliten er mer verdensvant, eksklusiv, omstridt og ikke minst politisk betent enn den norske. Begge land opererer likevel med de samme underliggende metaforene, med den samme interne rangeringen.
Metaforene indikerer at den svenske kultureliten er mer verdensvant, eksklusiv, omstridt og ikke minst politisk betent enn den norske
Dette gjelder også metaforene knyttet til kategorien folk. Folket beskrives som ekte, jordnært, ujålete og hederlig både i Norge og Sverige, henholdsvis på linje med «17. mai og gårdsmat fra ‘fjellstroka innafor’» og med «hockey, hallonsaft og volvo». Samtidig beskrives det som et offer for elitens herjinger – som avmektig, latterliggjort og nedprioritert.
Politiske implikasjoner
Vi gjenkjenner stort sett de norske og svenske metaforene rundt eliter og folk. De faller på plass som punkter i en slags romlig-kulturelle kart, kart som viser til en relativt lik sosial og politisk stedsans. Mange av de teoretiske og medierte metaforene sirkler rundt opposisjoner og stivnede skillelinjer. For eksempel beskrives kontrasten mellom kultureliter og folk ved hjelp av landskapsmetaforer som kløfter, avgrunner og gap, med andre ord metaforer som indikerer nesten uoverstigelige grenser og hindringer. Også kamp– og konfliktmetaforer, som både Bourdieus og Brubakers modeller hviler på, finner man flust av i avismaterialet. Konflikter beskrives dessuten som varme, brennbare og hete.
I en kritisk metaforanalyse blir utfordringen likevel å benytte metaforer som fanger inn politisk polarisering – uten å bidra til mer polarisering
De nevnte metaforene tydeliggjør politikk og maktulikhet. Om man ønsker en jevnere fordeling av samfunnets goder, kan det være god retorikk å poengtere slik forskjeller. Konfliktmetaforer kan samtidig hindre oss i å se det sosiale og politiske livs mer inklusive og kollektive sider. Dette kan være alvorlig i politisk sammenheng, ikke minst der tilliten mellom ulike samfunnsgrupper er skjør. Denne utfordringen har blant annet Arlie Hochschild pekt på i sin bok Strangers in Their Own Land, en bok som ifølge Brubaker er et empatisk og ikke-nedlatende forsøk fra en venstreorientert Berkeley-sosiolog på å forstå ytre høyre-tilhengere i Louisiana. Skandinavia er veldig langt fra å være så polarisert som USA. I en kritisk metaforanalyse blir utfordringen likevel å benytte metaforer som fanger inn politisk polarisering – uten å bidra til mer polarisering. En stor bestilling.
Anne Krogstad (2022). Klebrige og bevegelige metaforer om eliter og folk. Norsk sosiologisk tidsskrift, 6 (6), 1-19.
