Søk
Close this search box.

Den sosiologiske offentlighet

Sosial mobilitet og sosiale erfaringer

Hestholm, Sakslind og Skarpenes fremstiller den sosiologiske «klassereise»-litteraturen som mindre reflektert enn hva den faktisk er, mener Stian Aleksander Uvaag.

I et tidligere debattinnlegg stilte Hestholm, Sakslind og Skarpenes (HSS) et betimelig spørsmål om bildet av klassereiser i skjønnlitteraturen. I likhet med andre før dem lurer de på om de uproblematiske klassereisene får mindre plass fordi de ikke vekker like stor interesse. Tematikken ble senere også belyst i Klassekampen

I sitt innlegg trakk HSS frem gode innganger til ting som kan påvirke hvordan klassereisen oppleves: hvor man reiser «fra», hvor man reiser «til», og hvem man reiser med. Imidlertid er det formuleringer hos HSS som er problematiske: «Men i det klassiske sosiologiske variabeluniverset er det én variabel som forandrer seg: Mennesker kan gå inn på universitetet som arbeiderklasse og forlate det som middelklasse. De har foretatt en klassereise.» Slike formuleringer kan etterlate et inntrykk av at den sosiologiske litteraturen er mindre reflektert enn den faktisk er. For hva sier egentlig klasse- og sosial mobilitetslitteraturen om erfaringer knyttet til sosial mobilitet?

Sorokins spekulasjoner

Et problem når vi diskuterer «klassereiser» er at det ofte er uklart hva slags forståelse av klasse og hva slags reise det egentlig er snakk om. Faglig er vi nok tjent med å holde på det faglige begrepet sosial mobilitet.

Hvordan sosial mobilitet påvirker menneskelige erfaringer er et gammelt spørsmål i sosiologi. I nybrottsarbeidet i Social and cultural mobility (SCM), først utgitt som Social Mobility i 1927, spekulerte Sorokin om effektene av sosial mobilitet. En grunnleggende hypotese i SCM var at de som forble i samme posisjon og samme sosiale miljø hele livet ble rigide. Derimot anså Sorokin at sosialt mobile samfunn ofte fører til overbelastning av nervesystemet, ettersom folk stadig må ta inn over seg nye inntrykk i slike samfunn. Sorokin påstår ut fra dette at økningen av pasienter med mentale sykdommer i hans samtid skyldtes økning i sosial mobilitet. Sorokin skrev at mentale tilpasning knyttet til individuell mobilitet er belastende for individet. Men mer sentralt hos Sorokin var at sosialt mobile samfunn generelt hadde stor flyt og brytning av ideer. Dette mente han medførte en intellektuell kompleksitet som gjorde disse samfunnene mentalt belastende.

 

Senere studier har ikke funnet noen sammenheng mellom individuell sosial mobilitet og sosiale relasjoner og psykososial helse

I den kvantitative litteraturen har Sorokin ofte blitt knyttet til det Ellis og Lane, basert på sin tolkning av Sorokin, døpte dissosiasjonshypotesen. Denne hypotesen postulerer at individuell sosial mobilitet fører til ensomhet og sosial isolasjon. Mens studien til Ellis og Lane ga støtte til denne hypotesen, har mange senere studier ikke funnet noen sammenheng mellom individuell sosial mobilitet og sosiale relasjoner og psykososial helse. Dette fant heller ikke Berntsen i sin nylige masteroppgave

Det bør imidlertid påpekes at dissosiasjonshypotesen har et svakt teoretisk fundament og kun delvis kan tilskrives Sorokin. Sorokin diskuterte for det meste de negative effektene på «medlemmene av mobile samfunn». Dissosiasjonslitteraturen har derimot knyttet negative effekter til individuell sosial mobilitet. Selv om det fremstår at Sorokin knytter negative effekter av individuell mobilitet [1], sammenligner han ikke mobile og ikke-mobile individer direkte. Man kan jo tenke at også immobile kan være de som ender opp som ensomme i mobile samfunn. For eksempel kan det, dersom alle i ens venneflokk drar fra bygda for å studere, godt være den som blir igjen som ender opp ensom. Til syvende og sist har nok Sorokin lite å bidra med om man er interessert i hvordan individuell sosial mobilitet erfares.

Litteraturens vanskelige reiser

HSS er ikke de første til å innvende at klassereisene er mer negative enn hva som kanskje er representativt. En forløper HSS nevner er Gérald Bronner, som har ønsket å formidle en mindre problematisk erfaring av «klassereisen» som ikke innebærer skam. På denne måten synes Bronner å ville moderere «fortellingen om klassereisen».

Tilføringen av ytterligere fortellinger om klassereisen gjør det ikke nødvendigvis klart hvilke omstendigheter som gjør klassereisen mer eller mindre krevende

En første merknad til dette er at tilføringen av ytterligere fortellinger om klassereisen, fra forfattere eller sosiologer, ikke nødvendigvis gjør det klart hvilke omstendigheter som gjør klassereisene mer eller mindre krevende. Det er en analyse av slike omstendigheter vi trenger i sosiologien for å forstå hva som påvirker erfaringen av klassereisen.

En annen merknad er at subjektive opplevelser vil være underlagt stor individuell variasjon. Den individuelle variasjonen i subjektive opplevelser, følelser og praksiser knyttet til sosial mobilitet bør imidlertid også sees i sammenheng med andre dimensjoner av sosial ulikhet. Eksemplene Bronner viste til i Klassekampens intervju var Annie Ernaux og det som kan sies å utgjøre en kvartett av homofile løvetannbarn (Édouard Louis, Didier Eribon, Stuart Douglas og Glenn Bech). Ernaux tematiserer skam i mange verker uten at dette er knyttet til sosial mobilitet. Hva angår verkene til Louis, Eribon, Douglas, Bech og også Thomas Korsgaard, reflekterer disse erfaringer som er påvirket blant annet av at forfatterne har atypiske kjønnsuttrykk og ikke-heterofil legning, samt familiehistorier med innslag av alkohol, uførhet og selvmord. Iblant benyttes også begreper som at de kommer fra «underklassen» for å belyse at de har en bakgrunn med lav sosial status. Er det ikke nærmest en selvfølge at disse erfaringene ikke er representative for all sosial mobilitet fra arbeiderklassen? Og også ganske forståelig at disse forfatterne kan ha mer problematiske forhold til sitt sosiale opphav enn andre sosialt mobile?

Auguste Rodins Éve au rocher, Jardin des Tuileries, Paris. Fotografi: Didier Descouens

Selv om erfaringene skulle være knyttet til ulike individuelle trekk, slik som atypiske kjønnsuttrykk, vil de likevel kunne være betinget av de sosiokulturelle strukturene som samtidens klasseforskning fokuserer på:

En grunnantakelse i litteraturen om sosial mobilitet og sosial klasse er at det finnes sosiokulturelle statusstrukturer i samfunnet. Disse påvirker hva som anerkjennes og misbilliges av ulike personer. Slike statuskulturer kan også utgjøre barrierer for tilgang til sosiale grupper og sosiale posisjoner. Det vil si at det står noe på spill i sosiale interaksjoner: På grunnlag av dets kulturelle praksiser kan et individ aksepteres, inkluderes, tilsidesettes eller ekskluderes. Hva som er sosialt fordelsgivende kunnskaper, ferdigheter og væremåter varierer imidlertid avhengig av hvem man møter. Videre vil et individs praksiser og holdninger, inklusivt dets umiddelbare være- og talemåter, bære preg av de sosiale miljøene det har inngått i. Ulike statuskulturer er noe sosialt mobile må forholde seg til, og som oftest vil utgjøre en utfordring for individet.

Erfaringer av sosial mobilitet i sosiologisk forskning

Det finnes en god del forskning på erfaringer knyttet til sosial mobilitet. Som en som har lest en del slike studier, slår det meg at et bredt spekter av erfaringer blir skildret. Riktignok har problematiske erfaringer ofte hovedfokus, men så er vel sosiologi generelt opptatt av sosiale problemer. Men ut fra eksisterende studier er det er vanskelig å si hvor utbredt ulike negative erfaringer er, hvor ofte de blir erfart, hvor definerende de er for individets generelle velferd, og i hvilken grad de vedvarer gjennom livet.

Er det snakk om negative erfaringer, synes det å være snakk om brå skifter med sosial mobilitet mellom sosiale sirkler med veldig ulike statuskulturer. Videre er det gjerne snakk om bevegelser fra arbeiderklassen til den øvre kulturelle middel- og overklassen via utdanning, noe som ofte medfører en geografisk mobilitet mot storbyen og som gjerne skjer i en viss livsfase.

Selv om jeg er enig med HSS om at flere enn bare de friksjonsfulle historiene bør løftes frem, behøver vi ikke vende blikket bort fra de sosiokulturelle forskjellene individer må forholde seg til og ofte forhandle

Det som er sannsynlig er at mobile individer ofte må sjonglere ulike miljøer hvor folk evaluerer ting ulikt, og kanskje også har motstridende synspunkter. Hvordan folk imøtegår disse utfordringene, hvor belastende det oppleves og hvordan individets identitet er i spill mellom ulike kulturer, vil sannsynligvis variere individuelt og kanskje endres gjennom livet. For noen vil forhandlingene knyttet til klassekulturer, slik Mallman rapporterer, starte allerede i oppveksten – lenge før den faktiske mobiliteten. Mange andre ting kan også spille inn, slik som om man reiser med noen, hva slags kulturelle guider og støttespillere man har, samt sosiale og kulturelle trekk ved familier og venner.

Selv om jeg er enig med HSS om at flere enn bare de friksjonsfulle historiene bør løftes frem, behøver vi ikke vende blikket bort fra de sosiokulturelle forskjellene individer må forholde seg til og ofte forhandle. Både ulikheter i hvordan individer praktisk går frem for å forhandle sosiale forskjeller, og variasjon i de sosiokulturelle spenningene individer opplever, er interessante for å forstå erfaringer av sosial mobilitet.

Hva med erfaringer av kollektiv sosial mobilitet?

Sist, men ikke minst, er det verdt å minne på at individuell sosial mobilitet oppover bare er ett særtilfelle av sosial mobilitet. Individuell mobilitet nedover er et annet. Lik Ove Skarpenes er jeg enig i at erfaringer med individuell sosial mobilitet ikke bør stjele all oppmerksomheten. Men sosial mobilitet kan også analyseres på gruppenivå, som vil si at det gjerne er kollektive erfaringer. Eksempler på slik «kollektiv mobilitet» kan være endringer i absolutt eller relativ inntekt, status, autoritet, medbestemmelse og arbeidsvilkår til yrker, klasser, eller individer med lignende kvalifikasjoner. Det kan også være snakk om den relative posisjonen til ulike statuskategorier, som etniske grupper, kjønn og religiøse grupper. Eller endringer av posisjonen til familier og organisasjoner, lokalsamfunn og land.

Sannsynligvis er konsekvensene av kollektive opplevelser av sosial mobilitet knyttet til noen av de viktigste samfunnsspørsmålene, også i vår tid

I bunn og grunn handler sosial mobilitet, slik jeg definerer det, om hvem som har, får eller mister status, makt, annerkjennelse og muligheter i menneskelige samfunn, og til mulige konflikter omkring dette. Sannsynligvis er konsekvensene av kollektive opplevelser av sosial mobilitet, og kanskje særlig nedadgående sosial mobilitet, knyttet til noen av de viktigste samfunnsspørsmålene, også i vår tid. Sosiologer kan nok med fordel vie tid til å analysere hva slike erfaringer av kollektiv sosial mobilitet medfører.

Fotnoter

 

[1] Merk at Sorokin hadde en svært bred definisjon av sosial mobilitet, hvor sosial mobilitet definertes som bevegelse mellom sosiale posisjoner. Sosiale posisjoner definerte Sorokin som «totaliteten av et individs relasjon til alle grupper i populasjonen, og innad i grupper, til dets medlemmer». Dermed kan, blant annet, alle nye eller avsluttede gruppemedlemsskap telle som sosial mobilitet. Mye senere litteratur, inkludert Ellis og Lane, har fokusert utelukkende på vertikal mobilitet i mer snever forstand.

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk