2000 – Ottar Brox

«Rent faglig har han trukket på både historie, statsvitenskap og antropologi. Men dermed viser han bare at i sosiologien kan man gjøre det bra om man kommer utenfra!»

Tekst: Lars Mjøset

Sosiologforeningens ærespris tilfaller i år en samfunnsforsker med et stort forfatterskap: monografier, lærebøker, vitenskapelige artikler, og en lang rekke innlegg i den offentlige debatt, særlig i form av avisartikler. Ganske spesielt har han preget den samfunnsvitenskapelige informerte debattboka, helt fra hans første bok og fram til de seneste han har utgitt på 90-tallet. Alt han har skrevet preges  av en slående evne til å argumentere konkret samfunnsvitenskapelig men samtidig med sterkt engasjement i forhold til aktuelle problemstillinger.

Ottar Brox har gjennom alle år vært en aktiv deltaker i Sosiologforeningen, der avleveringen av historien om sommerhatten under Vinterseminarets festmiddag bare er toppunktet i en serie alltid like velplasserte innlegg i våre debatter. Han er en inspirasjon for alle som jobber seg igjennom de store grunnlagsproblemene for bare å innse at det å forklare konkrete sosiale prosesser – og deres forskjeller og likheter med andre sosiale prosesser – det er sosiologiens kjerne. Hvor udramatisk det enn kan høres! Hedersprisen går i år til Ottar Brox. [1] Men gir vi virkelig prisen til en sosiolog?

Ottar Brox - kanon - sosiologen.no

Ottar Brox - vinner av sosiologenes hederspris 2000

Ottar Brox er født i 1932 på Senja. Han ble utdannet sivilagronom i 1957, og var stipendiat ved Norges landbrukshøgskole og amanuensis i sosialantropologi i Bergen. Senere ble handr. scient. i bygdesosiologi i 1970.

Brox var professor i sosiologi i Tromsø 1972-84, avbrutt av fire år somstortingsrepresentant (SV, Troms) 1973-77. Han var leder av prosjektet Alternativ Framtid, og forskningsleder og seniorforsker ved NIBR.


Agronom?

Ottar er født på Senja 1932. Begge foreldrene var lærere, og faren gjorde et stort arbeid innen lokalhistorie. Ottar tok delartium i 1954 og full­førte artium i 1956. Da var han alle­rede godt etablert på Norges Land­brukshøyskole på Ås ved Oslo, der han avla cand. agric.-eksamen og ble sivilagronom i 1957. Hans hoved­oppgave hadde et historisk terna: norsk landbrukspresse fram til ca. 1840. Han var kullkamerat med se­nere professor i historie ved Univer­sitetet i Oslo, Kåre Lunden, som be­skriver Brox som en «moveable feast», som trivdes bedre på studentersamfunnets talestol enn ved sine gjesteopptredender i auditoriet. Lunden gjør et poeng av at ingen på den tiden kunne ane hva unge Brox skulle bli. Etter et kort opphold i Nationen var han tegneserieagent, framhaldsskolelærer, og han ble til­satt, men virket aldri som, forpakter på Evenes prestegård. [2]

Ved NLH på Ås fantes siden tidlig på 1950-tallet en avdeling for bygde­sosiologi. Dette miljøet hadde lite eller ingen kontakt med det sosiolo­giske «gullaldermiljøet» som blom­stret i Oslo på den tiden. Avdelingen var kommet i stand med midler fra den amerikanske Kellogg-stiftelsen: som mange andre amerikanske stor­ foretak spredte Corn Flakes-imperiet noen forskningsmidler omkring til USAs kaldkrigs-allierte, i takt med at det norske konsumet  ble lagt om i stil med the American Way of Life. (Allerede i mellomkrigstiden hadde forsåvidt Rockefeller Foundation bygget opp Institutt for Økonomi ved Universitetet i Oslo.) De to fag­lig heltidsansatte i bygdesosiologi var sivilagronomene Odd Grande og Helge Solli. Førstnevnte ble globalt omreisende ekspert og bidro lite til avdelingens forskning, mens Solli aldri fikk markert bygdesosiologien faglig.

Ottar var vit. ass. ved avdelingen i en kortere periode april-august 1959. Han hadde mye faglig kontakt med en annen av assistentene, sosial­psykologen Olav Skårdal, som inspi­rerte ham til å la sin historiske inter­esse ligge, for i stedet å bruke aktuelt materiale fra hjemstedet Senja. Likevel valgte Ottar å ta historie bifag ved Universitetet i Oslo høsten 1959. Men deretter avla han sosio­logi grunnfag våren 1960. Vi har altså med en sosiolog å gjøre? Nei, ikke umiddelbart.

 

Sosialantropolog?

Det som inspirerte Ottar mest i Oslo på den tiden var hans besøk hos den lille gruppen av sosialantropologer ved Etnografisk museum, der han hørte noen av Fredrik Barths første forelesninger. Sommeren 1960 flyt­tet Ottar nordover igjen. Gjennom et­nologen professor Kolsrud fikk han et stipend på 1500 kroner for å drive kulturgeografiske registreringer i Nord Norge. Han etablerte seg ved Tromsø Museum. Her ønsket man å rekruttere folk som kunne kartlegge nyere kulturhistorie. Ottar traff her en annen sosialantropolog: Robert Paine, sønn av en engelsk general, med akademisk bakgrunn fra Oxford. Paine hadde opprinnelig reist for å gjøre feltarbeid blant fjellsamene, men ble kastet ut. Han hadde så tatt seg jobb med å blande sement for noen sjøsamer som holdt på å bygge hus, og dermed var feltarbeidet i  gang. Paine var i Tromsø fra midt på 1950-tallet til 1962. [3] Ledelsen ved Tromsø museum (etnografen Ørnulv Vorren) sørget for å skaffe både Paine og Brox midler i tilknytning til museet.

Således jobbet Ottar videre i Tromsø med tilfeldige midler, blant annet fra Norsk Varekrigsforsikringsfond. Ar­beidsoppgavene ved museet var i tråd med tradisjonell, nasjonalromantisk folkeminnevitenskap: Ottars oppgave var i stor grad å reise rundt for å samle inn gamle gjenstander. Men både Ottars lynne og hans interesser gjorde at han hele tiden også samtalte med folk om deres arbeid og dagligliv.

Ottar opprettholdt kontakten med de på den tid nye, framvoksende samfunnsvitenskapene. Et drøyt år etter hans grunnfagseksamen i sosiologi inviterte han (sommeren 1961) med seg Vilhelm Aubert til å vandre over ytre Senja. De to gikk over skar og rodde over fjorder i 14 dager. For Ottar var dette en måte å få prøvet ut ideer til det doktorarbeidet han ville lage ut fra feltarbeid i hjemtraktene. I tillegg hadde Ottar også kontakt med Knut Dahl Jacobsen (statsvitenskap) og Fredrik Barth. Fra 1961 av luktes disse tre ledende samfunnsforskerne å ordne stipendmidler (NAVF) til Ottar, som dermed kunne konsentrere seg mer om sin hovedinteresse:

“It was an interest in my native district that triggered the process which turned me into a researcher”. Han sier han fant et ståsted i antropologien, med dens “down to earth conceptual apparatus”. Også Barth påpeker at Ottars interesse for antropologien var begrunnet i hvorledes han kunne “bruke det på Senja”. [4]

Men i Ottars nettverk var det nå to antropologer: Paine og Barth. Barth hadde i 1961 flyttet til Universitetet i Bergen, der samfunnsfagene nå ble bygget ut. Han bestrebet seg på å skaffe antropologien legitimitet som samfunnsfag blant de mange andre særdisiplinene. Et av de grep han foreslo var å  vende antropologiens interesse for verdens utkanter  over mot norske utkanter. Nord-Norge var således en egnet region og da Barth arrangerte et seminar om entreprenørvirksomhet i Bergen ja­nuar 1962, deltok Ottar med mate­riale fra den forskningen han hadde startet på. [5] I etterkant av dette arran­gerte Ottar en ekskursjon til ytre Troms sommeren 1962.

Norsk sosiologi var på denne tiden preget av Auberts og Lysgaards til­lempninger av Mertons mellomnivå­ orienterte strukturfunksjonalisme. Men det var ikke primært denne, men heller Barths sterkere fokus på rasjonelt begrunnede handlinger som inspirerte Ottar. En av røttene til den amerikanske sosiologiens struk­tur-funksjonalisme var den engelske funksjonalistiske  antropologien. Paine kom fra denne skolen, han hadde studert i Oxford, der Evans­ Pritchards tilnærming dominerte. Den litt yngre Barth derimot hadde studert med E.  Leach i  Cambridge, og dessuten i Chicago. Ottar erindrer seg vennligsinnede sammenstøt mel­lom Paine og Barth ved flere anled­ninger. Barth var den første ikke­ økonom som brakte inspirasjon fra matematisert bytteteori inn i norsk samfunnsvitenskap. Innen ameri­kansk  sosiologi var dette perspekti­vet på den tiden representert ved Romans’ arbeider. Innen antropolo­gien ble det fremmet av Levi-Strauss. Men Barths inspirasjon synes ikke å ha kommet fra disse kildene. Hans referanse til bytte- eller transaksjons­ perspektivet var spillteorien slik den var utviklet av økonomen Morgenstern og matematikeren von Neumann. Når Ottar gikk med Barth heller enn Paine, var det kanskje også sivilagronomens praktiske for­nuft som gjorde seg gjeldende.

 

En tidlig pioner i teorien om rasjo­nelle valg?

Gjennom Barth ble Ottar altså inspi­rert av de økonomisk-matematiske rasjonalitets modellene. Var Ottar så en underkjent tidlig pioner for det som ti år senere ble brakt inn i norsk sosiologi (av Elster og Hernes) som teorien om rasjonelle valg? Svaret er igjen nei, av to grunner: den ene har med Ottars politiske engasjement å gjøre, den andre er mer teoretisk og henger sammen med at Barths sosial­antropologi nok var rasjonalistisk, men i en kontekst-orientert, case-ba­sert forstand. La oss ta det politiske først.

Sosialistisk Folkeparti, som i 1961 ble dannet rundt Orienteringskretsen, var i hovedsak basert på utenrikspolitisk opposisjon, med motstand mot Nato-medlemsskapet og advarsler om atomopprustningsfaren i sentrum. Men Ottar var blant dem som også gav partiet en innenrikspolitisk dimensjon. Han meldte seg inn allerede i 1961, var formann i Troms SF fra 1962 og møtte ofte i landsstyret. På det innenpolitiske plan var det lite politikk fra sentralt SF-hold. Utkast til SF-politikk ble for Ottar derfor en måte å tenke ut praktiske konse­kvenser av forskningen sin på! Riktignok var SF et uttrykk for det nye venstre, som var uten sterke bånd til Moskva-kommunismen.  Men på denne tiden hadde ikke avhengighetsskolens teorier om underutvikling riktig slått igjennom, så mange i SF tenkte nærmest gammelkommunsitisk om økonomiske utviklingsspørsmål: man ville ha flere statsbanker og mer statlig planlegging. Her tok Ottar til motmæle.

Ottar påpekte at Høyre og Arbeider­partiet ikke bare sto sammen om en Nato-basert utenrikspolitikk, de sto også sammen i næringspolitikken. Ved inngangen til 1960- tallet så de norske planleggerne jordbruk og fiske bare som en kilde til arbeids­kraft for skogsindustri, verksteds­industri og tjenesteytelse. Ottars al­ternative synspunkter påvirket dis­kusjonene om SFs regionalpolitiske program i 1965/66, og ble støttet av en voksende gruppe meningsfeller, blant annet Hartvig Sætra og Ståle Seierstad. [6] Det viktigste fortrinnet ved dette, i følge Ottars tilbakeblikk, er at man fikk en politisk strategi basert på empirisk kunnskap om utkantene heller enn en politikk bygget på gamle dogmer.

Men denne saken har også en teoretisk side. DEn rådende distriktspolitikken ble legitimert ved referanse til sosialøkonomenes rasjonell-aktør-modeller. Det var åpenbart ikke slike konsekvenser Bronx trakk når han lot seg inspirere av det samme tankegods. Han problematiserte riktignok den funksjonalistiske antropologiens hang til å forklare alle adferdstrekk ut fra kultur. Her fulgte han som nevnt Barth mot Paine. Ottar viser at forholdet entreprenør/materiell under forskjellige økonomiske betingelser skaper ulike sosiale systemer, trass i kulturelt fellesskap i regionen. Som agronom hadde han selvsagt spesielle forutsetninger for å verdsette de økonomiske forutsetningene som lå i ressurstilgang, jordsmonn, osv.

Men til forskjell fra sosialøkonomene betraktet han, som Barth, rasjonalitet relativt til kontekst. I en av sine første samfunnsvitenskapelige artikler analuserer han materiale fra Hamarsnes: en isolert, veiløs bygd uten havn, elektrisitet eller telefon, en befolkning på tre eldre brødre med ektefeller, som ikke holdt aviser og sparte på radiobatteriet ved å bare høre på værmeldinga. Han påpeker at disse “avviks”-liknende trekkene må settes “i sammenheng med andre forhold ved disse folkenes liv – deres økonomi, aspirasjoner og muligheter. Vi forutsetter at den adferd som vi har observert er resultat av en “rasjonal” kalkyle der de ulike alternativer er sammenlignet med tanke på å finne det som ut fra den informasjon kalkulatøren har, gir de beste muligheter for å realisere hans overordnede verdier. Vi må da ta hensyn til de muligheter og restriksjoner som er implisert i folks tilpasning av næringskombinasjonen fiske/jordbruk til den økologiske si­tuasjon.» [7]

Når rasjonalitetsmodellene ble rela­tert til den kontekst aktørene anså re­levante for valgene, til den felt­spesifikke kunnskap de hadde, og til det verdigrunnlag de trodde på, da ble konklusjonene helt annerledes enn hos sosialøkonomene, som bare ville betrakte nevnte samfunn som tilbakeliggende. Da ble det forstå­elig at mange kystbeboere ville velge sjarkefiske trass i at det bare ga en tredjepart av inntekten en ville få ved å jobbe på en tråler. [8] Ottar beto­ner at Hamarnes-folket ikke var ne­gative til alt nytt, eksempelvis lot moderne nylongarn seg lett innpasse med deres øvrige teknologi og ar beidsorganisasjon.

Ottars kontekstuelle analyse av lo­kalsamfunnet skilte seg slik fra de sosialøkonomiske planleg gernes kontekstløse rasjonalitetsmodeller. Sosialantropologien gjorde tross alt feltarbeid og kartla aktørenes daglig­liv, fra materiell livsopprettholdelse til intensjoner og verdier. Sosialøkonomene derimot projisjerte løst begrunnede nyttefunksjoner inn i aktørene. Deres eost-benefit kalky­ler ble dermed uavhengig av aktør­enes konkrete erfaring av valgsituasjonen. Den teorien om rasjo­nelle valg som vokste fram i ameri­kansk, europeisk og norsk samfunns­vitenskap fra 1970-tallet av overtok dette trekket: deres modeller lager en kontekstløs verden, jonglerer med parameterverdier uten særlig empi­risk feste: resultatet er analytisk presisjon, men svak forklaringskraft.

Barths vekt på konteksten var et ele­ment i hans sosialantropologiske identitet. Den dekontekstualiserende teorien om rasjonelle valg har for­øvrig aldri fått noe feste i sosial­antropologien. Men Ottar var drevet av en interesse for sine hjemtrakters ve og vel, en interesse som raskt ble politisk formulert. Ottar fikk slik et klarere forhold til makronivået (storsamfunnet) enn Barth.

 

Tapt for sosialantropologien!

Høsten 1964 gjorde Ottar ferdig førsteutkastet til sitt forskningsarbeid om Nord-Norge, om den norske region hvis velstand alltid har vært tuftet på de rike fiskeressursene i de nordatlantiske havområdene. Det handlet også om de sosialdemokra­tiske makthaverne og deres planleg­gere som gjennom Nord-Norge-pla­nen ville fremme stordrift i fiskeriene og befolkningskonsentrasjon i tett­stedene. Dette var førsteutkastet til Hva skjer i Nord-Norge?

Ottar hadde brukt en rekke teori­ elementer fra sosialantropologien og sendte manuskriptet til Barth. Responsen var negativ. Barth erindrer at han i sin bestrebelse på å «formu­lere og håndheve en høy og spesiali­sert faglig standard» reagerte på det han så som «en altfor polemisk form», «mangel på presisjon i begrepsbruk» og argumentasjon. [9] Barths merknader til manuset er da­tert 13. november 1964, en dag Ottar anser som den svakeste i sitt intellektuelle liv.

Han hadde håpet på positiv tilbakemelding slik at hans førsteutkast kunne være fundamentet for en doktorgrad i antropologi. I villrede om hva han skulle gjøre, fulgte han Vilhelm Auberts råd om å gå til Tor Bjerkmann i Pax forlag med det. Her fikk han god respons. Da han bearbeidet manus for publisering strøk han alle referanser til sosialantropologi i utkastet. [10] Etter eget utsagn var dette for å unngå anklager om å misbruke sosialantropologien. Ottar la også til en del II som handlet om hva stat og lokal krefter kunne gjøre med de problemene han kartla. Hva skjer i Nord-Norge? kom ut i 1966, og ble en politisk brannfakkel.

Vi skal ikke her se nærmere på stridighetene rundt den, [11] for oss er følgende viktigere: Her mistet norsk sosialantropologi et lovende arbeid, mens norsk sosiologi fikk en av sine gullalderpublikasjoner. Poenget er ikke at Aubert ga rådet som førte til Pax-utgivelsen, men at Ottar fastholdt sitt engasjement i forhold til en samtid han var deltaker i.Som han selv sier: “My work has probably made me into a sociologist in the sense that I have investigated conditions among people who are as like myself as they could possibly be, and in the sense that I have not problematized culture: nor have I tackled any particularly complex translation problems.”

Det materialistiske poenget om at folks tilpasning i stor grad lot seg forstå ut fra økologisk og sosial kon­tekst kunne nok tas vare på innen Barths teoretiske perspektiv, men når Ottar studerte sine egne folk kunne han ikke opprettholde det tilskuer­kravet som lå i rådende normer for vitenskapelighet. Det en antropolog kunne finne ut ved deltakende ob­servasjon lå jo i den hverdagskunnskapen Ottar allerede kjente: «why should I document what everybody knew?»

Hans feltarbeid hadde overbevist ham om at lokalsamfunnets selv­forståelse sto i sterk motstrid til den forståelse som kom til uttrykk i samfunnsplanleggernes sosialøkonomiske argumentasjon. Ottar trakk derfor inn storsamfunnet og kom dermed nærmere den analysen av konfliktfylt samspill mellom for­skjellige subsystemer som var det mest produktive aspektet ved tidens strukturfunksjonalistiske sosiologi. Og som flere av de andre norske gullaldersosiologene forsket han i tråd med det deltakeraspektet som den tidens kritisk-teoretiske filosofer framhevet. Lokalsamfunnets hverdagskunnskap ble en kritisk målestokk som storsamfunnets visjoner om planlegging og  distriktspolitikk ble bedømt ut fra.

Ottar blir her sosiolog nettopp fordi han gir en samtidsdiagnose, en aktu­ell bedømmelse av forholdet mellom storsamfunn og lokalsamfunn i sin landsdel. Deltakerelementet blir spe­sielt klart når han reflekterer over mulighetene for at folkelig bevegelser kan endre makrokonteksten gjennom politisk mobilisering. Som det passet seg for en agronom med spesialisering på fiskeriøkonomier, var han altså også med på å bringe miljøvernproblematikken inn i norsk samfunnsdebatt. Gjennom sin på­virkning av SFs distriktspolitiske program ble han en av fadderne for populismen i Norge på 60 og 70-tal­let. Han etablerte seg i politisk kon­tinuitet med en bonderadikal  posi­sjon basert på de små selveiende bøndene, og argumenterte for effek­tiviteten i den norske fisker-bonde­ kombinasjonen. [12] EF-saken kom som bestilt for Ottar på begynnelsen av 70-tallet.

 

Endelig sosiolog!

På bølgen av debatt om Hva skjer i Nord-Norge? dro Ottar sørover igjen, og fra april 1966 til juni 1968 var han nok en gang tilknyttet avde­ling for bygdesosiologi i Ås. [13] Men deler av denne perioden tilbrakte Ot­tar i Canada. Hans gamle kollega fra Tromsø, Robert Paine (som hadde holdt til i Bergen fram til 1965), var blitt leder for et nytt forskningsinsti­tutt på Newfoundland som skulle analysere forhold rundt den nordatlantiske periferi. Brox fulgte med dit som gjesteprofessor i 1966. Resultatet ble monografien «Maintainance of economic dualism in Newfound­land». Temaet var fjernt nok fra Norge til at Ottar ikke ble overvettes polemisk, men det var klart innenfor hans foretrukne område: Nord­-Atlantens vestlige kystområder. [14] Ottar ble dr. scient. på denne mono­grafien ved bygdesosiologi på NLH/Ås i 1970, altså endelig en høyere eksamen med et innslag av sosiologi i seg. Da monografien ble utgitt som bok i 1972 var undertittelen «A Sociology of Economic Dualism». [15]

Ottars mange kontakter i Bergen mo­biliserte nå og fikk ham ansatt som amanuensis i regionalforskning ved Universitetet i Bergen fra januar 1970. Dette var en fellesstilling delt mellom sosiologi, geografi og antropologi. Det var sterk uenighet i tilsettingskomiteen: antropologen Barth og sosiologen Øyen var for, men medlemmet fra geografi var mot. Dette viser igjen polariseringen i kjølvannet av Hva skjer i Nord­ Norge? man var enten for eller mot Brox.

Barth forteller at han fortsatte sine forsøk på «å gjøre en mer fullstendig antropolog av Brox». [16] Det lyktes faktisk å få Ottar på feltarbeid et så­pass eksotisk og ikke-atlantisk sted som Chile, der han tilbrakte et halvt år mellom desember 1971 og mai 1972. Ottar sier selv at han fulgte Barths formaninger, men selv i La­tin-Amerika endte han opp med å se etter det som liknet på Senja. Han konsentrerte seg om tilpasning, ikke om endring. Denne gangen var han henvist til feltarbeid hos folk han ikke kjente, og hadde åpenbart ikke tid eller lynne til å forankre seg i de­res hverdag slik en profesjonell sosialantropolog kanskje ville ha klart: de chilenske bøndene trodde Ottar var utsendt fra regjeringen som ville lure til seg jorda fra dem.

Hadde han vært sensitiv i forhold til endring ville Ottar kanskje sett og studert de omfattende politiseringsprosessene som pågikk på alle nivåer i Chile. Men han gjorde ikke noe politisk sosiologisk case-studie av utvekslingen i forkant av Chiles militærkupp i september 1973, så her gikk norsk samfunnsforskning glipp av en studie av denne historisk signifikante og tragiske prosessen. Ottars tur til Chile resulterte bare i en artikkel. Denne analyserer problemene ved Allende-regjeringens lanbrukspolitikk: frykten for at fordeling av jord til fattigfolk slik at produksjonen kunne økes umiddelbart ville gjøre dem til kristeligdemokrater og antisosialiser.

Før Ottar dro til Chile hadde han søkt professoratet i studier av lokal­samfunn og planlegging ved Norges nye nordligste universitet i Tromsø. Komiteen, som blant annet besto av V. Aubert og K. D. Jacobsen var ikke i tvil og Ottar tiltrådte i 1972. Men hans første periode i Tromsø ble ikke lengre enn det første entusiastiske året etter EF-avstemningen i 1972. Ottar var forespurt av Pax-forlegge­ren, Tor Bjerkmann – som også var valgkampleder for SV, valg­forbundet der SF inngikk – om å være førstekandidat på Tromslista ved Stortingsvalget i 1973. Han hadde stilt opp, i tillit til at Bjerk­mann hadde rett i sin forsikring om at SV aldri ville klare å vinne noen plass. [18] Men SV vant en plass på Tromsbenken og Ottar ble Stortingsmann i fire år. Etter fleres vurdering likte han seg ikke noe særlig: han er en bedre inspirator enn parlamentariker, bedre folkeopplyser enn komite­medlem, bedre på seminarer enn i Stortingssalen. [19]

Ottar sier selv at han oppfatter de fire årene på Stortinget som feltarbeid. Dette feltarbeidet synes å ha inspirert hans økende interesse for politisk kommunikasjon og retorikk. I et in­tervju med Andreas Hompland ved avslutningen av Stortingsperioden tok han opp det han anså som tilbakeslag etter EF-avstemningen: «I 1973 og 74 trudde vi at vi hadde oppnådd mykje. I Nord-Norge­ planen, i landbrukspolitikken og fiskeripolitikken, fekk vi gjennom­slag for målsettingane våre. Men det har synt seg å vera Pyrrhos-segrar. I dokument står det at det skal satsast på kystuært fiske med småbåtar og ilandføring av fangsten mange sta­der. Det er det motsette som skjer i dag… administrasjonen var meir ærleg i 60-åra. Da var målsettinga i samsvar med dei materielle tendens­ane. Nå er ideologien forlatt, men den faktiske utviklinga stort sett den same.» [20]

I 1977 vendte Ottar tilbake til sin lærestol i Tromsø. Etter sju år, i 1984, flyttet han igjen sørover, og hans bok Nord-Norge: Fra allmen­ning til koloni (1982) blir stående som oppsummeringen av denne pe­rioden. Den gir et blikk på den sosiale endringen i Nord-Norge over de 20 årene som hadde gått siden første­ utgaven av Hva skjer i Nord-Norge?

Fra denne tiden stammer også det T. Solheim kaller Ottars selvkritikk: at han både som Stortingsmann og me­nig partimedlem hadde gjort seg «skyldig i å overkommunisere vitenskapelige argumenter for den aktu­elle partilinja, og i å unnlate å ta opp problem som kunne gjøre livet su­rere for partifellene.» [21] Med sin sam­tids- og deltakerorientering har Ottar følt samfunnsforskningens sak/vurderings-dilemma på kroppen. Hans arbeid viser klart at valg av forskningstema innen samfunns­vitenskapen er knyttet til bestemte interesser. Og han vet at i den dag­lige politiske argumentasjonen må aktivistene argumentere på mange områder der forskningen ikke gir en­kle bud om hvilken strategi man bør følge. Det er Ottars skjebne at han ikke bare er en omhyggelig forsker, men at han også mestrer den poli­tiske argumentasjonen – med dens krav til kortfattet slagferdighet og umiddelbar dagsaktualitet – bedre enn de fleste. (Det er ikke tilfeldig at Ottar er en av de norske sosiologer som oftest engasjerer seg i den of­fentlige debatt gjennom velplasserte innlegg i dagspressen.) Selv­ kritikken kan man vanskelig si mot, men det må også bemerkes at Ottars forskning litt for ofte utsettes for uri­melig kritikk ved at hans mangs­lunge forskningsbaserte argumenter forvris til politiserende enfaktorforklaringer.

De seneste 15 årene har Ottar beriket norsk sosiologi fra sin base på NIBR i Oslo. I denne tiden har han i hvert fall ikke unnlatt å ta opp problemer som kan gjør livet surt for politiske meningsfeller på venstresiden, noe f. eks. hans argumentasjon omkring migrasjon og arbeidsmarked illustrerer. [22] Hans bok fra 1991, «Jeg er ikke rasist, men …» Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og inn­vandring? er verdt å nevne i denne forbindelse.

Ottar er stadig like produktiv som debattant, som forfatter av faglige ar­tikler og som debattbokforfatter. Mens han på 60-tallet for det meste skrev med utgangspunkt i Nord­-Norge, kan hans to debattbøker fra slutten av 80-tallet ses som en gene­ralisering for hele Norge, jfr. Ta vare på Norge! 1988 og Kan bygden­æringene bli lønnsomme,1989. Sam­tidig er det kommet et nytt moment til på Ottars publikasjonsliste: re­fleksjoner om hva samfunnsviten­skap er og hvordan man bedriver den. I 1995 utga han Praktisk sam­funnsvitenskap, og i 1999 kom Hva er samfunnsvitenskap? utformet som en dialog for de yngste av de interes­serte.

Slik Oslomiljøet innen sosiologien utviklet seg på 60-tallet var Aubert og Lysgaard opptatt av sosiologiens faglige identitet, de foreslo blant an­net at cand.sociol.-graden skulle inneholde en praksisordning. Men sosiologer utøver ikke en profesjon på samme måten som økonomer sty­rer økonomien, jurister forvalter lo­ven og psykologien hjelper folk som ikke har det godt med seg selv. So­siologien skal ikke «kurere» stor­samfunnet, men den kan påvirke dets forandring, en forandring som imid­lertid skjer gjennom samfunnsmedlemmenes egne kollektive aksjoner.

Ottars virke som sosiolog er i flukt med dette. Rent faglig har han trukket på både historie, statsvitenskap og antropologi. Men dermed viser han bare at i sosiologien kan man gjøre det bra om man kommer utenfra! Derfor behøver vi ikke være så bekymret for sosiologiens “faglige identitet”.

 

Fotnoter

1 Det følgende er en sterkt bearbeidet versjon av hederspriskomiteens begrun­nelse for pristildelingen, framført på Vinterseminaret, Sjusjøen Høyfjellshotell, 8.1.2000. Den er utvidet etter flere samta­ler med prisvinneren. En del av det bio­grafiske stoffet er hentet fra Ottar Brox, «My life as an anthropologist», Ethnos, 1996, 61: 1-2, og sitatene på engelsk ned­enfor er hentet herfra.

2 Kåre Lunden, «Hva skjer i Nord­-Norge?», i Ragnar Nilsen, Jan E. Reiersen og Nils Aarsæther, red., Folkemakt og re­ gional utvikling, Oslo 1982.

3 Jfr. Robert Paine, Coast Lapp Society, 1. bind Osloffromsø 1957, 2. bind 1965. Se også Paine, «By chance, by choice: a personal memoir», Ethnos, 63: I, 1998.

4 Fredrik Barth, «Ottar Brox som elev i antropologien», i Ragnar Nilsen, Jan E. Reiersen og Nils Aarsæther, red., Folke­makt og  regional  utvikling, Oslo 1982, s. 24.

5 «Three Types of North Norwegian Entrepreneurship»,  i F. Barth, ed., The Role of the Entrepreneur in social change in Northem No,way, Oslo, Universitets­forlaget 1963, s. 19-33.

6  En samtidig analyse av prosessen fram til SFs landsmøtevedtak i 1967 om distriktspolitisk program er Hans Bendiksby, «Utkantsosialisme», Kontrast, nr. I0, 1968.

7  Ottar Brox, «Avvisning av storsamfun­net som økonomisk tilpasningsform», Tidsskrift for  samfunnsforskning, 3-1964, s. 170. En annen parallell studie var «Natural Conditions, Inheritance, and Marriage in a North Norwegian Fjord», i Folk, 6, 1964, s. 36-45.

8  Ottar Brox og Ståle Seierstad, «Yrkes­ kombinasjonens plass i den økonomiske utviklingen av utkantstrøka», Stats­økonomisk Tidsskrift, 1-1966.

9  Barth, «Ottar Brox som elev i antropo­ logien», s. 25.

10 Brox, «My life as an anthropologis t», s. 112.

11 Forleggerens erindringer finnes i Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg. Med Pax gjennom de opprørske 60-åra, Oslo 1994, s. 97 ff.

12 En refleksjon over historiske forgjen­gere finnes i Brox, «Nygaardsvold-poli­tikken: dens forutsetninger og konsekven­ser i det norske samfunn», i A. Bomann, red., Arbeiderbevegelse og samfunns­forandring, Oslo 1974.

13 Det var i denne forbindelse sittende landbruksdirektør skal ha fastslått at denne Brox aldri burde få fast ansettelse ved Landbrukshøyskolen. Dette sier bare noe om hvor polariserende debatten om Hva skjer i Nord-Norge? var.

14 Det er dog ikke mye Ottar har gjort om de øvrige nord-atlantiske områdene. Han gjorde en ukes feltarbeid i et fiskevær på Island; og bruker materiale derfra i sin prøveforelesning fra 1970, 0. Brox, «Komparativ analyse av marginale lokal­samfunn», Bydesamfunnet, Nr. 3., Oslo 1970. Han forteller videre i Hva skjer i Nord-Norge? kap. 12, at han kjøpte en dyr tweedjakke i Edinburgh og så dro til Hebridene for å studere hvordan tweeden ble produsert (s. 135 f). Han bruker ek­semplet i en argumentasjon om hvorfor småindustri og husflid ikke kan løse bygdenes problemer. I en fotnote (s. 204) lover han en mer omfattende sammenlikning som vil bli «trykt et eller annet sted», med tittelen «Economic Developmentand Depopulation in Marginal Areas in Scotland and North Norway. A Comparison». Men denne publikasjonen har aldri sett dagens lys.

15  Brox, Newfoundland Fishermen in the Age of lndustry. A Sociology of Economic Dualism, Toronto 1972.

16 Barth, «Ottar Brox som elev i antropologien», s. 29.

17 Brox, «Jordreformer og middelklasse­ utvikling i Chile», i Dag Hareide, red., Chile, Oslo 1973, s. 151, se også sammenlikningen Norden/Latin-Amerika, s. 155-57.

18 Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg, s. 99.

19 Andreas Homplands vurdering, refe­rert i Torolv Solheim, «Ottar Brox- ein samtidsprofil av bygdeopphav», i Ragnar Nilsen, Jan E. Reiersen og Nils Aarsæther, red., Folkemakt og regional utvikling, Oslo 1982, s. 39-40.

20 Intervju i Dagbladet 1977, referert i Solheim, «Ottar Brox – ein samtidsprofil av bygdeopphav», s. 40.

21 Ny Tid, Nr. 3, 1982, referert i Sol­heim,«Ottar Brox- ein samtidsprofil av bygdeopphav», s. 35.

22 Et langsiktig perspektiv har Ottar ny­lig publisert i Brox, «Bygd og by i det norske klassesamfunnets historie», Var­døger, 26/2000, s. 126 -135.