Hedersprisen 2010 – Gudmund Hernes

Men dette er ikke alt. Gudmund er, som de fleste av oss vet, ikke bare forsker. Han er aktivt medlem i Arbeiderpartiet og har hatt flere fremstående politiske verv. Det var vel Per Kleppe som startet dette, ved å knytte ham til seg som statssekretær ved Planleggingssekretariatet (1980–81). Dette var altså mens Gudmund fremdeles var tilknyttet Universitetet i Bergen. Deretter ble han trukket inn i to av Gro Harlem Brundtlands regjeringer, først som kirke-, utdannings- og forskningsminister (1990–95) og deretter som helseminister (1995–97). Fra 1997–99 var Gudmund prosjektleder ved IT Fornebu, og i perioden 1999–2005 arbeidet han i Paris ved UNESCO med ansvar for å bekjempe global utbredelse av HIV/AIDS. I samme periode var han direktør for UNESCOs International Institute for Educational Planning. Gudmund er for tiden president for ISSC, International Social Science Council.4 Her går han i fotsporene etter Stein Rokkan, som var med på å etablere ISSC. I mai i fjor arrangerte ISSC World Social Science Forum i Bergen – det neste kommer i Fudan/Shanghai i 2012, og ISSC publiserer senere i år The World Social Science Report.

Faglig virke

Gudmund Hernes er en person med mange egenskaper. For det første har vi entreprenøren, med evne og vilje til å igangsette og orkestrere store prosjekter. Knud Knudsen har beskrevet miljøet i Bergen på slutten av 1960-tallet som en samling musikere med ulike instrumenter på jakt etter en konsertmester. Ørjar visste at Gudmund var PhD-student i USA, og dro over for å hente ham til Bergen:5 «Jeg dro ens ærend til Baltimore og Johns Hopkins for å godsnakke med ham og få ham overtalt til å komme til Bergen. Han fikk mot til å stå imot alle fristelsene til å bli i Amerika. Han kom. Og så ble det sveis på Bergenssosiologien.» (Øyen, epost datert 27. januar 2010). Knud Knudsen beskriver Gudmund som nettopp den konsertmesteren de hadde ventet på i Bergen: «I en kreativ virvelvind som suste gjennom lokalene opererte et ungt talent i mange roller: Ofte som kunstnerisk leder, nå og da som dirigent og komponist, rett som det var som musiker eller konsertmester» (Knudsen, 1991: 100–01). Gudmund var medansvarlig for at den første norske levekårsundersøkelsen (1972–81) ble lagt til Bergensmiljøet, og var hovedansvarlig (sammen med Johan P. Olsen) for at den første norske maktutredningen (1972–1982) også ble lagt til Bergen. Da han dro til Oslo, etterlot han et stort tomrom i sosiologimiljøet i Bergen: «… ingen kunne helt erstatte hans viljestyrke, arbeidskraft og intellektuelle tyngde» (Knudsen, 1991: 112). Bergenssosiologien var et produkt av mange instrumenter i samspill, men det er ingen tvil om Gudmunds sentrale posisjon (se også Mjøset, 1991, kap. 10).

På CV’en sin nevner Gudmund studier av sosial endring, politisk sosiologi og matematisk sosiologi som sine viktigste sosiologiske interesseområder. Like fullt, han ser ut til å ha en utpreget uvilje mot spesialisering. Han har arbeidet med utdanning (for eksempel Utdanning og ulikhet og «Om ulikhetens reproduksjon»), makt (Makt og avmakt), klasseanalyse (Klassestruktur og klassebevissthet og Klassesamfunnet på hell), medier (Det mediavridde samfunn) og andre substansielle bidrag, for eksempel majoritetsbefolkningens holdninger til innvandrere («Norwegians’ Attitudes towards New Immigrants»). Han har svingt seg fra makrososiologi (Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon) til mikrososiologi («The Process of Entry into First Marriage»), fra matematisk sosiologi («A Markovian Approach to Measures of Association») til verstehendesosiologi (f.eks. hans arbeider med Webers tekster). Han har vært involvert i faglige feider med historikere (med Jens Arup Seip i «Modellenes maskerade») og i basketak med økonomer («Mot en institusjonell økonomi»). Og selvsagt også med sosiologer (for eksempel «Tilbake til samfunnet» og strider med Østerberg). Han har arbeidet med institusjonsanalyse (for eksempel avhandlingen Interest, Influence and Cooperation) og har skrevet om skjæringsflater mellom sosiologi og politikk, sett på bakgrunn av egne lærdommer som statsråd («The Interface Between Social Research and Policy Making»). Sammenfattet er det likevel makt, sosial ulikhet og demokratisering av alle samfunnssektorer som er hans viktigste substansielle forskningsfelt (Kalleberg, 2008).

Produktivitet

For det fjerde, vi snakker om en enorm produktivitet. Knud Knudsen skriver at da Gudmund kom til Bergensmiljøet, lærte de fort at «[h]ardt arbeid var viktigere enn å ha selv det største talent. Kravene til innsats var store, og ble understreket av de betydelige oppgaver konsertmesteren selv påla seg. Her fikk sosiologer føle protestantisk etikk i praksis […] Fag og forskning skulle alltid ha førsteprioritet» (Knudsen, 1991: 103).

Debattant

Vi må også trekke frem Gudmunds debattglede. Knapt noen andre norske sosiologer har deltatt i så mange faglige og politiske dueller som Gudmund. Han har en spiss penn og elsker debatter, enten det er intellektuelle diskusjoner, politiske uoverensstemmelser eller personlige vendetta. De som har fått smake hans faglige og retoriske snert er sjelden uberørt, på godt og vondt. Gudmund har aldri vært redd for å provosere. Hans stil er mer vanlig på kontinentet, kanskje særlig i Frankrike, men også i Storbritannia og USA er man glad i friske debatter. Gudmund har pålekvalitet. En påle er noe vi kan definere oss i forhold til, ofte ved å markere avstand til pålen, for på den måten å synliggjøre oss selv. Påler er viktige for debattklimaet. Gudmunds tydelighet og evne og vilje til å gå i strid er et funn for løssalgsavisene, men også for sosiologien: For fagets utvikling er avhengig av at de lukkede rom luftes ut. Vi bør minne hverandre om dette med jevne mellomrom. Dersom vi ikke forstår hvor viktig det er med åpen debatt, må pålene betale en unødvendig pris i form av mange fiender.

Internasjonal stjerne

Internasjonalt er det få norske sosiologer som er så anerkjent som Gudmund. Det er mange norske sosiologer som drar til USA for å spise seg store og fete, og de fleste av oss kommer hjem igjen med viktig påfyll som preger oss resten av livet. Men med et par unntak, er det ingen av oss som har fått gode jobbtilbud i USA. Det har Gudmund. I 1974–75 var han tilknyttet Center for Advanced Study in the Behavioral Sciences ved Stanford University, hvor også Robert Merton oppholdt seg som gjesteforsker. Merton ønsket da at Gudmund overtok Paul Lazarsfelds lærestol ved Columbia-universitetet i New York (Larsen, 1991: 5). Men dette var på den tiden Gudmund allerede var rekruttert til Bergen og i full gang med både levekårs- og maktutredningen, så han avslo. Gudmund har senere også hatt andre tilbud fra prestisjetunge amerikanske universitet. Men han har alltid kommet tilbake til Norge. Dette skyldes, tror jeg, et annet fremtredende trekk: solidaritet og ansvar.

Solidaritet og ansvar

Ser man nærmere på totaliteten av liv og virke, er det ikke vanskelig å finne en rød tråd: solidaritet med dem som sitter nederst ved bordet. Dette ser vi i hans valg av forskningstema, hans politiske virke, og vi ser det også i andre valg. Faglig har Gudmund arbeidet med analyser av makt og avmakt, ulikhetens reproduksjon, av levekår i fattigere land, av betydningen av sosial kapital, og samarbeidsrelasjoner i det norske arbeidslivet. Hans analyser viser at det slett ikke behøver være noen konflikt mellom grunnforskning og det å være opptatt av å finne policyorienterte løsninger. For å ta et eksempel: Da han arbeidet med utdanning og ulikhet (Hernes og Knudsen, 1976), var han ikke fornøyd med å påvise reproduksjon i ulikhet, slik vi sosiologer ofte er. Forskning kan gi innsikt som kan brukes til å endre på samfunnsvilkårene, slik at reproduksjonsmekanismene blir brutt. Dette politiske engasjementet ser vi igjen når han som utdannings-, forsknings- og kirkeminister lanserer en omfattende reform for å bedre utdanningsmulighetene for alle grupper, særlig for dem som i det gamle systemet sluttet etter endt ungdomsskole.8 Og vi ser det når vi tenker gjennom noen av hans andre valg. Selv om prestisjetunge amerikanske universitet har sunget i bakgrunnen, er det viktigere å bidra til å bedre forholdene i Norge, både politisk og faglig (se også Brox, 1991).

Viktigste faglige bidrag

Det lar seg ikke gjøre på noen korte sider å gi en ordentlig oversikt over en slik produksjon. Skal jeg likevel prøve på en sammenfatning, vil jeg legge vekt på hans bidrag til analytisk sosiologi. Gudmund har levert viktige bidrag om grunnlagsproblemer i sosiologi: om bruk av modeller («Real Virtuality») og Rational Choice-teori («We are Smarter than We Think»), og til vår forståelse av strukturell endring («Structural Change in Social Processes»). Han har nytolket og diskutert klassikerne, særlig Weber («The Logic of the Protestant Ethic»), men også Marx («The Dilemmas of Social Democracies»). Og han kan være en krass kritiker av det han oppfatter som uklar tale, som for eksempel i hans kritikk av begrepet postmodernisme (Hernes, 1991).9

Analytiske modeller

Hans analyser tar et individuelt utgangspunkt, men har fokus på sosiale relasjoner og institusjoner. Dette har gått som en rød tråd gjennom hans publikasjoner, fra Makt og avmakt (Hernes, 1975) til nyere publikasjoner, for eksempel Fafo-rapporten om Den norske mikromodellen (Hernes, 2006), hvor han kritiserer økonomer og andre (corporate governance) for deres individualistiske ståsted, og peker på at den norske arbeidslivsmodellen bygger på sosial tillit, som er normativt forankret. Dette har konsekvenser for hvordan vi bør analysere samfunnet, sier Gudmund (og her ser vi hans lesning av Marx): «Folk jobber ikke på ’arbeidsmarkedet’ – de jobber i bedrifter, i etater, i avdelinger – i alle samfunnets mindre enheter. Og de arbeider ikke hver for seg, men sammen. Fellesskapet og lagånden de utvikler seg imellom er i seg selv en produksjonskraft – det man kaller sosial kapital» (Hernes, 2006: 43). Skal vi forstå hvorfor de nordiske landene greier å holde seg i teten på de fleste internasjonale rangeringer, må vi anlegge et faglig perspektiv som ikke er atomistisk, men som vektlegger sosiale relasjoner mellom aktører innenfor institusjonelle rammer. Med andre ord – et sosiologisk perspektiv.

Begrepsutvikling

I kjølvannet av ryddige modeller åpnes innsikt i nye begreper. Basert på byttemodellen lansert i Makt og avmakt har Gudmund avledet presise definisjoner av avhengighet, autonomi, makt og kollektiv handlekraft. Deretter går han lenger enn Coleman gjorde, og drøfter ulike former for avmakt, dvs. hva som skjer når aktørene ikke har eller forhindres i å ha klare interesser, når det oppstår utilsiktete og uønskete sidevirkninger, og når aktørene er underlagt systemtvang, hvor de ikke kan påvirke sine rammebetingelser (se Hernes, 1975). Senere har Gudmund videreutviklet dette perspektivet i ulike retninger, hvor analyse av forholdet mellom stat, marked og politiske interessegrupperinger er ett av de viktigste arbeidene (se Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon, 1978). Her demonstrerer Gudmund at en i utgangspunktet enkel bytteteoretisk modell kan anvendes på sosiale institusjoner og gi nye innsikter i skjæringsfeltet mellom dem.11 Han har også bidratt til vår forståelse av ulike former for ulikhet. Artikkelen «Om ulikhetens reproduksjon» tar utgangspunkt i Colemans drøfting avequality of opportunities og equality of outcome (Hernes, 1974). Begrepet er viktig for alle som er opptatt av å forstå sosial ulikhet, og hvordan man kan bekjempe dette.

Marx og Weber – uuttømmelige kilder til inspirasjon

Gudmunds dissekering av Webers argumentasjon i «The Logic of the Protestant Ethic» (Hernes, 1989) viste at også Weber la vekt på betydningen av å forstå sammenhengen mellom aktør og struktur. Særlig viktig var mikro–makro-relasjoner for å forstå fremveksten/genesen av et nytt sosialt system, kapitalismen. Når strukturen først var etablert, ville den legge andre føringer på aktørene (annen mulighetsstruktur), slik at for eksempel konkurransen mellom aktørene ble opprettholdt.12 I tillegg til Weber er Gudmund opptatt av Marx. Også Kapitalen kan dissekeres, slik at den indre logikken i Marx’ argumentasjon blir tydeligere, noe Gudmund har gjort en rekke ganger, for eksempel i foredrag om hvorfor Marx tok feil i noe (utarmingen av arbeiderklassen), men hadde rett i mye annet.

Ingen grå alvorsmann