Hedersprisen 2023 – Elin Kvande og Bente Rasmussen

Sosiologforeningens hederspris for 2023 går i år til to sosiologer som gjennom sin forskning i betydelig grad har bidratt til å endre våre forståelser av arbeids- og organisasjonsliv i lys av kjønn, likestilling og mangfold.

Det er to sosiologer som har preget utviklingen av det sosiologiske fagmiljøet, gjennom sine bidrag til disiplinen nasjonalt og internasjonalt – og i Trondheim, særlig ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, der årets hedersprisvinnere – Elin Kvande og Bente Rasmussen – har arbeidet siden tidlig på 1990-tallet.

Bente Rasmussen er utdannet i samfunnsvitenskap ved Universiteit van Amsterdam i 1978 og har vært ansatt som forsker ved Institutt for industriell miljøforskning ved SINTEF (1979-1991) og som førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Den allmennvitenskapelige høyskolen, den ene forløperen til dagens NTNU, fra 1991. Fra 2002 har hun vært professor samme sted. Hun forsvarte sin dr.polit-avhandlingen Dehierarchization – Reorganizing gender ved NTNU i 1999.

Elin Kvande er utdannet sosiolog fra Universitetet i Trondheim i 1979. Hun var forskningsassistent og stipendiat ved Norges Teknikse Høyskole,den andre forløperene til dagens NTNU, før hun fikk stilling ved Institutt for industriell miljøforskning ved SINTEF i 1983. I 1991, fikk hun stilling som førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, som professor fra 1999. Kvande forsvarte sin dr. polit-avhandling Paradoxes of Gender and Organizations. Gender, Organizations and Change ved NTNU i 1998.

Vi ønsker å hedre Elin Kvande & Bente Rasmussen for helheten i deres virke, samtidig vil vi spesielt trekke fram boka som nå snart i 25 år har vært med på å forme sosiologien generelt og arbeids- og organisasjonssosiologien spesielt.

Boka Nye kvinneliv – kvinner i menns organisasjoner ble publisert i 1990 – den har vært svært betydningsfull. Vi vil trekke fram to sentrale poeng.

For det første var Nye kvinneliv svært viktig ved å plassere kjønnsperspektiver inn i den til da altoverveiende kjønnsløse arbeids- og organisasjonssosiologien. Et forskningsfelt, som trengte fornyelse.

For det andre bidro Nye kvinneliv til å plassere arbeids- og organisasjons-perspektiver inn i, det som da het, kvinneforskningen. Et forskningsfelt som hadde vært mindre opptatt av hvordan prosesser i arbeidslivet, og da særlig i et organisasjonsperspektiv, på ulike måter former kvinners – og menns – liv.

La oss holde litt fast ved disse to poengene, for her banet Kvande & Rasmussen vei. I den kjønnsløse arbeids- og organisasjonssosiologien, om vi helt uærbødig kan kalle den, ble i høyden mangel på kvinner i mannsdominerte utdanninger, yrker og stillingsnivåer, forstått som uttrykk for kvinners manglende motivasjon og prioriteringer. Kvinnene vil ikke, så blir det som det blir. Men så enkelt er det sjelden. Her satte Kvande & Rasmussen spor og bidro til nye og mer nyanserte forståelser. Ikke i ‘splendid isolation’, inspirasjonen fra sentrale skikkelser som Rosabeth Moss Kanter og Joan Acker er tydelig.

I den litt lukkede kvinneforskningen, om vi like uærbødig kan kalle den det, ble kvinners situasjon og muligheter gjerne forstått som resultat av patriarkalske strukturer – med mindre oppmerksomhet om betydningen av ulike institusjonelle arrangementer.

Kvande & Rasmussens mest originale bidrag var at de viste hvordan kvinners mulighetsstruktur, – og vi snakker nå om kvinner som har gått inn i ett av de mest mannsdominerte yrkene – sivilingeniøryrket, ble formet av og var ulike, avhengig av strukturelle og institusjonelle arrangementer.

De trakk opp et skille mellom statiske og dynamiske organisasjoner, og viste hvordan mulighets- og organisasjonsstruktur ofte er tett forbundet. Kvinners muligheter var bedre i dynamiske organisasjoner preget av fleksibilitet, team-organisering, tverrgående kommunikasjon, enn i statiske organisasjoner, preget av hierarki, spesialisering, streng arbeidsdeling og vertikal kommunikasjon.

Kvande & Rasmussen var slett ikke forutsigbare i sin behandling av balansen mellom arbeidsliv og familieliv. Det er ikke gitt at det er en ulempe for kvinner i karriereyrker å ha barn, pekte de på. Familien kan også være en ressurs.

Slik bidro Kvande & Rasmussen til å flytte forskningen slik at vi forstår både kjønn og organisasjon bedre.

Våre hedersprisvinnere har vært utpregede team-forskere, og har sam-publisert sosiologiske tekster over mer enn tretti år, helt fra de skrev ‘Reiserapport’ fra Italia om ‘Women, Work and Computerization’ i Nytt for kvinneforskning (med Merete Lie) i 1984 til bokkapitlet ‘Hierarkiet – kvinners fiende’ i 2015 (Kvande og Rasmusse 2015). De har også virket som en slagkraft duo i det sosiologiske fagmiljøet ved ISS i Trondheim, der de i dag begge fortsatt er aktive som emirita-professorer.

De har også hatt en sentral rolle i det nasjonale og internasjonale nettverket for organisasjonsforskere, og de fikk senest i desember i fjor (2022) NEONs ærespris for ‘deres pionerinnsats i å bringe kjønnsperspektivet inn i norsk organisasjonsforskning fra 80-tallet og utover’. «Æres den som æres bør», synes å være tidens motto.

Til tider har de blitt oppfattet som ett særs sammensveiset lag. Det fortelles at mange studenter på 1990-tallet faktisk trodde Nye kvinneliv-boka var skrevet av eneforfatteren Elin Kvande Rasmussen. Men selv om Kvande & Rasmussen er et begrep i seg selv – så har de vel så mye samarbeidet med andre som med hverandre i senere år. Det går likevel en tydelig tråd – eller tråder – fra deres viktige bidrag på 1990-tallet til forskningen de har utviklet videre i sammen med andre forskere i tiårene som har fulgt.

Elin Kvande i forlengelsen av arbeids- og familiebalansen har bidratt vesentlig til hvordan vi forstår samspillet mellom arbeidsliv og familieliv – og ikke minst arbeids- og organisasjonsliv i samspill med utvikling og endring i familie-politikken: foreldrepermisjon, fedrekvote og kontantstøtte. Kanskje særlig viktig har forskningen på fedres bruk av fedrekvoten, inkludert fedre med innvandrerbakgrunn. Om fedrekvotens betydning for likestillingsutviklingen, men også for relasjonen far og barn.

Fleksibilitetens dobbelthet, både dens muligheter og begrensninger, har stått sentralt. Slik reflekteres også endringer i arbeids- og organisasjonsliv i forskningen, fra 1990, da statiske organisasjoner mer var regelen enn unntaket. Hvor gevinsten ved fleksible organisasjoner fortjente å vises fram og analyseres, til dagens fleksible organisasjoner som en bremse for både kvinner og menn, ved sine grådige trekk.

Bente Rasmussen har ført forskningen på arbeids- og organisasjonsliv i et kjønn- og mangfoldsperspektiv. For eksempel har hun utforsket hvordan post-byråkratiske organisasjoner påvirker kvinnedominerte arbeidsplasser og bransjer, for eksempel helsesektoren. I de siste årene har hun videre bidratt til å forskningen på hvordan arbeidsinnvandrere fra de sentral- og østeuropeiske landene etter EU-utvidelsen i 2004 opplever det norske arbeidslivet.

Hun har også bidratt med flere bidrag som retter et kritisk søkelys mot den akademiske organisasjonen og advart mot utviklingen av mer industrialiserte universiteter preget av tellekanter.

Selv om de har gått ulike veier, så krysses deres interesser. Blant begges siste arbeider finner vi tekster om polske arbeidsinnvandrere i Norge. Kvande om omsorgspraksiser, Rasmussens om erfaringer i arbeidslivet.

Kvande & Rasmussen har ikke bare bidratt med sosiologiske forskning på arbeidsliv og familieliv. De har gjennom sitt virke bidratt til utviklingen av den sosiologiske disiplinen og dens institusjoner. Her vil vi spesielt trekke frem deres sentrale rolle ved NTNU. På 1990-tallet, da de ble ansatt ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap var det en mannsbastion. Med målrettet innsats bidro de til utviklingen av et mer mangfoldig og inkluderende fagmiljø.

Ikke minst har de alltid hatt et godt blikk og faglig omsorg for et stort antall master- og doktorgradsstudenter ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, samtidig som de hele tiden har anvendt sine egne organisasjonsteoretiske innsikter som grunnlag for å skape et mer inkluderende fagmiljø.

De har også hatt forskjellige oppdrag ved andre norske sosiologi-institusjoner og slik bidratt til utviklingen av en mer moderne disiplin. Dessuten har de også hatt flere viktige oppdrag utenfor disiplinen, så som Kvandes rolle i det offentlige ordskiftet om den norske fedrekvote-politikken, Rasmussens verv i NTNU-styret, og deres mangeartede deltakelse i et utall andre styrer, råd og utvalg, i og utenfor de akademiske sirklene

Prisen går til disse to sosiologi-professorene fordi deres viktigste bidrag var et kollektivt prosjekt, ikke fordi de ikke ville ha fortjent prisen hver især.