Hedersprisen 2009 – Arnlaug Leira

Tekst: Gunn Elisabeth Birkelund.
Foto: Universitetet i Oslo.

Norsk sosiologforenings hederspris skal gå til personer som på en fortjenestefull måte har preget norsk sosiologi eller til norske sosiologer som har markert seg internasjonalt.

Tidligere har hedersprisen gått til Arvid Brodersen (1996), Sverre Holm (1996), Arne Næss (1997), Hans Skjervheim (1997), Harriet Holter (1998), Natalie Rogoff Ramsøy (1998), Yngvar Løchen (1999), Ørjar Øyen (1999), Ottar Brox (2000), Johan Galtung (2001), Dag Østerberg (2002), Tore Lindbekk (2003), Fredrik Engelstad (2004), Nils Christie (2005), Stein Bråten (2006), Ole-Jørgen Skog (2007) og Kari Wærness (2008).

Hederspriskomiteen består av Lars Mjøset og Gunn E. Birkelund.

Viktig nettverksbygger

I år er det en glede å gi hedersprisen til Arnlaug Leira, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Arnlaug Leira har arbeidet med svært sentrale problemstillinger som har hatt betydning for utviklingen av norsk og internasjonal sosiologi. Tematisk spenner forskningen hennes over et bredt felt, men ser man nærmere på den lange publikasjonslisten, finnes det en sammenheng i det hele. Det kompliserte samspillet mellom familie, arbeidsliv og velferdsstat står i sentrum.

Arnlaug er en viktig nettverksbygger; det gror rundt henne. Hun har vært et forbilde for mange av oss, og har fungert som en reflektert støttespiller med hensyn til å integrere yngre forskere i faget. Hun er dessuten en av de mest internasjonalt profilerte norske sosiologer. Det er ikke mange norske sosiologer som blir invitert av Cambridge University Press til å skrive bok, men det er Arnlaug blitt.

Utdanning og arbeid

Gudmund Hernes har fortalt meg at Arnlaug var preseterist til artium. Tidligere det året kom hun tilbake fra USA der hun, som eneste norske deltaker, hadde fått stipend for å delta i The New York Herald Tribune Youth Forum.

Det var under oppholdet i USA at hennes interesse for samfunnsfag ble vekket, og da hun kom tilbake til Norge, tok hun først sosiallinjen ved Norges kommunal- og sosialhøgskole i 1964, deretter ble hun cand.mag. ved Universitetet i Oslo med fagene sosiologi, statsvitenskap og historie (1967), og i 1969 tok hun magistergraden i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

I 1989 tok hun doktorgrad ved Nordiska institutet för samhällsplanering (NORPLAN) i Stockholm. Avhandlingen ble senere publisert på Cambridge University Press med tittelen Welfare States and Working Mothers. The Scandinavian Experience (1992).

Som forsker har Arnlaug Leira vært tilknyttet Norges Byggforskningsinstitutt og Rogalandsforskning, og fra 1977 arbeidet hun som forsker ved Institutt for samfunnsforskning, hvor hun senere ble forskningsleder. I 1993 ble hun utnevnt til professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. (1)

Arnlaug Leiras forskning er inspirert av problemorientert empirisme. Hennes valg av problemstillinger viser et genuint engasjement for såkalte myke verdier som omsorg, barns livsvilkår og kvinners arbeid. Men hun viker ikke tilbake for analyser av politikk og institusjonsendringer på statlig nivå.

Teoretisk arbeider hun ut ifra ’theories of the middle range’ (Merton, 1968). Jeg vil sammenfatte hennes faglige bidrag i tre punkter: kvinneforskning, familiesosiologi og velferdsstatsforskning.

Kvinneforskning

Arnlaug deltok i Nord-Odalsprosjektet, ledet av Yngvar Løchen. Dette var et omfattende aksjonsforskningsprosjekt som særlig var opptatt av pendling og sosiale problemer i utkant-Norge.

Det bør nevnes at et teaterstykke, kalt Pendlerne, ble laget med utgangspunkt i dette prosjektet. Nord-Odal var et småbruker- og arbeidermiljø, og forskerne skulle kartlegge innbyggernes livs- og arbeidserfaringer. Informantene de intervjuet tok opp klasseskillene i bygda som alltid hadde vært skarpe, og de snakket om fattigdom. Dette var viktige tema.

Arnlaug skriver at de dessuten fikk tilbakemelding fra kvinnene om at de ikke fanget opp sentrale tema som angikk deres hverdag. Kvinnene opplevde at deres arbeid og liv var preget av at tradisjonen nærmest var en slags naturlov. På bakgrunn av dette foretok Arnlaug flere intervjuer med kvinnene i bygda, og sammen med Steinar Bergh publiserte hun i 1974 boken “Hå har et kvinnfolk å sia, da! Samtaler med kvinner i ei østlandsbygd.”

Her skriver de blant annet om livet til en 76-årig enke på et avsidesliggende småbruk, om husmødre og pendlerkoner, om kvinnelige eneforsørgere og om de unge jentene som ble ukependlere til byen, hvor de jobbet i lavtlønnsyrker. Dette var historier fra kvinners hverdagsliv som ikke var dokumentert før; og i boken gjengis kvinnenes fortellinger stort sett direkte, om enn i redigert form.

I det siste kapitlet drøfter forfatterne begreper som nedvurdering av kvinnearbeid, mindreverd og avmakt. Her reflekterer de også over sin egen annerledeshet; i Nord-Odal møtte de andre livsvilkår enn de som privilegerte sosiologer fra hovedstaden var vant med. Likevel, skriver de, vi kjente igjen det de fortalte. Erfaringer av ikke å telle med, ikke bli hørt, av sosial og økonomisk avhengighet (Leira og Bergh, 1974: 118).

Dette temaet ble styrende for Arnlaug Leiras videre arbeid. Kvinners hverdagsliv, deres ubetalte omsorgsarbeid, deres avmakt, deres tilpasninger til omgivelsene; alt dette var nye forskningsfelt som trengte å bli dokumentert.

Arnlaug ble imidlertid ikke et ’mikrofonstativ’ som formidler av kvinners erfaringer til et større publikum. Hun bearbeidet stoffet, foretok en rekke andre datainnsamlinger og testet ut nye begreper (omsorgsarbeid). Harriet Holter var tidligere ute, men det var på 1970-tallet kvinneforskningen vokste frem i Norge, og Norge var en spydspiss internasjonalt.

Gjennom en rekke publikasjoner ut over 70-tallet bidro Arnlaug Leira – sammen med andre (2) – til å sette nye agendaer for sosiologisk forskning. Hvis sosiologien skal favne alle samfunnsområder, var det viktig at også kvinners ulønnete arbeid og livsvilkår ble integrert.

Antologien I kvinners bilde (1977), redigert av bl.a. Arnlaug Leira, sammenfattet kvinneforskningens kritikk mot samfunnsfagene. Inspirert av blant annet marxistisk teori ble «rammen for forståelse av kvinners situasjon flyttet fra kjønnsdifferensiering til kvinneundertrykking» (s. 16). Her går Arnlaug igjennom tidligere norske empiriske undersøkelser og viser at kvinner i liten grad var planlagt inkludert eller intervjuet. (3)

Når kvinner likevel ble inkludert i disse undersøkelsene, var det fordi de unge kvinnelige forskerne insisterte på dette. I dag kan dette virke underlig, men slik var det altså for 30–40 år siden i norsk samfunnsforskning.

I boken drøfter Arnlaug også et annet omdiskutert tema (Leira og Bergh, 1974: 25–26). Det var på denne tiden en diskusjon om at bare kvinner kan forstå kvinner, slik at bare kvinner burde intervjue kvinner. Arnlaugs erfaringer fra Nord-Odal var i tråd med dette – det var hun, og ikke hennes mannlige kollegaer som fikk tak i kvinnenes uttalelser om deres livssituasjon. Likevel inntar Arnlaug et mer nyansert syn i denne ’metodedebatten’: Hun peker nøkternt på at dette kan skyldes to forhold: Kanskje ville kvinnene snakke med henne fordi hun var kvinne selv; eller kanskje hadde ikke mennene hørt godt nok etter.

Jeg var student på denne tiden og husker godt hvor høyt bølgene kunne gå. Kvinneforskerne ville endre sosiologien. Mange var aktivt engasjert politisk, også i kvinnebevegelsen (i dens mange varianter). Ser vi tilbake på 1970-tallet, slår det meg at mange hadde problemer med å skille mellom fag og politikk, og det gjaldt ikke bare kvinneforskerne på denne tiden. (4)

Midt oppi tumultene sto altså Arnlaug Leira – med sindighet og refleksjon. Jeg kjente deg ikke på den tiden, men slik jeg leser deg i dag må du ha hatt en overbærende ro over deg, som tyder på god innsikt i faghistorie: Du har nok visst at ting ville – og burde – roe seg ned. Og at sosiologien aldri ville gå tilbake til et verdensbilde uten kvinner.

Familiesosiologi

Sentralt i Arnlaugs forskning er begrepet omsorg. Hun er opptatt av omsorg fra flere ståsted: Både de som yter omsorg (som ofte er kvinner) og de som trenger og mottar omsorg (ofte barn). Hun belyser omsorg som et arbeid som må utføres, og spør hvem som har ansvaret for å gi omsorg, og hvordan omsorgsarbeidet er organisert. Er det som ulønnet arbeid i familien, eller er det markedsgjort, for eksempel i form av lønnet arbeid i barnehager o.l.?

I en interessant studie av et eldre bystrøk i Oslo, publisert i 1983 (Leira, 1983), viser hun hvordan kvinnenes hverdagsliv er sammensatt på ganske kompliserte måter. De klarer å kombinere husarbeid og lønnsarbeid fordi de yter uformelle tjenester til hverandre. Arnlaug understreker betydningen av sosialt bytte av arbeid og tjenester. Skal vi forstå kvinners tilpasninger, blir det viktig å se betydningen av uformelt arbeid i nabolaget.

Imidlertid, skriver Arnlaug, når de fleste rettigheter så sterkt knyttes til lønnet arbeid (eksempelvis pensjonsrettigheter), er den uformelle økonomien på mange måter et dårlig alternativ, selv om kvinnenes tilpasninger og gjensidige støtte fungerer godt i hverdagen.

Overordnet er Arnlaugs tema om samspillet mellom hverdagsliv og velferdsstat, mellom offentlig politikk og private liv når det gjelder organisering, fordeling og forvaltning av omsorgsarbeid og -ansvar. Småbarnsfamiliers hverdagsliv blir utgangspunkt for å forstå endringer i omsorgsarbeidet over tid, under ulike institusjonelle ordninger. Hun har analysert betydningen av kontantstøtten, og dermed er vi over i en drøfting også av velferdsstatens politikk.

Velferdsstatsforskning

I 1991 publiserte Arnlaug Leira en artikkel kalt «Mor og far – stat og marked» (Leira, 1991). Her viser hun at norske kvinner har gått ut i lønnsarbeid uten å vente på offentlige støtteordninger. Hun stiller spørsmål ved om velferdsstaten er en kvinnevennlig stat (jfr. Helga Hernes’ bok med denne tittelen). Hun er kritisk til deler av kvinneforskningen om staten, og på bakgrunn av empiri om kvinners yrkesdeltakelsesmønstre og utbygging av velferdsstatsordninger, mener hun at velferdsstaten har et janusansikt.

Welfare States and Working Mothers, som ble publisert i 1992 på Cambridge University Press, er blitt stående som en standardreferanse i den internasjonale forskningen om kjønn og velferdsstat. Her understreker Arnlaug Leira viktigheten av det hun kaller et dualperspektiv: På den ene siden har velferdsstatsforskning vanligvis minimert betydningen av individuelle aktører. På den andre siden har etnografiske studier ofte ignorert innflytelsen av offentlig politikk på folks hverdagsliv. Derfor bør velferdsstat og folks hverdagsliv ses i sammenheng.

Dette makro–mikro-perspektivet gjennomsyrer hele Arnlaugs forskning – hun er opptatt av hvordan folk tilpasser seg ulike politiske føringer, eller mangel på politiske føringer. Eksempel på det siste, mangel på politisk tilrettelegging, får hun demonstrert svært overbevisende i denne boken: Mens velferdsstatene i Sverige og Danmark var tidlig ute med å tilby offentlig betalte barnehageplasser, slik at kvinner med småbarn kunne ta seg lønnet arbeid, var den norske velferdsstaten sent ute med barnehageutbygging (i parentes bemerket – svært mange av oss som fikk barn på 80-tallet sto uten barnehageplasser).

Dette viser at bildet av de ekspansive skandinaviske velferdsstatene må nyanseres: De norske kvinnene spilte en viktig rolle som endringsagenter ved å gå ut i arbeidslivet før utbyggingen av barnehager var tilfredsstillende. Når velferdsstaten ikke la forholdene til rette, måtte kvinnene stole på hverandre, og vi så fremveksten av et svart/grått marked for dagmammaer; jfr. Arnlaugs analyse av uformell omsorg i nabolaget. Uformell omsorg er også arbeid.

I henhold til Arnlaug har moderskap både et forsørgelsesaspekt og et omsorgsaspekt (earner and carer aspect) (Leira, 1992). Hun er klar på at hennes definisjon skiller seg fra tidligere definisjoner av mødre, slik de kan gjenfinnes både hos Parsons og andre innen strukturfunksjonalismen.

Basert på et strukturfunksjonalistisk resonnement foregikk en større diskusjon om funksjonstømming av familien. Når stat og marked ’tar over’ mange av de arbeidsoppgaver som tidligere ble utført som ubetalt arbeid av kvinnene innad i familien, blir familien som sosial institusjon ’tappet’ for oppgaver. Tesen om funksjonstømming av familien ble ofte ledsaget av en normativ bekymring.

Arnlaug er opptatt av perspektivering, og peker på at man får et annet perspektiv på velferdsstaten når man ser den fra mødrenes ståsted. Da ser man blant annet at endringsagentene ikke nødvendigvis lå utenfor familien, men at det i alle fall i Norge var kvinnene selv som gikk ut i arbeidslivet, ofte uten at staten hadde lagt forholdene til rette for dette. Den normative bekymringen om funksjonstømming av familien ble neppe delt av kvinnene, som gjennom sine handlinger og i intervju ga uttrykk for at de ønsket et liv hvor de kunne være både mødre, omsorgsgivere og forsørgere.

Arnlaugs vektlegging av forsørgelsesaspektet knyttet til moderskapet innebar også at hun skilte seg fra den såkalte ’domestic labour debate’, som gikk høyt i New Left Review på 1970-tallet. I denne debatten prøvde man blant annet å gi en marxistisk-feministisk fortolkning av ulønnet husmorarbeid som samfunnsmessig produktivt og merverdiskapende. Også her – i en debatt som tidvis bar preg av store ord og tykk tåke – ble kvinner definert ut ifra sitt ulønnete arbeid i hjemmet. (5)

Welfare States and Working Mothers er blitt en klassiker, og er svært mye referert. Den viser at når det gjelder offentlig støtte til såkalte utearbeidende mødre (smak på dette begrepet!), så var det ikke grunnlag for å snakke om en felles skandinavisk velferdsstatsmodell.

Etter invitasjon fra Cambridge University Press skrev Arnlaug Leira en ny bok, utgitt i 2002, med tittel Working Parents and the Welfare State: Family Change and Policy Reform in Scandinavia. Her analyserer hun norske og nordiske utviklingstrekk i lys av europeiske, med særlig vekt på hvilke endringer som har funnet sted siden forrige bok. Hun drøfter endringer i velferdsstatsordninger, og endringer i forholdet mellom familie, arbeidsmarked og velferdsstat.

Hun retter særlig oppmerksomheten mot kontantstøtten og pappakvoter i forbindelse med fødselspermisjon og foreldrenes rett til å ha omsorg for barn. Begrep som rettsliggjøring av omsorg er drøftet, og hun argumenterer for at sosiale rettigheter knyttet til medborgerskap (jfr. Marshalls begrep om social citizenship) bør utvides til ikke bare å gjelde lønnsarbeid, men også de som bidrar med ulønnet omsorgsarbeid.

Boken inneholder dessuten er grundig teoretisk drøfting av ulike modeller av forholdet mellom familie og arbeid, og endringer av dette over tid. Hun drøfter også hvordan såkalte kjønnsnøytrale ordninger for barnetilsyn kan bidra til å forsterke tradisjonelle kjønnsskiller.

Metodisk bygger Arnlaug på policy-analyser og offentlig statistikk, ofte fra en rekke kilder, eksempelvis opparbeidet gjennom kontakter i EU-kommisjonens Child Care Network, og innsikter hentet fra kvalitative intervju og observasjoner.

Internasjonal profil

Arnlaug Leira er sannsynligvis mer kjent i fagmiljø i utlandet enn her hjemme. Hun har i mange år hatt en høy internasjonal profil, og har deltatt i en rekke forskningsnettverk. Hun har vært gjesteforeleser ved universitet i Sverige, Danmark, Finland, England, Canada, USA og Australia. Hun har vært med i EU-kommisjonens Child Care and Equal Opportunities, og har arbeidet med forskning om den sosiale dimensjon og kvinners rettigheter i det europeiske samarbeidet.

Hun har en rekke verv også internasjonalt, blant annet var hun medlem av European Sociological Association’s Executive Board i to perioder da ESA ble bygget opp, og har vært medlem av første vitenskapelige styringskomité under UNESCOs program om Social Transformation (MOST). Hun er ofte invitert til å holde foredrag på konferanser og i andre sammenhenger, både til det nederlandske kongelige vitenskapsakademiet og til Washington, for å snakke om politisering av foreldreskapet (jfr. Ellingsæter og Leira, 2006), for nevne to eksempler.

Hun er aktiv mht. å invitere utenlandske gjesteforskere til Norge, og slik sett bidrar hun til at vi har fått litt del i hennes nettverk. For å nevne bare noen få navn: Janet Finch fra University of Lancaster, Joan Acker fra Oregon og Chiara Saraceno fra universitetet i Torino. Det er slående at Arnlaug er så aktiv med å fremme andre kvinner. Her er det sammenheng mellom liv og lære. Det er i det hele tatt en generøsitet over hennes virke som er sjelden i våre miljø.

Sammenfatning

Utlendinger ser ofte til Skandinavia som et eksempel til etterfølgelse når det gjelder likestilling. I deres øyne får vi det til: både høy kvinnelig yrkesdeltakelse og relativt høye fødselstall. Sammenlignet med resten av verden lever vi i et privilegert hjørne hvor kvinner og menn samarbeider med velferdsstaten om organisering av hverdagslivet og omsorgsarbeidet. Alt er ikke bare bra, men sammenlignet med andre har vi det bedre. Dette ser verden. Og når de ser det, så er det Arnlaug Leira og hennes kollegers forskning om det vanskelige samspillet mellom familie, omsorgsarbeid og velferdsstat de ser.

En toneangivende forsker innen dette feltet er Chiara Saraceno, professor ved universitetet i Torino og tilknyttet Wissenschaft Zentrum i Berlin. Dere har arbeidet sammen i en årrekke, og publisert flere viktige bidrag, så hun kjenner deg godt.

Hun skriver i epost (27.01.2009) (6) at Arnlaug har bidratt substansielt med å åpne opp nye forskningsområder og derigjennom redefinere tidligere teorier innen familie- og velferdsstatsstudier. Og her nevner hun spesifikt Arnlaugs kritikk av Marshalls social citizenship-begrep og Arnlaugs utvidelse av vår forståelse av begrepet omsorg. Hun berømmer deg også for intellektuell klarhet og åpenhet, og sier hun setter stor pris på både faglig samarbeid og godt vennskap.

Men vi må også ta med ’kongen’ innen velferdsstatsforskning. Jeg spurte derfor Gösta Esping-Andersen om Arnlaugs betydning. Arnlaug, og andre kvinneforskere innen velferdsstatsforskning, har kritisert hans arbeid, særlig hans innflytelsesrike bok The Three Worlds of Welfare Capitalism fra 1990, og han har tatt en del av denne kritikken til seg. Han ber meg hilse deg og skriver følgende i epost datert 28.01.2009:

«Few have contributed so much, and so insightfully, to our understanding of families in the welfare state.»

La dette stå som en oppsummering.

Gratulerer, Arnlaug Leira, med Norsk sosiologforenings hederspris 2009!

Referanser

Ellingsæter, A.L. og Leira, A. (red.) (2006) Politizing Parenthood in Scandinavia. Gender Relations in Welfare States. Bristol: Polity Press.

Leira, A. (1976) ’Kvinners lønnsarbeid og ulønt arbeid’, i T. Støren og T. S. Wetlesen (red.) Kvinnekunnskap: 119–137. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Leira, A. (1977) ’Om kvinnfolk og mennesker’, i A. M. Berg, Å. Berge, A. Kalleberg og A. Leira (red.) I kvinners bilde: 15–30. Oslo: Pax forlag.

Leira, A. (1983) ’Kvinners organisering av dagliglivet i et eldre bystrøk’, i C. Wadel, G. Strømsheim, A. Leira, A. Kalleberg og S. O. Daatland. Dagliglivets organisering: 51–75. Oslo: Universitetsforlaget.

Leira, A. (1991) ’Mor og far – stat og marked. Om den yrkesaktive mor og «yngelpleien»’, i R. Haukaa (red.) Nye kvinner, nye menn: 61–86. Oslo: Ad Notam.

Leira, A. (1992) Welfare States and Working Mothers. Cambridge: Cambridge University Press.

Leira, A. (2002) Working Parents and the Welfare States. Cambridge: Cambridge University Press.

Leira, A. og Bergh, S. (1974) Hå har et kvinnfolk å sia, da! Samtaler med kvinner i ei østlandsbygd. Oslo: Pax.
Merton, R.K. (1968) Social Theory and Social Structure. (Enlarged Version) New York: Free Press.

Fotnoter