Vår gode venn og kollega, Tom Johansen, døde i juli 2020. Han tok magistergraden i sosiologi i Oslo i 1973. Tittelen på arbeidet var Underkuingens dialektikk. Hvordan kom han inn på dette sporet? Han vokste opp og gikk på skole på Lilleaker. Her møttes arbeidsfolkets barn fra bedriftene ved Lysakerelva, og de bedrestilte som bodde lenger opp i åsen. Proletariatet og kapitalen levde her side om side, så å si, og det han observerte i dette miljøet må ha satt spor som førte han inn i denne delen av sosiologien.
Foto:Yngve Olsen/Nordlys
Klasseforskjeller og sosial ulikhet var noe Tom var opptatt av hele sitt voksne liv. Vi kan se det i magisteravhandlingen, men også i boka Maktens ansikter (1981) som han redigerte sammen med kolleger ved Institutt for Kriminologi i Oslo. I sin neste bok, Kulissenes regi fra 1992, beveget han seg inn i en ny retning. Han var fortsatt opptatt av ulikhet og forskjeller i maktforhold. Men han ble også interessert i de materielle rammer og omgivelser som påvirker menneskelige handlinger. Det er disse han kaller kulisser. I dette arbeidet var han sterkt påvirket av Dag Østerbergs bidrag.
Betydningen av tekster som viktige deler av kulissene var også et sentralt tema i doktoravhandlingen som kom året før, i 1991. Her skriver han at i det moderne samfunnet, er kunnskapen samlet i dokumenter, skriftsamlinger, bøker, biblioteker og arkiv. Den er formalisert og avpersonifisert. Det dreier seg om et fullstendig lager av erfaringer kulturen har ervervet over tid. I disse tekstene ligger de kunnskaper, forståelsesformer, de teorier og de bilder – dvs. den totale historie – kulturen gir seg selv.
En doktordisputas er en høytidelig affære både for doktoranden, selvsagt, men også for universitetet. Da Tom skulle disputere i januar 1991 var alt klart. Opponentene var kommet fra henholdsvis Sverige og Oslo. Tom var også godt forberedt og oppdresset i sin fineste stas. Vi satt sammen i kantina da det kom melding om at kong Olav var død, og alt av arbeid på universitetet måtte stanses. Gulfkrigen var på sitt mest intense. Sammenfallet av kongens død og krigen gjorde inntrykk på oss. Opponentene dro hjem med uforrettet sak. Det gjorde også Tom. Tre uker etter var alle på plass igjen, klare til å ta fatt på ny. Tom tok det hele med stor sinnsro. I det hele tatt hadde Tom en egen evne til å ta uventete hendelser på strak arm. Helt på slutten av hans karriere i Tromsø ble en av opponentene i en doktorkomite syk. Det var fare for at en måtte utsette disputasen. I siste øyeblikk ble Tom spurt om å gå inn i komiteen. Han var positiv som alltid, og med minimale forberedelser klarte han å gjennomføre en glimrende opposisjon.
I 2013 startet avisa Nordlys i Tromsø en artikkelserie om hvor mange det var i universitetet som ikke publiserte noe. Tom var en av dem som kom i søkelyset. Avisas prosjekt var antakelig å vise at akademikere hadde et slapt og behagelig liv, godt avlønnet og uten for mange krav. I stedet for å dukke hodet under angrepet kalte han inn avisa til pressekonferanse. Han fortalte at han i åtte år hadde arbeidet med en stor bok om det han kalte «Direktesamfunnet» en analyse av massemedias og sosiale mediers påvirkning på samfunnet. På grunn av sykdom var han blitt sterkt forsinket. Han gikk i intervjuet sterkt ut mot det såkalte tellekantsystemet ved universitetene. Det fremmet kortvarige prosjekter, og ofte overflatiske problemstillinger. – Hvis det ikke skulle være rom for de lange tankene på universitetet, hvor skulle det da være, spurte Tom. Den langsiktige grunnforskningen må finne sted her. Denne episoden er også karakteristisk for Tom: han gikk ofte rett på og argumenterte for det han trodde på, også når det var ubehagelig. Dessverre fikk han ikke fullført arbeidet med denne boka.
På universitetet er undervisning og veiledning en viktig del av stabens plikter. Også på dette feltet markerte Tom seg. I løpet av sin lange karriere ved Universitetet i Tromsø, den varte i nesten 40 år, møtte Tom hundrevis av studenter. Mange av studentene forteller at de møtte en lærer som hadde stor omtanke og interesse for dem. Han var villig til å lytte til hva de hadde av tanker og spørsmål, og gikk gjerne inn i en diskusjon. Disse møtene satte Tom stor pris på, og studentene følte seg verdsatt. Derfor hadde de stor respekt for han. I veiledningssituasjoner kunne han også være ganske direkte og klar i sine tilbakemeldinger. De fleste tålte det og skjønte at de ble tatt på alvor.
Da Tom gikk av med pensjon flyttet han og Irene til hans barndomshjem i Oslo. De flyttet etter hvert til en leilighet like ved. Tom fikk ikke glede av denne særlig lenge, men Irene var bestemt på at han skulle få være hjemme til det siste. Og slik ble det. Tom tok det som måtte komme på sin sedvanlige direkte og nøkterne måte. Vi skal minnes Tom som den personen han var: kunnskapsrik, engasjert, varm og raus.
