Den sosiologiske offentlighet

I skjæringspunktet mellom sosiologi, idrett og samfunn

Norsk sosiologisk tidsskrift sitt temanummer om sport belyser viktige utviklingstrekk og samfunnsutfordringer knyttet til helse, politikk og sosial ulikhet, skriver idrettssosiolog Anne Tjønndal.
Tekst: Anne Tjønndal, stipendiat ved Nord universitet

I anledning 50-års jubileet til International Sociology of Sport Association (ISSA) skrev professor David Rowe (Western Sydney University) flere tekster om idrettssosiologiens utvikling og beskrev hvordan sport har gått fra å være et marginalisert emne til å bli en naturlig del av sosiologien. Rowes tekster har vært utgangspunktet for Norsk sosiologisk tidsskrifts temanummer ‘Sport’.

Nummeret har som mål å løfte frem empiriske og teoretiske analyser av hvordan sosiologi, samfunn og sport henger sammen i Norge. Temaredaktør Hans Erik Næss (Westerdals School of Arts, Communication and Technology) innleder nummeret med en introduksjon om sosiologi, idrett og samfunnsanalyse. Her beskriver Næss fire tema som har vært gjennomgående i Rowes tekster om idrettssosiologiens historiske utvikling.

Videre består nummeret av fire fagfellevurderte artikler, et essay og to bokanmeldelser. I dette sammendraget vil jeg se nærmere på to av artiklene.

Misforhold mellom idealer og realiteter i organisert idrett

Professor Kolbjørn Rafoss (UiT) og Professor Jan Ove Tangen (Høgskolen i Sørøst-Norge) har skrevet artikkelen ‘Den norske idrettsmodellen – i utakt med tiden?’.

I artikkelen drøfter Rafoss og Tangen hvorvidt den norske idrettsmodellen er egnet for dagens samfunnsforhold. Gjennom analyser av statlige idrettsmeldinger, kommunale delplaner og idrettens egne handlingsplaner identifiserer forfatterne det de beskriver som fire underliggende kjerneoppfatninger om norsk organisert idrett: 1) idrett og fysisk aktivitet skal være for alle, 2) flere idrettsanlegg betyr mer aktivitet, 3) fysisk aktivitet og idrett gir bedre helse, og 4) topp skaper bredde. Disse oppfatningen utgjør, ifølge Rafoss og Tangen, grunnpilarene i den norske idrettsmodellen.

I sin analyse viser Rafoss og Tangen hvordan det er et misforhold mellom idealene og realiteten knyttet til disse kjerneoppfatningene i den norske idrettsmodellen. Blant annet peker forfatterne på at trening på egen hånd i langt større grad aktiviserer befolkningen enn hva den organiserte idretten gjør, hvor private treningssenter, turstier og større utmarksarealer er de mest brukte anleggene til trening og mosjon. Rafoss og Tangen argumenterer også for at påstanden om at topp skaper bredde er lite dokumentert forskningsmessig.

De største helsegevinstene av fysisk aktivitet i dag hentes utenfor den organiserte idretten

Helhetlig gir artikkelen innsikt i noen av de komplekse utfordringene norsk organisert idrett står ovenfor i dagens samfunn. Forfatterne argumenterer for at mens relasjonen mellom staten og idretten har i liten grad endret seg siden 50-tallet, har endringer i befolkningens anleggsbruk og aktivitet skapt et misforhold mellom idrettspolitikkens helsemål og befolkningens aktivitetsmønster.

De største helsegevinstene av fysisk aktivitet i dag hentes utenfor den organiserte idretten. Avslutningsvis oppfordrer forfatterne til en kritisk refleksjon over hvordan endring av idrettspolitikk kan skape betydelige positive konsekvenser for befolkningens fysiske og idrettslige utfoldelse.

Klasseforskjeller i ungdomsidretten

I artikkelen ‘Ungdom, idrett og klasse: Fortid, samtid og framtid’ undersøker Åse Strandbu (Norges idrettshøgskole), Elisabeth Gulløy (Høgskolen i Sørøst-Norge), Patrick Lie Andersen (NOVA), Ørnulf Seippel og Håvard Bergesen Dalen (Norges idrettshøgskole) den klassebaserte rekrutteringen til ungdomsidretten i Norge over en periode på 60 år.

Deres analyse av forskning på klasseforskjeller i ungdoms idrettsdeltakelse viser en utvikling fra store klasseforskjeller i idrettsaktivitet på 1950-tallet, til minkende forskjeller på 1980 og 1990-tallet. Derimot peker forfatterne på tegn til tydeligere klasseforskjeller i studier fra de siste ti årene. Som forklaring på denne urovekkende utviklingen trekker forfatterne frem tre prosesser som kan tenkes å bidra til en mer ekskluderende ungdomsidrett: 1) profesjonalisering, 2) økende kostnader og 3) krav om mer intensiv foreldreinvolvering.

Å drive med idrett innebærer høye kostnader, og jo mer involvert man er, jo høyere blir kostnadene. Ungdom i familier med dårlig råd har derfor begrensede muligheter til idrettsdeltakelse. Forfatterne drøfter hvordan økende kostnader for barn og unges idrettsaktiviteter presser større grupper ungdom ut av den organiserte idretten.

Å drive med idrett innebærer høye kostnader, og jo mer involvert man er, jo høyere blir kostnadene. Ungdom i familier med dårlig råd har derfor begrensede muligheter til idrettsdeltakelse

Profesjonalisering er det andre utviklingstrekket forfatterne bruker til å beskrive dagens ungdomsidrett. En økende alvorliggjøring av idretten krever ressurser og høy innsats. Dette gjør det vanskelig for ungdom å delta uten store kostnader i form av penger, tid og kunnskap.

Den siste ekskluderingspraksisen forfatterne trekker frem er økt foreldreinnsats. Her er det lite norsk forskning forfatterne kan støtte seg til, og hvorvidt krav om mer intens involvering fra foreldre er en ekskluderende faktor i norsk ungdomsidrett virker usikkert.

I sin artikkel setter Strandbu, Gulløy, Lie Andersen, Seippel og Bergesen Dalen søkelys på viktige utfordringer knyttet til sosial ulikhet og ekskludering i organisert idrett. I deres konklusjon fremhever forfatteren at idrettens viktige posisjon i jevnalderfellesskap og gleden ved deltakelse er i seg selv er viktige nok til at man må sikre tilgang for alle som vil. Barrierer knyttet til økonomi og klassebakgrunn er vanskelige å legitimere idrettspolitisk.

Et temanummer med bred lesergruppe?

Samlet sett gir temanummeret Sport innblikk i noe av bredden av teoretiske, analytiske og tematiske inngangsvinkler i norsk idrettssosiologi. Innledningsvis skriver temaredaktør Næss at det norske fagmiljøet i idrettssosiologi har vært fragmentert, det er nok fortsatt tilfellet.

Likevel, som Næss skriver, har fagpersonene i dette fagmiljøet gitt viktige bidrag til å samfunnets helhetsbilde. Det gjør også bidragene i dette temanummeret. Det oppfyller sine mål om å løfte frem analyser av sammenhenger mellom sosiologi, sport og samfunn, og om å initiere ideer til hvordan feltet kan utvikle seg videre.

Temanummeret vil kunne appellere til en bred lesergruppe, også utenfor idrettssosiologiens fagmiljø. Artiklene jeg har fremhevet i dette sammendraget belyser viktige utviklingstrekk og samfunnsutfordringer knyttet til helse, politikk og sosial ulikhet. Dette er tema som skaper bred sosiologisk interesse.

Norsk sosiologisk tidsskrifts temanummer ‘Sport’ byr på faglig påfyll og inspirasjon til norske og skandinaviske idrettssosiologer, samtidig som det kan vekke interesse for å velge idrett som empirisk felt for sosiologer fra andre interesseområder. Introduksjonen, artiklene og essayet byr på grundige analyser, gode refleksjoner og aktuell problematikk i norsk idrett.

Jeg kan også støtte meg til Daniel Arnesens bokanmeldelse av Bjørn Barlands bok «Fortellinger om doping og kroppskultur» og anbefaler alle med interesse for skjæringspunkter mellom idrett, sosiologi og samfunnsanalyse å ta en titt på både temanummeret og Barlands bok. Elsket eller hatet, sport er et tema som skaper voldsom interesse, engasjement og følelser hos mange.

Barlands bok ble også omtalt på Sosiologen av Morten Renslo Sandvik i februar (red. anm.).

norsk_sosiologisk_tidsskrift_2017_02_2x

Norsk sosiologisk tidsskrift 2-2017 kan leses i sin helhet her. 

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk