Hedersprisen 1999 – Ørjar Øyen

Tekst: Gunn Elisabeth Birkelund
Foto: UiB

Ørjar Øyen tildeles Norsk sosiologforenings hederspris 1999.

Norsk sosiologforenings hederspris tildeles personer som på en fortjenestefull måte har preget norsk sosiologi, eller til norske sosiologer som har gjort seg særlig bemerket internasjonalt. Tidligere har hedersprisen gått til Arvid Brodersen (1996), Sverre Holm (1996), Arne Næss (1997), Hans Skjervheim (1997), Harriet Holter (1998), Natalie Rogoff Ramsøy (1998) og Yngvar Løchen (1998).

Ørjar Øyen er født i 1927 og vokste opp i Brønnøy i Nordland, hvor hans far var lærer på en liten folkeskole. Etter obligatorisk skolegang tok Øyen eksamen artium ved hjelp av korrespondansekurs og et år på Eidsvoll landsgymnas. Deretter Nesna lærerskole.  Men etter et år som lærer, dro han i 1949 til Universitetet i Oslo for å studere sosiologi. Dette studiet var så vidt kommet i gang i Oslo på den tiden, og i 1951 dro Øyen videre til University of Washington, hvor han tok MA i 1953. Deretter var han vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo i noen år, før han dro tilbake til University of Washington for å ta doktorgrad (Ph.D.); den fikk han i 1962.

Amerikansk doktorgrad i sosiologi

I en alder av 35 år returnerte Øyen til Norge med en amerikansk doktorgrad i sosiologi, og ble ansatt ved Universitetet i Oslo som universitetslektor.

Siden 1. januar 1968 har Øyen vært professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen (UiB). Øyen har også vært rektor for Universitetet i Bergen i to tre-års perioder, fra 1978 til 1983.

I Bergen har Øyen spilt en viktig rolle i å bygge opp et fagmiljø i sosiologi, et fakultet og et universitetet i vekst. Han har også vært medlem av NAVFs samfunnsvitenskapelige fagråd. Dessuten har han hatt en rekke internasjonale verv. Han var rådsformann, styremedlem og fra 1988 til 1995 Director-General for Inter-University Centre i Dubrovnik, tidligere Jugoslavia, nå Kroatia.

Vidt spekter av substansielle felt

Han har vært medlem av og (fra 1988 til 1991) president for Board of Directors, European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences, Wien. Dette senteret ble opprettet etter et Unesco-initiativ tidlig på 1960-tallet – og senterets oppgave var å legge forholdene til rette for samarbeid mellom forskere i Øst- og Vest-Europa.

I dag er Øyen professor emeritus, men er fremdeles aktiv, bl.a. som leder av Internasjonalt utvalg i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og som medspiller i den videre utvikling av Inter-University Centre i Dubrovnik.

Øyens faglige interesser har ligget innenfor områdene økologi og befolkningsanalyse, interaksjon og sosial diffusjon. Hans CV omfatter over 70 publikasjoner, som dekker et vidt spekter av substansielle felt: industrialiseringsprosess, geografisk mobilitet og sosial ulikhet i Mo i Rana; informasjonsspredning i staten Washington, USA; naboskapstilknytning og økologisk kontekst i Oslo; tendens til homogami i ekteskapsmønstre (ut i fra ektefellenes sosiale prestisje) i Oslo; og en rekke analyser av befolkningsutvikling og migrasjon, for å trekke frem noen eksempler.

De senere år har Øyen arbeidet mye med studentutveksling, internasjonalt universitetssamarbeid og forskningsetikk. Hans siste publikasjon er boken Forskningsetikk i forskerhverdag: Vurderinger og praksis, som utkom i 1997, og er skrevet sammen med Bente Gullveig Alver, professor i folkloristikk ved Universitetet i Bergen.

Det tredje samfunnsvitenskapelige institutt

La oss gå tilbake og se kort på hva som forelå da Øyen kom til Bergen i begynnelsen av 1968. Bak seg hadde han erfaringer fra sosiologimiljø i Oslo og ved University of Washington. I Oslo arbeidet han nært med professor Sverre Holm, som var hans lærer og mentor, med å bygge opp deler av studiet i sosiologi. Dette var verdifull ballast å ta med til Bergen.

Før Øyen kom til Bergen, hadde følgende skjedd: Det historisk-filosofiske fakultet tok i 1960 initiativet til en komite som skulle legge frem forslag om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen. Komiteen besto av Fredrik Barth (UiB), Dag Coward (NHH), Knut Mykland (UiB), Stein Rokkan (Chr. Michelsens Institutt) og Magne Lerheim (sekretær).

Fredrik Barth hadde vært tilknyttet UiB siden 1961 som dosentstipendiat i antropologi, og ble utnevnt til professor i antropologi i 1965. Sosialantropologi var i begynnelsen en avdeling under Filosofisk institutt, men fra 1965 ble faget organisert som et eget institutt. I tillegg til sosialantropologi eksisterte Geografisk institutt, som hadde sin lokalisering ved Norges Handelshøyskole. (Se Øyen 1994.)

Komiteen la i 1963 frem en ambisiøs plan for utviklingen av samfunnsfagene i Bergen, og mye av det som senere skjedde, er i tråd med anbefalingene fra denne komiteen. Sosiologisk institutt skulle etableres som det tredje samfunnsvitenskapelige institutt. Instituttet skulle legge til grunn et inter-disiplinært perspektiv på samfunnsforskning og en vid definisjon av sosiologi.

Stein Rokkan hadde siden 1958 vært forskningsleder ved Chr. Michelsens institutt, og ble fra 1966 ansatt ved UiB som professor i sosiologi med særlig plikt til å undervise ipolitisk sosiologi (senere kalt sammenlignende politikk).

Fra 1968 var Ørjar Øyen ansatt i det første generelle professorat i sosiologi, og i 1969 tiltrådte Knud Dahl Jacobsen som professor i det tredje faget, som da het offentlig administrasjons- og organisasjonskunnskap. Instituttets “brede faglige profil reflekterer Ørjar Øyens vedvarende understreking av betydningen av inter-disiplinære tilnærminger i sosiologi og samfunnsforskning” (Grønmo og Henrichsen 1997:9).

Lett å få gjennomslag

Øyen var aktivt med i beslutningsprosessen som ledet frem til opprettelsen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet i 1970, og fungerte som dekanus i den første viktige periode (1971-73). Sosiologisk institutt vokste raskt, allerede “i 1971 hadde instituttet fire professorer, to amanuenser, seks lektorer, åtte stipendiater og to vitenskapelige stipendiater” (Bagge 1996:589).

I bind II av Universitetet i Bergens historie, utgitt i forbindelse med universitetets 50 års jubileum i 1996, skriver Sverre Bagge (professor i historie):

“Ekspansjonsmulighetene i Oslo var (på den tiden) begrensede, mens det fantes mange dyktige yngre forskere. (…) I tillegg kom de spesielle utfoldelsesmuligheter som åpnet seg i Bergen for nye faglige retninger. Et nytt universitet skulle bygges opp, tilstrømningen til høyere utdannelse var større enn noensinne, og myndighetene var villige til å satse store midler på utbyggingen av universitetene.

Universitetet i Bergen var lite og hadde en forholdsvis enkel og ubyråkratisk organisasjon der det var lett å få gjennomslag for nye tanker. Og innen samfunnsvitenskapene var det i denne perioden en stor fordel at miljøene skulle bygges opp fra grunnen av. Det ga entreprenørene stor frihet til å forme fagene slik de selv ønsket. I tillegg hadde Universitetet i Bergen den lykke at disse entreprenørene varfremragende forskere” (Bagge 1996:616-7).

Bagge peker videre på at det intellektuelle utgangspunkt for Bergens-entreprenørene var preget av den logiske positivismen og miljøet rundt Arne Næss i Oslo, noe som bl.a. innebar en mistro til de store ideologier, dogmatiske og totalitære tankesystem og spekulativ tenkning, og tilsvarende tro på fakta, objektiv analyse og kritisk tenkning, samt grundige empiriske analyser. Deler av denne intellektuelle ballast ble som kjent kritisert under positivismestriden senere på syttitallet.

«Moderinstituttet»

Etter hvert brøt jus og psykologi ut av det samfunnsvitenskapelige fakultet og dannet egne fakultet. Den opprinnelige tanken om å samle de øvrige samfunnsvitenskapelige fagene i ett institutt viste seg også vanskelig:

“Det som opprinnelig var Sosiologisk institutt, og som i en periode fra 1977 til 1980 hadde betegnelsen Institutt for sosiologi og statsvitenskapelige fag, ga opphav til følgende institutter i tillegg til ‘moderinstituttet’, Sosiologisk institutt:

• Institutt for informasjonsvitenskap, opprettet i 1973.
• Institutt for økonomi, opprettet i 1977.
• Institutt for offentlig administrasjons- og organisasjonskunnskap (nå Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap), opprettet i 1980.
• Institutt for sammenlignende politikk, opprettet i 1980.
• Institutt for helse- og sosialpolitikk (nå Senter for helse- og sosialpolitiske studier), opprettet i 1984.
• Institutt for massekommunikasjon (nå Institutt for medievitenskap), opprettet i 1986 (Øyen 1994:38-9).

I denne til dels turbulente perioden var Øyen som dekanus og senere rektor en sentral brobygger. Under hans lederskap maktet universitetet flytting av fag og stillinger uten for mye opprivende konflikter. Resultatet var nye tilbud og flere hundre nye studieplasser.

Bergens-sosiologiens far

På sytti- og til dels åttitallet var det samfunnsvitenskapelige miljø i Bergen preget av tverrfaglige prosjekter som neppe ville vært mulige uten den særegne organiseringen av samfunnsfagene i Bergen. Det som ble kalt ‘Bergens-sosiologien’ var nettopp et tverrfaglig prosjekt, hvor fellesnevneren var empirisk orientert samfunnsforskning med kvantitativ metodisk basis.

Rokkans forkjærlighet for data og analyser ble videreutviklet av nestegenerasjons forskere. Øyen dro til Baltimore og rekrutterte Gudmund Hernes, som etter fullført doktorgrad ved Johns Hopkins University, ble professor i sosiologi i Bergen i 1971. Deretter fulgte en rekke siviløkonomer fra NHH med interesse for sosiologi, og det faglige miljøet rundt instituttet ble preget av tverrfaglige prosjekt som levekårsundersøkelsen og maktutredningen.

’Bergens-sosiologien’ er i ettertid blitt stående som en betegnelse på en bestemt fase i norsk sosiologis utvikling (Mjøset 1991), og det er vel ikke urimelig å kalle Øyen Bergens-sosiologiens far.

Men mens Gudmund Hernes og medarbeidere på det tidspunkt hovedsakelig holdt til i sitt eget fagmiljø utenfor Sosiologisk institutt og primært interesserte seg for bruk av økonomiske modeller i sosiologiske analyser, var Øyen hele tiden opptatt av at Sosiologisk institutt i Bergen skulle ha en bred faglig profil.

Sosiologimiljøet i Bergen har substansielt vært særlig opptatt av sosial ulikhet i ulike former, og i tillegg til maktforskning har instituttet levert faglige bidrag innen kvinneforskning, klasseanalyse, økonomisk sosiologi, arbeidssosiologi, helse- og sosialforskning, velferdssosiologi og utdanningsforskning. Det har vært viktig både for Øyen og andre tilknyttet miljøet i Bergen å få frem at ’Bergens-sosiologien’ ikke er identisk med sosiologi i Bergen.

Humanistisk positivist

Da Øyen ble ansatt som professor i sosiologi i 1967 valgte han ‘Sosiologi og samfunn’ som tema for sin inntredelsesforelesning. Her drøfter han hvordan samfunnet kan påvirkes av sosiologi og hvordan sosiologer er påvirket av sine omgivelser. I en rekke publikasjoner drøfter Øyen kunnskapssosiologiske og etiske spørsmål knyttet til sosiologisk forskning, bl.a. problemer knyttet til folks ønske om å beskytte sitt privatliv versus forskningens behov forkunnskap om det samme.

Øyen peker på at samfunnsforskning er kritisk forskning. Dette henger nøye sammen med atsosiologi gir faktiske kunnskaper som kan brukes til å avlive myter og avdekke maktstrukturer for til å minske ulikhet i samfunnet.

Øyens posisjon i debatten om sosiologi og samfunn – som gikk særlig livlig på syttitallet – er fundert i en dyp overbevisning om at god forskning er mer enn samfunnsvitenskapelig teori. God samfunnsforskning innebærer systematiske og grundige empiriske analyser av teoretisk baserte hypoteser ved hjelp av sofistikert, adekvat metodologi. Øyen har alltid understreket sosiologens plikt til å stille det nesevise, men grunnleggende spørsmål: «How do you know?»

Denne hangen til å etterlyse empiriske bevis kan forstås i lys av Øyens opprinnelige perspektiv, som var preget av kvantitativt orientert samfunnsforskning med røtter tilbake til George Lundberg og Paul Lazarsfeld.

For oss som fulgte positivismestriden på nært hold har det imidlertid alltid vært tydelig at Øyens grunnleggende humanistiske ståsted og vilje til faglig brobygging gjør ham uegnet som representant for den harde kjerne positivister – dersom de overhodet kan identifiseres i norsk samfunnsforskning. Betegnelsen humanistisk positivist er mer dekkende for å fange opp Øyens liv og virke.

Internasjonalist og universitetsbygger

Øyen har arbeidet for at sosiologi både kan og bør brukes normativt, bl.a. for å motvirke etnosentrisme og fremme økt toleranse for andre kulturer enn vår egen. Øyens engasjement for internasjonalt samarbeid og for å bedre vilkårene for unge studenter og forskere i land som ikke er så velutstyrt som det norske, kan ses i sammenheng med hans evne til å bruke sosiologi for å forstå sosial endring og bidra til alternativ samfunnsutvikling. Det er ikke så lenge siden også norske elever og studenter hadde trangere kår enn i dag, noe Øyen selv har opplevd.

Øyen er tidligere hedret i en rekke sammenhenger, bl.a. er han utnevnt til kommandør av St. Olavs orden for sin innsats i norsk og internasjonalt universitets- og forskningsmessig samarbeid. Han er også ‘Distinguished Honorary Citizen’ i staten Washington.

I 1997 utga Universitetsforlaget Society, University and World Community, et festskrift i anledning Øyens syttiårsdag, redigert av Sigmund Grønmo og Bjørn Henrichsen, med bidragsytere fra inn – og utland. Så det mangler ikke på heder.

Jeg vet også at Øyen på et tidspunkt hadde en liten knute på tråden med Norsk Sosiologforening, fordi foreningen etter hans mening var for Oslo-sentrert og for lite nasjonal i sin orientering. I dag er alt dette tilbakelagt. Øyens synspunkter er vel ivaretatt, og NSF har aktive lokalavdelinger i Bergen, Kristiansand, Trondheim, og Bodø i tillegg til Oslo. Dessuten består Arbeidsutvalget i Norsk sosiologforening av representanter fra flere fagmiljø, både innenfor og utenfor Oslo.

Norsk sosiologforening vil derfor bidra med litt mer heder – på vegne av faget vårt. Øyens personlige egenskaper og profesjonelle stil er fremhevet tidligere; alle som har samarbeidet med ham blir slått av hans beskjedenhet på egne vegne, hans personlige integritet og hans evne til å bygge bro over motsetninger som kan synes vanskelige og uforenlige.

Vi er mange som i årenes løp har søkt råd hos ham, både faglig og personlig. Øyen er tidligere hedret som internasjonalist og universitetsbygger. Vi vil slutte oss til alt dette, og dessuten fremheve den enestående innsats han har gjort for norsk sosiologi.

Sanderstølen Høyfjellshotell, 9. januar 1999.

På vegne av Norsk sosiologforening

Gunn Elisabeth Birkelund

Kilder

Sverre Bagge (1996) “Samfunnsvitenskapenes historie”, i Roll-Hansen et al.: Universitetet i Bergens historie. Bind II. Bergen: Universitas Bergensis.

Sigmund Grønmo og Bjørn Henrichsen (red.) (1997): Society, University and World Community. Essays for Ørjar Øyen.  Oslo: Scandinavian University Press.

Normann Kirkeeide (1997): “Internasjonalist og universitetsbygger”. Bergens Tidende,18.2.97.

Lars Mjøset (1991): Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Ørjar Øyen (1994): Sosiologien i Bergen – oppsummering 1994. Bergen: Sosiologisk institutt.