Klasse og politisk deltakelse: Lærdommer fra Frankrike

Hva er forholdet mellom sosial klasse og politisk deltakelse? I dette intervjuet forteller professor ved UiO, Magne Flemmen, litt om franskmannens Kevin Geays siste utgivelse.

– Magne Flemmen, vi skal snakke om den nye boka til den franske sosiologen Kevin Geay, ved navn Enquête sur les Bourgeois (2019), som omhandler den franske overklassens forhold til politikk og politisk deltakelse. Men la oss først få et overblikk over dette forskningsfeltet i skjæringspunktet mellom statsvitenskapen og sosiologien.

-Forholdet mellom ulike sosiale klasser og politisk mobilisering er et klassisk tema i politisk sosiologi og statsvitenskap, her til lands representert ved Stein Rokkan. Litt mindre kjent i skandinavisk og engelskspråklig sosiologi, er den tradisjonen Geay jobber i forlengelse av. Her trekkes det særlig på tradisjonen etter Bourdieu for å forstå ulike sosiale klassers forhold til det politiske feltet. Kan du utdype dette?

– En ting er det Bourdieu selv skrev om politikk, slik som det litt oversette kapittelet om klassenes forhold til politikk i La Distinction (1979). I Frankrike ble dette utviklet videre av statsviteren Daniel Gaxie. I hans Le cens caché – noe sånt som Den skjulte begrensningen på stemmeretten – undersøkte han hva det vil si at politikk etableres som et eget felt. At det er et eget felt betyr at det blir et forholdsvis selvstendig mikrokosmos, med sine egne spilleregler og sine egne gevinster. Politikk får slik en selvstendighet overfor økonomi, religion, juss, kunst osv, ved å definere egne spilleregler og vurderingskriterier.

Klasse- og eliteseminaret:

Klasse- og Eliteseminaret ved Universitetet i Oslo arrangerer jevnlig seminarer om nyere forskning på klasse og klasseforskjeller i ulike felter. Tirsdag 14.10 og Onsdag 15.10 skal Kevin Geay holde to ulike forelesninger om henholdsvis funn fra sin siste bok og om metoden rundt det å studere samfunnets øvre sjikter. Forelesningene holdes over Zoom. Arrangementene finner du i Sosiologens kalender og på Facebook.

– En viktig side ved dette er at det blir et eget politisk språk, i utvida forstand, som det kreves en egen form for kompetanse å forstå og snakke. I boka si viser Gaxie at store deler av befolkningen i land som Frankrike, USA, Storbritannia og Norge(!) ikke mestrer dette språket – eller, mer presist og teknisk, de mestrer ikke de klassifikasjonsskjemaene som skal til for å forstå det politiske feltet. Det kommer til uttrykk i ting som at bare de færreste kan gi spesifikt politiske forklaringer på ideologiske merkelapper (slik som «demokrat» eller «republikaner»). Mange uttrykker også at politikk er for vanskelig å forstå, det er vrient å se forskjell på partiene, de kan ikke koble politiske standpunkter eller tiltak til riktig parti og de føler seg ikke kompetente til å delta eller å mene.

– I neste omgang viser han mestringen av disse klassifikasjonsskjemaene er svært skjevt fordelt sosialt. I alle over- og underordningsforhold i samfunnet — han tar for seg klasse, kjønn, alder – utviser de overordnede oftest fortrolighet med politikken, mens de underordnede gjør det sjeldnere. Dette står i skarp kontrast til hvordan demokratiet formelt sett fungerer, hvor alle i prinsippet kan delta. Tittelen på boka spiller på at folk i praksis ekskluderes i det skjulte, av barrierer som er kulturelle: de dreier seg først og fremst om en mestring eller ikke-mestring av bestemte klassifikasjonsskjemaer.

Så hos Gaxie framstår de øvre klassene som politisk interesserte, kompetente og engasjerte, mens arbeiderklassen framstår som det motsatte.

– Så hos Gaxie framstår de øvre klassene som politisk interesserte, kompetente og engasjerte, mens arbeiderklassen framstår som det motsatte. Dette har blitt utdypet og konkretisert av forskerekteparet Monique Pinçon-Charlot og Michel Pinçon, som gjennom flere tiår med studier har kartlagt borgerskapets verden. De viser et mektig og selvbevisst borgerskap, som monopoliserer bestemte deler av byrommet – de såkalte vakre nabolagene; som knytter bånd gjennom eksklusive klubber og fritidssysler (som jakt); som reproduseres over generasjonene gjennom dyre, private og religiøse skoler; og som er den mest politisk mobiliserte klassen, som vet hvordan de skal hegne om interessene sine og som gjør det gjennom sin høye valgdeltagelse og overveldende oppslutning om høyresiden.

– I veldig korte trekk er dette landskapet Geay går inn i. Han inngår i en kanskje litt vanskelig kritisk dialog. Geay interesserer seg for «marginene», som det heter i bokas undertittel, alt det som ikke stemmer helt med dette bildet: når borgerskapet ikke makter beskytte nabolagene sine, når reproduksjonen vakler og borgerskapet ikke framstår som politisk mobilisert, men som uinteresserte og hevet over politikken. Samtidig understreker han at han ikke egentlig vil avvise beskrivelsene fra Bourdieu, Gaxie og Pinçon-Charlots. Poenget er heller at en kan forstå makten bedre om en også forstår hvordan den arter seg i «uperfekt form», kunne en kanskje si.

-Så overklassen blir gjerne portrettert som svært politisk kompetente og engasjerte. Hos Geay møter vi en overklasse med et noe mer ambivalent forhold til politikken og dens aktører. Hva er det Geay finner her, i hovedtrekk?

– Mange av informantene viser seg å være lite interessert i politikk. Mye av dette er knyttet til en slags avstandtaking eller symbolsk grensedragning mot politikere. Delvis handler dette om at de ser på politikerne som mindre driftige og entreprenøraktige, dels handler det om at de kjenner til politikerne som personer – fordi de har møttes i sosiale sammenhenger, har felles bekjente eller kanskje spiller i samme tennisklubb. Med bakgrunn i slike erfaringer opplever de politikerne som mindre tillitsvekkende og dugelige, eller ute av stand til å overholde borgerlige normer for samvær.

9782213705651-001-T.jpeg

(foto: fayard.fr)

– Utover dette viser Geay at mange av borgerne heller ikke er så kompetente som de gir inntrykk av, ved at de for eksempel later som de kjenner til saker og kontroverser som de ved nærmere spørsmål viser seg å ikke vite noe særlig om. Og i flere intervjuer gir de også uttrykk for at politikk kjeder dem – det er et «middelmådig tema».

– Dette er en form for avstand til politikk som skiller seg fra det en finner blant de mindre kapitalsterke. Borgerne tar avstand på kloss hold, kunne en nesten si. På mange måter ser de seg tilstrekkelig tjent med tingenes tilstand, i alle fall nok til at de ofte ikke ser noen grunn til å blande seg. Spesielt misliker de fleste former for politisk organisering og mobilisering, som for dem er uforenlige med den individualismen og distingvertheten de foretrekker. De politiske aktørene som vil mobilisere i denne gruppen gjør det stort sett i politisk sett uformelle settinger, som i passiar i festlige tilsetninger som bryllup.

-Der man tidligere har vært mer opptatt av å studere de mindre privilegerte klassene, har vi de siste årene sett en økende interesse for å forske på det vi kan kalle «overklassen» eller «eliten». Hvorfor dette oppsvinget, og hvorfor interessere seg for disse mer spesifikt? Hvem er «borgerskapet» Kevin Geay studerer i sin bok?

– Jeg tror det er flere grunner til det. I Norge har jo mye sosiologi vært nært knytta til staten og lenge ble oppgava til faget forstått litt som en slags sosialpolitisk korreks, at en skulle studere hvilke grupper som falt utenfor og dermed hvilke velferdsstatlige ordninger som ikke funka som de skulle. I klasseforskningen har mange vært orientert rundt proletariatet som problematikk, som Mike Savage har sagt: sterke teorier i faget mente arbeiderklassen utgjorde eller ville være sosialismens fanebærere. Betingelsene for at de skulle realisere dette – gå fra å være en klasse-i-seg til en klasse-for-seg, som det het i den litt obskure marxistiske terminologien – ble dermed et sentralt fokus.

– Utover 2000-tallet vokste den faglige interessen for elitesosiologi. Jeg tror oppsvinget i interesse kan forklares med en kombinasjon av flere ting. Skjerpingen av klasseskillene, spesielt ved økonomisk kapital-fraksjonene av overklassen har dratt fra, har nok bidratt til å gjøre spørsmålet om makt og dominans mer framtredende. Problematikken om proletariatet føltes som den gikk på tomgang, ettersom det ble færre tegn på at arbeiderklassen ville være det revolusjonære subjektet som marxismen forutsatte.  Faglig-internt har Bourdieus sosiologi betydd mye, fordi det både teoretisk og empirisk staket ut en kurs for en fornyet klasseanalyse og elitesosiologi som styrte klar av tidligere bestrebelsers problemer og blindsoner.

Geays forståelse av borgerskapet er inspirert av Bourdieu, all den tid han forstår det som en dominerende klasse – altså en kategori av aktører med stor makt og innflytelse innenfor ulike felt eller sfærer.

– Geays forståelse av borgerskapet er inspirert av Bourdieu, all den tid han forstår det som en dominerende klasse – altså en kategori av aktører med stor makt og innflytelse innenfor ulike felt eller sfærer. Han trekker også på Bourdieu når det gjelder å forstå borgerskapets interne forskjeller. Geay skiller mellom borgerskapets kulturelle og økonomiske fraksjon – basert på deres form for kapital – og mellom dets etablerte og nyankomne elementer.

-De siste 20 årene har det vært mye debatt rundt bruk av Bourdieuanske perspektiver på det norske samfunn. Har Geay noe å lære oss, også om de norske klassenes forhold til politikk?

– Geays prosjekt har det bourdieuske som bakteppe. Selv har han hentet inspirasjon fra amerikansk interaksjonisme, spesielt denne oppmerksomheten mot bruddene og avvikene. Den faglige konteksten Geay skriver i er ganske annerledes enn den norske. Mens det i Frankrike har vært mye forskning på overklassen og en rekke studier av klasse og politikk er dette forholdsvis lite studert i Norge – og det som finnes er mest kvantitativt. Jeg tror vi kan la oss inspirere av Geays prosjekt med å studere klassenes relasjon til politikk gjennom observasjon og intervjuer, og slik forstå deres orientering til politikk bedre.

Den faglige konteksten Geay skriver i er ganske annerledes enn den norske. Mens det i Frankrike har vært mye forskning på overklassen og en rekke studier av klasse og politikk er dette forholdsvis lite studert i Norge – og det som finnes er mest kvantitativt.

– Kanskje kan funnene hans også være en nyttig korreks til forventingene en kunne få fra Bourdieu, Gaxie, Pinçon-Charlots m.fl. om en mektig, dominerende, kompetent og involvert overklasse. Det ville ikke overraske meg om kvalitative undersøkelser ville finne en norsk overklasse som var mindre monolittisk dominerende enn det stereotypien tilsier, men Geay viser at slike variasjoner ikke betyr at babyen må kastes ut med badevannet. I denne sammenhengen påkaller han Bernard Lahire, som viste hvordan de øvre klassene ikke alltid levde opp til klisjeen om seg selv som dedikert til legitim kultur. Lahire viste at dette er ikke uinteressant individuell variasjon eller støy, men noe som kan forklares gjennom en «sosiologi på individnivå».

-Så helt til slutt, elefanten i rommet for alle de som syntes dette hørtes veldig spennende ut: Boka foreligger kun på fransk! Har du noen tips for lesning av denne boka og lignende stoff for den ikke-frankofone?

– Fransk sosiologi er et stort og spennende felt, og jeg er overbevist om at mange sosiologer kan hente lærdom og inspirasjon derfra. Men de færreste norske sosiologer er stødige nok i fransk. Her har vi språk-avmektige blitt reddet av overvåkningskapitalismen. I «gamle dager» var Google Translate og lignende tjenester latterlige greier som produserte en slags absurdistisk poesi når de skulle oversette. Men i dag fungerer disse tjenestene overraskende bra, hvertfall på sakprosa og mellom de store språkene. Fransk til engelsk fungerer veldig bra, mens det er mindre vellykka til norsk.

– Selv har jeg lest mye franske artikler og bøker på den utrolig gode tidsskrift- og bokportalen Cairn.info, som en kan åpne med en nettleser som har Google Translate-utvidelse – slik som Google Chrome har innebygd. På den måten blir teksten automatisk oversatt og det er (nesten) som om du ser på engelskspråklig side.

– Med e-bøker er det litt mindre smidig. Jeg har løst dette ved å kjøpe e-bøkene, fjerne kopibeskyttelsen, konvertere dem til Microsoft Word-format, brukt onlinetjenester som kan google translate hele dokumenter og så brukt en annen onlinetjeneste for å konvertere dette til e-bokformat igjen. Det er litt tungvint, men tross alt bedre enn å ikke kunne lese noe av all den glimrende, franske sosiologien.