Toget helt til Napoli?! Hvorfor gidder du det? Er ikke det veldig langt? Blir det ikke kjedelig? Og skal du reise alene? Europeisk sosiologforening har innkalt til første fysiske møte etter pandemien, og Norge må sende en representant.
Opplegget er egentlig myntet på de respektive foreningenes «presidenter» men siden vår leder er hjemme med baby ble det åpnet for å sende en junior av en vitenskapelig assistent til møtet. Det var ikke mye overtalelse som skulle til.
For å gjøre det hele litt mer interessant for meg selv, og kanskje meg selv litt mer interessant for andre, valgte jeg å ta toget fra Oslo til Napoli. Planen var å reise hele veien hjem igjen med toget også, men da jeg kom tilbake til Hamburg kasta jeg inn håndkleet og fløy den siste snutten hjem. Mer om det senere. Hvor åpenbart det enn høres ut kan reisen opp til dette punktet best beskrives som en forundringspose – av menneskemøter, historier og opplevelser.
Tilbake til start: Jeg har åpenbart romantiske forestillinger om togreiser i Europa – for dette handler ikke først og fremst om grønn profil. Det er noe med å ankomme ønsket destinasjon på «kontinentet» i en sammenhengende, vuggende, bevegelse langs bakken. Se landskap, vegetasjon og arkitektur sømløst endre seg. Være omgitt av fremmede språk – forsøke intenst å forstå. Og foruten sosiologikollegene som ventet i Napoli; komme i prat med tilfeldige andre underveis på reisen.
En duggfrisk lørdag morgen er jeg altså på vei sørover med sekken vekselsvis på ryggen og i hattehylla. Som bestilt er det snart som om landskapet umerkelig blir mer svenskt. Jeg synes jeg kan føle det. Og ganske riktig kan togets ruteoversikt bekrefte at vi befinner oss helt i grenseland. Det er som om alt blir fuktigere. Trærne blir skjeggete og mosegrodd, og vi passerer den ene sumpen etter det andre, med søte små furutrær på. I et tåkeland ser jeg en dame som mater hønene sine. Det ser kaldt ut. Er det dette som er Sverige?
Det er noe med å ankomme ønsket destinasjon på «kontinentet» i en sammenhengende, vuggende, bevegelse langs bakken. Se landskap, vegetasjon og arkitektur sømløst endre seg.
En duggfrisk lørdag morgen er jeg altså på vei sørover med sekken vekselsvis på ryggen og i hattehylla. Som bestilt er det snart som om landskapet umerkelig blir mer svenskt. Jeg synes jeg kan føle det. Og ganske riktig kan togets ruteoversikt bekrefte at vi befinner oss helt i grenseland. Det er som om alt blir fuktigere. Trærne blir skjeggete og mosegrodd, og vi passerer den ene sumpen etter det andre, med søte små furutrær på. I et tåkeland ser jeg en dame som mater hønene sine. Det ser kaldt ut. Er det dette som er Sverige?
Etter brunsjavtale med venninne Hanna i Gøteborg, og rom i herberget hos venninne Randi i København er det klart for reisedag to. Stadig vekk blir jeg både trist av, og irritert over, dansker som ikke forstår norsk. Hurtig nok har jeg likevel kastet den skandinaviske identitetskrisa i «skraldespannet» og duver med i Slesvig-Holsteins myke kulturlandskap. Resten av dagen skal brukes til å skjære ned igjennom Tyskland i retning München.
Det er en vakker togbru rett etter den historisk omstridte flaskehalsen. Jeg sitter som limt til ruta. Nå begynner vi å snakke. Mine romantiske forestillinger blir videre understøttet på Hamburg sentralstasjon, eller «haupbanhof» som det jo heter på lokalspråket. Kanskje litt samme følelsen som togstasjonen i Harry Potter?
Det er også på Hamburgs sentralstasjon det blir hevet over enhver tvil at Tyskerne kan tog. Her finner du det som føles ut som kilometerlange doninger til alle kanter av Europa. Dobbeltdekkere, sovekupeer, seriøse restaurantvogner, stramme konduktører av alle kjønn og skikkelig system for plassbestilte billetter. Deutsche Bahn leverer.
På strekningen Hamburg-München synker jeg ned i et behagelig sete i en lys og trivelig kupé. Her kommer jeg i prat med Chris. Han er bare et par år yngre enn meg, men er på sin første reise i Tyskland utenfor hjemregionen Bavaria.
Riktignok har han vært på flere utenlandsturer, men jeg reflekterer likevel over at en 24-åring rett nede i den Europeiske nabohøgda vår har sett så lite av egen nasjonalstat. Med lys i øynene forteller han om sitt første møte med storbyen Hamburg. Blant annet nevnes den sagnomsuste Reperbahn. Chris forteller også at jeg er den første personen han har blitt kjent med på togreise.
Etter nesten ti års erfaring med reising alene, er jo slike flyktige møter med andre på farta blitt en kjent sak for meg. Men Chris’ bekjennelse tar meg tilbake til flyplassen i Istanbul der jeg som 18-åring stiftet mitt første reisebekjentskap i forbindelse med lån av iPhone-lader. Det var en emigrert Russer som snakka om historie og politikk, kanskje om Marx? Jeg må ha følt meg voksen. Den livgivende energien av å ha en meningsfull utveksling med tilfeldige andre på flyplasser eller togstasjoner, i kabiner og kupeer, og på hosteller eller kaffebarer er for meg blitt en sentral reisemotivasjon.
Den livgivende energien av å ha en meningsfull utveksling med tilfeldige andre på flyplasser eller togstasjoner, i kabiner og kupeer, og på hosteller eller kaffebarer er for meg blitt en sentral reisemotivasjon.
Dagen lir mot kveld, og jeg ankommer München i det den rosa januarsola har gått ned. Sammenlignet med Hamburg er ikke denne togstasjonen et særlig inspirerende oppholdssted. Som en rak kontrast finner jeg et hyggelig vertshus og rekker akkurat en raus porsjon med bratwurst, potetmos og sauerkraut før jeg haster av gårde for å rekke nattoget til Roma. En følelse av barnlig forventning brer seg. Jeg er oppriktig opprømt av å skulle reise med nattog. Det er noe jeg har hatt lyst til lenge. Og for anledningen har jeg pakket med nattkjole.
Den livgivende energien av å ha en meningsfull utveksling med tilfeldige andre på flyplasser eller togstasjoner, i kabiner og kupeer, og på hosteller eller kaffebarer er for meg blitt en sentral reisemotivasjon.
I den delte «sovesofakupeen» jeg har reservert sitter allerede en dame midt i livet og venter på meg. Hun er psykolog, heter Bernadette og også på jobbtur. Rett før toget forlater perrongen velter en ung jente som heter Carly inn i kupeen. Hun er 16 år og nettopp droppet ut av videregående, foreller hun. Nå skal hun på sin første tur alene, til Firenze, og sier hun vil bruke tiden til å fundere over hva hun vil videre.
Jeg tenker at hun er tøff som reiser på tur alene, bare 16 år. Og minnes om mine egne kamper med foreldrene om å få lov til å dra på Interrail da jeg var på Carlys alder. Kamper, som kanskje med god grunn, ikke vant fram…
Men tilbake til fortellingen: Bernadette gir inntrykk av å være gammel Raddis, og er veldig kritisk til hvordan skolens konformitet dreper kreativitet. Hun anerkjenner Carlys modige valg og snart finner vi formen og rollene våre. Bernadette som en slags mor. Carly som en slags lillesøster. Og jeg som en slags storesøster. I Salzburg – som jeg fra tidligere kjenner som en eventyraktig by omkranset av dramatiske fjell – trer designeren Julie inn i det nyoppståtte felleskapet vårt. Hun blir som en slags fancy, litt eldre, kusine fra byen.
Men vi er jo ikke her for moro skyld; vi er her for å sove oss til Roma. Morsfiguren Bernadette signaliserer at det er på tide å starte med stelling og legging. Det er imidlertid også en tysk skoleklasse på tur i samme vogn som vår. Og de har ikke tenkt til å legge seg. På vei til å pusse tenner treffer jeg på en myndig figur. «Er det du som er læreren?» sier jeg uten å ha tenkt noe videre over hva jeg egentlig har på hjertet. Han bekrefter og spør om elevene er veldig irriterende. Den pubertale gjengen er definitivt irriterende med god margin – men hvem kan vel klage på at nye elevkull igjen kan reise på skoletur i Europa? Jeg smiler og sier «nei da, absolutt ikke».
Togets krengning og rytmiske dur vugger meg snart i søvn – vi klatrer oppover i de Østeriske fjellene. Men ikke for det, jeg våkner definitivt opp med ujevne mellomrom. Forsøker å finne en behagelig stilling. Gløtter på gardinene, ser et mørkt landskap fare forbi. Sjekker hvor vi er på kartet. Registrerer at Julie lister seg av i Bologna. Og i grålysningen vekkes vi av den romslige konduktørdama som serverer «früchte tee» og tørre rundstykker.
I Firenze vinker Bernatett og Carly farvel. Alene igjen. Det er blitt mandag morgen og jeg er tross alt på hjemmekontor borte. Så jeg setter meg for å lese en rapport om kvinner i akademia. Men snart er jeg oppslukt av det Italienske landskapet som feier forbi. Jeg legger meg på magen på senga og nyter utsikten den siste halvannen timen inn mot Roma. Nå har jeg vært på tog i over 24 timer, nesten sammenhengene. Ny rekord.
På perrongen samler to unge, strålende, og kanskje idealistiske, mannlige lærere troppene sine. Vi skal samme vei et lite stykke og jeg kan ikke annet enn å gledes av hvor fantastisk det virker å ta med elever på dannelsesreise til Roma med nattog fra München. En litt annen liga en min egen klassetur fra Hurum via Larvik til Ålborg med Colorline Superspeed… Men nå er jeg sliten, svett og sulten.
Den pubertale gjengen er definitivt irriterende med god margin - men hvem kan vel klage på at nye elevkull igjen kan reise på skoletur i Europa?
Heldigvis ligger hostellet jeg har booket i nærheten av Roma Termini. Og med sekken på ryggen tar jeg mine første skritt i den eldgamle kjempebyen. På hostellet får jeg dusjet av meg reisestøvet og satt fra meg bagasjen. Det kjennes deilig. Jeg går ut for å finne lunsj. Men ble en dyr, stusselig, regnfull og litt ensom affære; selv om den ferskpressede appelsinjuicen var søt og frisk. Det krever en del å være på tur alene. Det er en øvelsessak og selvfølgelig ikke like gøy hele tiden.
Tilbake på rommet tar jeg en lur og våkner opp merkelig uthvilt. Det er min eneste kveld i Roma og jeg har lyst til å gjøre noe. Med håp om å finne en «hostellbud» går jeg til stedets bar og kjøper en øl. Trikset er å forsøke å velge riktig bord – i nærheten av noen som ser hyggelige ut. Jeg setter meg ved nabobordet til en fyr som sitter og tenger i en liten sort bok. Han sier «hei» men fortsetter å konsentrere seg om tegninga si. Jeg tar opp rapporten og begynner å lese.
Men det går ikke lang tid før Santiago og jeg er kommet i prat. Han er fra Argentina, jobber som designer, er skeiv og har tatt en liten solo-avstikker fra en lengre Europareise med typen. Ingen av oss har spist middag så vi bestemmer oss for å finne et sted sammen.
Santiago har en entusiastisk, mild og varm energi. Han tar meg med til et pizzasted han vet om i det historiske distriktet. På veien dit er vi innom Trevifontenen og søker også ly for regnet under Pantheons tak. Jeg trodde disse romerske severdighetene skulle være litt mindre og mer generiske, men jeg blir faktisk ganske imponert.
Santiago ånder for sin og forteller om frustrasjonen ved det binært kjønnede spanske språket. Alt er inndelt i hankjønn og hunkjønn – noe jeg kjenner godt fra mange år med spansk på skolen og språkopphold i den Dominikanske Republikk. Selv ønsker han å kjøre en mer åpen linje og forteller at han har slutta å si «amigo» og «amiga» for å omtale vennene sine. Isteden bruker han nå det kjønnsnøytrale «amige». For meg gir dette god mening.
Det at familien hans har klart å beholde status som Italienske statsborgere – helt fra oldeforeldrene utvandra til Argentina i sin tid – er også noe som fester seg. Det er ressurssterkt. Selv om han ikke virker noe dårlig stilt, bekrefter Santiago at det gir en trygghet å ha et Europeisk pass på baklomma.
Reisens egentlige anliggende – møtet i Europeisk sosiologforening – nærmer seg. Jeg innfinner meg i Napoli og på konferansehotellet. Det blir en tidlig kveld. Morgenen etter er jeg litt nervøs – hva er det jeg egentlig har meldt meg på? I frokostsalen ser jeg folk jeg antar skal på seminaret. Forskjellen mellom hotell og hostell er åpenbar. Her handler det ikke om å finne et bord ved siden av noen som ser hyggelige ut. Den sosiale kontrakten på et hotell er diskresjon og privatliv. Jeg spiser frokosten alene og går de ti minuttene bort til universitetet der opplegget skal finne sted.
Den lille salen i et ærverdig undervisningsrom, der vi skal være, fylles opp av sosiologer fra hele Europa. Jeg henger meg med på minglinga og forklarer at jeg er sendebud, ikke leder. Det blir raskt en kollegial og hyggelig tone i forsamlinga, og i den første pausen blir det humoristisk erklært at jeg er gruppas «baby». Tross alt er jeg langt på vei den yngste her, og den med minst faglig fartstid.
Vi diskuterer hva en sosiologforening bør være og kan være nå på 2020-tallet. Særlig i lys av sosiale utfordringer som krig, pandemi og populisme. I løpet av dagen deler kollegene erfaringer og synspunkter på temaer som den sosiologiske kanon og identitet, høyere utdanning og demokrati, tellekant systemer og hybridisering av det sosiale. Det er virkelig inspirerende, og jeg kjenner en sosiologisk gnist jeg ikke har kjent på en stund! Seminaret avsluttes med en hyggelig middag på en lokalt trattoria.
I løpet av dagen deler kollegene erfaringer og synspunkter på temaer som den sosiologiske kanon og identitet, høyere utdanning og demokrati, tellekant systemer og hybridisering av det sosiale.
Reisen går mot slutten. Og pliktene begynner å kalle. Men først drar jeg på sightseeing i Napoli sammen med kollegaene fra Finland og Irland – Mika og John. Og Mikas kompis, Johannes, som nettopp har flydd ned for å tilbringe helga i Italia.
Mika og jeg var de eneste representantene fra Norden der. Og når han først slår over til en svensk med skarp finsk aksent henger jeg ikke helt med, men snart har vi opprettet et lite skandinavisk språklig felleskap. Det kjentes trygt og fint.
Vi sjekker ut det spanske kvarter, besøker Maradonas minnesmerke, og spiser ekte Napolitansk pasta. Kanskje finner vi også et superkult lokalt jazzsted med et livsbejaende band. På morgningen dagen etter rekker jeg så vidt å være litt kulturell og får sett marmorfiguren «The Veiled Christ», for man må jo sanke kulturell kapital der man kan. Flere jobbreiser, ja takk.
Men nå er det for alvor på tide å tenke på retretten. Veien hjem til Oslo, også med tog, kjennes brått uendelig lang. Og jeg tenker at jeg kanskje har overvurdert eget energinivå og tålmodighet. Det er liksom ingen sitrende forventing over hva som venter der hjemme – som kanskje var det som gav utfarten ekstra dimensjon. Når jeg først kommer i gang er det greit nok, men jeg er litt mindre sosial innstilt og øreklokkene er stort sett på.
Det blir samme rute med nattog fra Roma til München også videre. Sovekupeen holder litt høyere standard denne gangen, og jeg får en ordentlig seng. Og siden det er lavsesong får jeg kupeen helt for meg selv. Dermed blir ikke noe spontant reisefelleskap på turen opp, men det er kanskje helt greit, for nå er jeg litt mettet på inntrykk. Pussig nok er den bråkete klasseturen også på vei hjem. I korridoren melder lærerne om at elevene er storfornøyde, men utslitte.
Et par forsinkelser gjør at jeg kommer seinere enn planlagt til Hamburg. Det er blitt lørdag kveld igjen og jeg har vært på tur i en uke. Og nå begynner mandagen og den hektiske jobbuka som venter å ringe litt høyere. Jeg tar avgjørelsen om at det ikke er noen skam å kaste inn håndkledet på togtur, og booker meg et fly hjem til dagen etter. Strekka mellom Hamburg og Oslo er litt kronglete, og forbindelsene er dårlig – så det å lande i et flysete og gjøre distansen på en drøy time passer godt nå.
De siste timene i Hamburg blir likevel ikke helt innholdsløse. Jeg stifter nye hostellbekjentskaper. Spiser middag på en kinesisk restant jeg fortsatt går og sikler etter – det var stinn brakke og fenomenalt god mat. Tur til Reperbahn. Og brunsj på en hip New York-aktig bistro. Selvfølgelig med nypresset røbetejuice med hint av rosmarin.
