Tekst: Gunn Elisabeth Birkelund. Foto: Gunhild Hagestad.
Norsk Sosiologforenings hederspris skal gå til personer som på en fortjenestefull måte har preget norsk sosiologi, eller til norske sosiologer som har markert seg internasjonalt. [1] Tidligere har hedersprisen gått til Arvid Brodersen (1996), Sverre Holm (1996), Arne Næss (1997), Hans Skjervheim (1997), Harriet Holter (1998), Natalie Rogoff Ramsøy (1998), Yngvar Løchen (1999), Ørjar Øyen (1999), Ottar Brox (2000), Johan Galtung (2001), Dag Østerberg (2002), Tore Lindbekk (2003), Fredrik Engelstad (2004), Nils Christie (2005), Stein Bråten (2006), Ole-Jørgen Skog (2007), Kari Wærness (2008), Arnlaug Leira (2009), Gudmund Hernes (2010), Jon Elster (2011), Willy Martinussen (2012), Knud Knudsen (2013), Thomas Mathiesen og Edvard Vogt (2014).
I år ønsker vi å hedre Gunhild Hagestad, professor emerita i sosiologi ved Universitetet i Agder og ved Northwestern University i Chicago. Gunhild forsker på alder, livsfaser og generasjoner og er særlig kjent for sine bidrag til familiesosiologi, livsløpsanalyse og studier av samfunnsmessige konsekvenser av den såkalte eldrebølgen.[2]
Foto: Gunhild Hagestad.
Gunhild Hagestad – vinner av sosiologenes hederspris 2015
Norsk sosiologforenings hederspris 2015 ble tildelt Gunhild Hagestad for hennes mangeårige bidrag til sosiologisk forskning, særlig forskning knyttet til familie, livsløp og eldrebølgen.
Hagestad er professor emerita i sosiologi ved Universitetet i Agder og ved Northwestern University i Chicago.
Utdanning
Gunhild ble født 6. november 1942 og vokste opp utenfor Kristiansand. Hun var tidlig preget av nysgjerrighet og utfartstrang, noe som manifesterte seg i et år som utvekslingsstudent i USA under gymnasietiden. Etter artium dro hun til Oslo og studerte sosiologi, etnologi og pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun var i god gang med magistergraden i sosiologi da hun valgte å følge sin ungarske ektemann til USA (Kjølsrød, 2009). Dette innebar at hun tok mastergraden i sosiologi i 1972 ved University of Minnesota (med vitenskapsfilosofi som støttefag), deretter en PhD-grad i sosiologi i 1975 ved samme universitet. [4] Gunhild er altså blant de relativt få norske sosiologene med doktorgrad fra USA. Hun hadde dessuten Post-doctoral Fellowship fra NIA (National Institute on Aging).
Arbeid
I Oslo arbeidet Gunhild som forskningsassistent for Else Øyen (1965) og Nils Christie (1966). I USA var hun først (1975–78) engasjert som universitetslærer (Instructor) og Assistant Professor ved University of Chicago, og deretter, fra 1978, i en tiårsperiode ved Pennsylvania State University, før hun ble ansatt som Associate Professor ved Northwestern University Chicago (1987–92). I en periode «pendlet» hun over Atlanteren, med akademisk tilknytning på begge sider.
Men Gunhild ville tilbake til Norge, og da døtrene var voksne og ekteskapet over, flyttet hun tilbake til gamlelandet. I Norge ble hun først engasjert som forskningsleder ved ISF (1987–89), og deretter ved Universitetet i Oslo, først som professor II (1989–93), deretter som professor på fulltid (1994–97). Dette betyr at Gunhild var blant de første kvinnelige professorer i sosiologi i Norge.[3] Dette var imidlertid en vanskelig periode for Gunhild, som fikk konstatert langkommet kreft på 1990-tallet. Hun valgte derfor å forenkle livet noe ved å si opp professoratet ved Universitetet i Oslo til fordel for et professorat ved Høgskolen i Agder, senere Universitetet i Agder, som var nær bostedet i Birkenes (Kjølsrød, 2009) hvor hun hadde overtatt oldefarens idylliske hus. Fra 2000 har Gunhild også vært tilknyttet NOVA som seniorforsker. I dag er hun professor emerita ved Universitetet i Agder og ved Northwestern University i Chicago og har fremdeles tilknytning til NOVA. Hun har hele tiden opprettholdt sine gode kontakter i utlandet. Hun sier selv hun blir oppfattet som europeer i USA og som amerikansk i Europa, og hun arbeider aktivt for å bygge bro over den såkalte «continental divide» (se f.eks. Birkelund, 2006), spesielt innen livsløps- og familieforskning.
Hun sier selv hun blir oppfattet som europeer i USA og som amerikansk i Europa, og hun arbeider aktivt for å bygge bro over den såkalte «continental divide» spesielt innen livsløps- og familieforskning
Forskning
Gunhilds forskning er konsentrert om livsløp og aldring, og betydningen av et aldrende samfunn for familiestruktur og individuelle livsløp. Hun har undersøkt virkninger av skilsmisse midt i livet, relasjoner mellom familiemedlemmer, f.eks. mellom mødre og døtre, og endringer i slike relasjoner over tid.[4] Hun har analysert fordeling av belastninger og hjelp i familier med tre generasjoner, og hun har drøftet sosialpolitiske implikasjoner av demografiske og kulturelle endringer.
I tillegg til substansielle tema er Gunhild opptatt av mer teoretiske/metodologiske problemstillinger knyttet til forståelse av tid (hvordan samfunnsforskere begrepsfester tidsforløp). Våre forklaringer av komplekse sosiale fenomener bør gjenspeile både historisk tid, familietid og individuell tid. Dessuten er Gunhild opptatt av at sosiologiske analyser må være tydeligere med hensyn til forholdet mellom ulike analysenivå (individ, familie, samfunn). Studier av individuelle livsløp, familie- og generasjonsrelasjoner gir god anledning til utforsking av slike spørsmål (Kjølsrød, 2009).
Gunhild har publisert rundt 100 artikler og kapitler i internasjonale tidsskrift og bøker og har redigert flere antologier. Mesteparten av hennes publikasjoner er skrevet på engelsk, og hun er oversatt til fransk, nederlandsk, spansk, japansk, russisk og koreansk. I henhold til Google Scholars Citations er hun sitert nærmere 4000 ganger (3922; lest 20.12.2014), med en h-index på 30.
Det suverent mest siterte arbeidet hennes er artikkelen ’Age and the Life Course’ skrevet sammen med Bernice Neugarten, fra Handbook of Aging and the Social Sciences, 1985 (med 825 siteringer). Dette er blitt en klassisk referanse for alle som skriver om livsløp og aldring. Dessuten er artikkelen ’Social Perspectives on the Life Course’ fra 1990 mye sitert (over 300 siteringer). Andre viktige bidrag handler om kulturelle normer med hensyn til hva som regnes som passende alder for familietransisjoner – såkalte tids-skript (’What’s the Latest? Cultural Age Deadlines for Family Transitions’, skrevet sammen med Settersen, fra 1996, publisert i The Gerontologist, med 250 siteringer), og bidrag til en antologi om Grand-parenthood (’Continuity and Connectedness’ publisert i 1985, red. Bengtson og Robertson, utgitt på Sage Publications, med over 220 siteringer). En artikkel om alderssegregering (’The Social Separation of Old and Young: A Root of Ageism’, skrevet sammen med P. Uhlenberg, publisert i Journal of Social Issues, 2005) er også mye sitert (174 siteringer).
Dette er en imponerende liste, som understreker Gunhilds faglige innflytelse fra 1980-tallet til nyere tid. Det vil gå for langt å komme inn på alt her, så jeg har valgt å trekke frem et par sammenvevde tema fra Gunhilds forfatterskap.
De barnløse eldre vil mangle noen til å ta seg av dem, og dette er et stort problem i samfunn hvor det forventes at det nettopp er familien som skal ta seg av de eldre
Verden blir gammel
Demografiske analyser dokumenterer at samfunnene eldes. I alle verdensdeler – unntatt Afrika – viser prognoser at det om noen tiår kommer til å være flere eldre enn det er barn. I artikkelen «The Aging Society as a Context for Family Life», publisert i Daedalus, 1986, drøfter Gunhild hvordan familier og relasjoner innad i familier påvirkes av endringer i befolkningssammensetningen. Det er særlig tre trender som er viktige: for det første, nedgang i mortalitet. Majoriteten av befolkningen i dag lever til de blir gamle, slik at omtrent tre fjerdedeler av alle dødsfall forekommer blant dem som er over 65 år. Dette gir en predikabilitet for eget og familiens livsløp som ikke kunne påregnes tidligere. Den andre trenden er endrete fertilitetsmønstre og mindre aldersforskjeller mellom søsken. For ca. hundre år siden fikk kvinner i snitt nærmere 4 barn (3,9). I 1985 – da artikkelen ble publisert – var snittet under 2 (1,8). Den tredje trenden er den økende ubalanse mellom kjønnene i den aldrende delen av befolkningen: det faktum at kvinner lever lengst. Alle disse forholdene har betydning for familiers hverdag, for relasjoner mellom generasjonene og for individers livsløp.
Befolkningsutviklingen er vital for opprettholdelse av velferdssamfunnene, og når pensjonssystemet er basert på pay-as-you-go-prinsippet (slik det er i mange land, også i Norge), blir det viktig å drøfte hvor mange pensjonister hver arbeidstaker klarer å ‘bære på sine skuldre’. En relatert bekymring knyttes til familienes bæreevne, særlig i land med mindre utbygget offentlig eldreomsorg, som f.eks. i Sør-Europa, og ikke minst Kina, hvor det tradisjonelt er familien som tar seg av sine gamle. I Kina er dette prekært: med sin ettbarnspolitikk blir det mange eldre (ofte fire besteforeldre) for hver familie å ta seg av.
Gunhild har vært opptatt av disse problemene lenge. Hun har vært mye brukt som ekspert, blant annet av FN, hvor hun var invitert som hovedtaler da FNs generalsekretær åpnet det internasjonale eldreåret i oktober 1998 (Kjølsrød, 2009). «Utviklingen er dramatisk», sier Gunhild Hagestad.5 Hun har påpekt at en del av de målene som brukes for å analysere eldrebølgen – bl.a. av FN – ikke er gode nok. Man beregner antall eldre over antall voksne, uten informasjon om familierelasjoner. Mange voksne er barnløse, derfor blir nevneren i brøken feil: De barnløse eldre vil mangle noen til å ta seg av dem, og dette er et stort problem i samfunn hvor det forventes at det nettopp er familien som skal ta seg av de eldre. Derfor er forholdet mellom ulike analysenivå viktig, og man trenger informasjon om både individ, familietilknytning og samfunn for å forstå bedre hvordan eldrebølgen kan og bør håndteres. [6]
Hun har påpekt at en del av de målene som brukes for å analysere eldrebølgen – bl.a. av FN – ikke er gode nok
Individuelle tids-skript – aldersrelaterte normer
Aldring er også et kulturelt fenomen, og dette perspektivet utdypes i en drøfting av kulturelle aldersnormer, det som kan kalles tids-skript. I artikkelen «Dimensions of Time and the Family», publisert i American Behavioral Scientist 1986, knyttes trådene tilbake til sosiologiske klassikere (Durkheim, Sorokin og Merton), men også til antropologiske arbeid (LeVine) om den kulturelle betydningen av tid. Individers opplevelse av tid reflekterer rytmer i sosialt liv, og individuell biografisk tid er intimt knyttet til kulturelle skripts, såkalte time scripts. Kulturelle tids-skript gjenfinnes i kulturelt betingede overgangsriter som så vidt vi vet finnes i alle samfunn, som for eksempel dåp og konfirmasjonsritualer i kristne samfunn, og andre ritualer knyttet til overgangen mellom barn og voksen i andre kulturer. Slike kollektive representasjoner er intimt knyttet til betydningen av alder, og slike ritualer blir kun forståelige for oss når vi kjenner det kulturelle tids-skriptet. Uten slik kunnskap virker nok mange slike ritualer meningsløse på en utenforstående.
Kulturelle aldersnormer gir mening til individuell biografi. For individer gir den sosiale konstruksjonen av tid en forventning av hva som ligger foran i ens livsløp og når transisjoner bør inntreffe. Når forventes man å flytte hjemmefra, når forventes man å stifte egen familie, få barn etc.? Slike kulturelle tids-skript kan ses på som sosiale tidstabeller (Hagestad, 1982) med hensyn til når begivenheter bør inntreffe, og slik reduseres usikkerhet (det er lurt å planlegge/spare penger med tanke på etablering av egen familie); for det andre blir slike tids-skript basis for å evaluere eget livsløp og fremgang (er du ungkar over 40 – gir det i så fall grunnlag for bekymring?); og for det tredje innebærer slike tids-skript at man er forberedt på viktige kommende livsendringer (for eksempel kan vi i moderne samfunn anta å leve lenger enn våre foreldre, slik at vi er forberedt på deres dødsfall, mens mortalitet var mer upredikerbart tidligere). Kulturelt betingete tidsbegrep knyttet til individuelle livsløp antas altså å være tett innvevd med familieetablering. Gunhild har pekt på at også familier har tids- skript.
Familiers tids-skript – familierelaterte normer
Familier er sosiale enheter som er skapt gjennom felles forståelse og gjensidig avhengighet (Hagestad, 1986:679). Gunhild peker på at familier har sitt eget livsløp, og her bygger hun videre på arbeid til de store amerikanske familiesosiologene, som Mathilda og John White Riley, Vern Bengtson, Glen Elder og andre. Familier fødes og dør, og underveis gjennomgår familier en demografisk metabolisme (Ryder) hvor nye familiemedlemmer kommer til og gamle går ut. Dette er predikable faser knyttet til hva som regnes som normal utvikling, rytme og endring i en familie. Dette inkluderer også skiftende generasjonssammensetning, fra barn fødes inn i en familie til de flytter ut (empty nest), og til slutt består den opprinnelige kjernefamilien kun av den gjenlevende aldrende enken/-mannen.
I artikkelen ’Demographic Change and the Life Course: Some Emerging Trends in the Family Realm’, publisert i tidsskriftet Family Relations, 1988, drøfter Gunhild betydningen av endringer produsert av andre personers livsvalg. Både skilsmisse og inngåelse av nytt ekteskap er eksempler på oppbrudd hvor individets livsløp endres som følge av andres valg/livsendringer. Slike endringer viser hvor gjensidig avhengige familiemedlemmer er. Gunhild tar til orde for at både forskere og praktikere, f.eks. familieterapeuter, bør se familier som kompliserte nettverk av relasjoner («webs of lives and relationships»).
Gunhild har publisert bidrag som empirisk bygger på intervju med middelaldrende kvinner som uttaler seg om hvilke oppfatninger de har av å være midtveis i livet; og ofte også midt mellom to generasjoner, mellom egne barn og egne foreldre. Intervjuene bekrefter forekomsten av kulturelle normer for tidsdynamikken i en familie: hvis en generasjonsendring, gjennom fødsel eller død, kommer for tidlig, kan det medføre en følelse av sårbarhet og rolleforvirring (Hagestad og Burton, 1986). Akkurat som individuelle tids-skript gjør at vi forventer å leve lenger enn våre foreldre, men kortere enn våre barn, har også familier et livsløp hvor man forventer stabilitet over en lengre periode.
Ettersom de barnløse tenderer mot å bli forstått som ‘de andre’, vil en analyse av dem gi innsikt i problemer knyttet til dikotomisering, dvs. å overse mangfold i livsløpstilpasninger
Hvor sterke er slike kulturelle tids-skript?
Et sentralt teoretisk spørsmål er hvor sterkt forankret folks tenkning om slike tids- skript er for at vi kan karakterisere dem som normative. Disse kulturelle tids- skriptene er i overraskende liten grad utforsket i moderne samfunn. Hvor mye konsensus er det omkring disse tids-skript? Hvorfor er de viktige, og hvilke konsekvenser mener folk det har hvis man ikke overholder dem? Opplever individer at det er alders-deadlines for ulike individuelle og familierelaterte begivenheter, og er det i så fall forskjellige tids-skript for kvinner og menn? Sammen med Richard Settersen har Gunhild undersøkt om kulturelle skript faktisk er knyttet til faser i individers og familiers transisjoner. Basert på et intervjumateriale med 319 voksne fra Chicago-området, finner forskerne ikke støtte for antakelsen om et sterkt sett av uformelle normer knyttet til timing av familietransisjoner i dette utvalget. De fant heller ikke noen grunn til å tro at disse familierelaterte tidstabellene blir opprettholdt gjennom uformelle mekanismer knyttet til sosial kontroll. I stedet fant de at kulturell tenkning omkring tids-skript, i alle fall med hensyn til familietransisjoner, er løsere og mer fleksibel enn antatt (Settersen og Hagestad, 1996:187).
Forfatterne konkluderer derfor med at man ikke bør overdrive den empiriske betydningen av kulturelle normer knyttet til livsløpsoverganger: det er mange andre forhold som også har betydning for individers og familiers livsløp.
Et annet bidrag peker også på avvik fra det som regnes som normale tids- skript. Artikkelen, publisert i Journal of Family Issues, av Dykstra og Hagestad (2007), peker på at foreldreskap fremstår som en nøkkelorganisator i livsløpet til voksne og en hovedfaktor i sosial integrering. Ettersom de barnløse tenderer mot å bli forstått som ‘de andre’, vil en analyse av dem gi innsikt i problemer knyttet til dikotomisering, dvs. å overse mangfold i livsløpstilpasninger. Ved å studere eldre voksne uten barn får man innsikt i nødvendigheten av å betrakte livsløp som heterogene. Også her understrekes betydningen av å forstå livsløp som betinget av historiske begivenheter.
Andre publikasjoner
En annen interessant artikkel har den doble tittelen «A Grey Zone?» (Contem- porary Sociology, 1999). Her drøfter Gunhild møtet mellom sosiologi og gerontologi. Hun starter med å peke på at gerontologi i hennes øyne ikke er et eget fag, men et tverrfaglig forskningsfelt hvor også sosiologer har mye å bidra med, sammen med medisinere, biologer, psykologer.
Gunhild har også vært opptatt av alderssegregering og peker på betydningen av sosiale nettverk. Data fra USA og Nederland viser at ikke-familiebaserte vennskapsnettverk vanligvis er sterkt aldershomogene. Dette har betydning for gruppeidentitet, og slike mekanismer på mesonivå kan være utfordrende å ta hensyn til både i forskning og sosial politiske tiltak (Hagestad og Uhlenberg, 2005).
I tråd med sine tidligere påpekninger av mangel på gode generasjonsdata som muliggjør kopling av barn, foreldre, besteforeldre og eventuelt fjerde generasjons eldre familiemedlemmer, har Gunhild vært en av hovedarkitektene bak de store livsløpsstudiene, NorLag/LOGG, se f.eks. artikkelen ’Life-Course, Ageing and Generations in Norway: The NorLAG Study’ av Slagsvold et al. i Norsk epidemiologi, 2012.
I tråd med sine tidligere påpekninger av mangel på gode generasjonsdata som muliggjør kopling av barn, foreldre, besteforeldre og eventuelt fjerde generasjons eldre familiemedlemmer, har Gunhild vært en av hovedarkitektene bak de store livsløpsstudiene, NorLag/LOGG
Verv og annet
Gunhild har en god penn og blir ofte invitert til store konferanser. CV’en viser 15 inviterte hovedforedrag (key note addresses) på internasjonale kongresser. Hun har mottatt en rekke priser på begge sider av Atlanterhavet, blant annet Research Career Development Award av The National Institute on Aging, og Distinctive Creative Achievement Award av The Gerontological Society of America. Hun ble innvalgt som Fellow i The Gerontological Society of America, og hun har vært Resident Fellow at Institute for Advanced Studies, Royal Dutch Academy of Arts and Sciences. Hun har sittet i flere FN-komiteer og bidratt med innspill om den samfunnsmessige betydningen av aldring. Hun er medlem av Det norske Videnskapsakademiet, hvor hun også har sittet i styret i to perioder. Og hun har fast spalte i Fædrelandsvennen.
Vi har å gjøre med en usedvanlig generøs og raus person som hver jul tar med tunge kofferter, fulle av pepperkaker og annet uunnværlig fra Norge til familien i USA; som liker å gjøre det hyggelig rundt seg, som deler ut blomster til kolleger, ja, til og med til kabinansatte på SAS da det stormet som verst rundt dem! Og apropos raushet: Faglig mener Gunhild at norske sosiologer er for lite rause, kanskje særlig med å sitere hverandre; så her har vi forbedringspotensial. Samtidig er jeg ganske sikker på at Gunhild mener vi bør strekke oss mot en høyere internasjonal standard i alt vi gjør.
Overgangen fra USA til Norge har gått greit – hun er jo fremdeles i begge verdener. Men det er på Sørlandet hun hører til: «Jeg føler alltid en glede over å komme hjem», sier hun i et intervju. Skomakerhuset med hagen gir livsglede. Og alle som har vært rammet av alvorlig sykdom vet hvor viktig slike ting er. «Vil du ha glede en time, tar du en flaske vin; for glede et år, gifter du deg; for glede hele livet lager du en hage» (Fra Gunhilds spalte i Fædrelandsavisen, 20. mai 2009).
Sammenfatning
I 2013 ble Gunhild tildelt Matilda White Riley Award. Prisen deles ut til fremragende forskere av Section on Aging and the Life Course, under The American Sociological Association. Kun to europeere har fått denne prisen tidligere. Komiteen begrunner prisen til Gunhild slik: «In the committee’s judgment your scholarship exemplifies a broad and deep contribution to research, theory, and policy analysis in aging and the life course over a long career.»[7]
Dette tiltredes herved. Det er på høy tid vi hedrer deg i Norge også. På vegne av Norsk Sosiologforening er det derfor en glede og en ære å overrekke deg hedersprisen for 2015.
Gratulerer!
Noter
[1] Hederspriskomiteen består av Lars Mjøset og Gunn Elisabeth Birkelund.
[2] Takk til Katharina Herlofsen for konstruktive innspill.
[3] Harriet Holter var utdannet sosialøkonom, og ble utnevnt til professor i sosialpsykologi på Universitetet i Oslo i 1973. Natalie Rogoff Ramsøy var professor II i sosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1978 til 1987. I Bergen ble Else Øyen utnevnt til professor i sosialpolitikk og sosialadministrasjon i 1975. Den første kvinnelige professor i sosiologi på fulltid er Kari Wærness, som ble utnevnt i 1987. Karin Widerberg ble professor i rettssosiologi i 1990, og senere (1992) professor i sosiologi.
[4] PhD-avhandlingen fra 1975 har tittel Middle Aged Women and Their Children. Exploring Changes in a Role Relationship. University of Minnesota.
[5] Se også: http://forskning.no/aldring-barn-og-ungdom-kina/2010/11/verden-blir-gammel
[6] For en grundig drøfting, se ‘Challenges in Moving from Macro to Micro: Population and Family Structures in Ageing Societies’, publisert i Demographic Research 2011, skrevet sammen med Katharina Herlofsen.
[7] I tråd med tradisjonen skal prisvinneren holde Matilda White Riley Award Lecure på det neste ASA-møtet, noe Gunhild gjorde på ASA-konferansen i San Francisco i august 2014.
Referanser
Birkelund, G. E. (2006) ‘The Genesis of Norwegian Sociology – a Story of Failures and Success’. Sosiologisk Årbok, 3–4:41–67.
Dykstra, P. A. og Hagestad, G. (2007) ‘Multiple Meanings of Childlessness in Late Life – Findings from Seven Societies’. Journal of Family Issues, Vol. 28: 1419–1532.
Hagestad, G. (1975) Middle Aged Women and Their Children. Exploring Changes in a Role Relationship. PhD-thesis. Minneapolis: University of Minnesota.
Hagestad, G. (1982) ‘Parent and Child: Generations in the Family’. Review of Human Development, Vol. pp:485–499.
Hagestad, G. (1985) ’Continuity and Connectedness’. I Bengtson og Robertson (red.) Grandparenthood (s. 178–188). Beverly Hills: Sage Publications.
Hagestad, G. (1986) ’The Aging Society as a Context for Family Life’. Daedalus, 1/1:119–139.
Hagestad, G. (1986) ‘Dimensions of Time and the Family’. American Behavioral Scientist, 29:679–694. Hagestad, G. (1988) ‘Demographic Change and the Life Course: Some Emerging Trends in the Family Realm’. Family Relations, 10:405–410.
Hagestad, G. (1990) ‘Social Perspectives on the Life Course’. I Handbook of Aging and the Social Sciences, 3:151–168.
Hagestad, G. (1999 ‘A Grey Zone? Meetings between Sociology and Gerontology’. Contemporary Sociology, 27, 9:514–517.
Hagestad, G. og Burton, L. M. (1986) ‘Grandparenthood, Life Context, and Family Development’. American Behavioral Scientist, 29:471–484.
Hagestad, G. og Neugarten, B. L. (1985) ‘Age and the Life Course’. I Handbook of Aging and the Social Sciences, 2:35–61.
Hagestad, G. og Uhlenberg, P. (2005) ‘The Social Separation of Old and Young: A Root of Ageism’. Journal of Social Issues, 61:343–360.
Herlofsen, K. og Hagestad, G. (2011) ‘Challenges in Moving from Macro to Micro: Population and Family Structures in Ageing Societies’. Demographic Research, 25:337–370.
Kjølsrød, L. (2009) ’Gunhild Hagestad.’ I Norsk biografisk leksikon. Hentet 6. januar 2015 fra https://nbl.snl.no/Gunhild_Hagestad
Settersen, R. A. og Hagestad, G. (1996) ’What’s the Latest? Cultural Age Deadlines for Family Transitions’. The Gerontologist, 36:178–188.
Slagsvold, B. et al. (2012) ‘Life-Course, Ageing and Generations in Norway: The NorLAG Study’. I Norsk epidemiologi, 25:337–370.
