Hvorfor en bok om fellesskap?
Unn-Doris K. Bæck innledet arrangementet med en redegjørelse av bakgrunnen for boken, og forskningsgruppen som har skrevet den. Sosiologimiljøet ved UiT Norges arktiske universitet ønsket å danne en forskningsgruppe og stilte seg spørsmålet “hva kan vi finne på, vi som er så spredt?”. Svaret ble et fokus på den norske modellen, og hva slags betydning fellesskap har for den. Slik ble boka et prosjekt der fellesskap ses som samfunnslim, noe som er truet og som er en mulig løsning på flere av vår tids samfunnsutfordringer. Samtidig, konkluderte Bæck, bidro arbeidet med boken også til et sterkere faglig fellesskap i sosiologimiljøet i Tromsø.
I kjent stil slår også Aakvaag et slag for at den norske sosiologien i større grad burde jobbe med å forstå hvorfor det norske samfunnet er så velfungerende som det faktisk er ...
|
Robuste fellesskap
|
|---|
|
Gunnar C. Aakvaag, Unn-Doris K. Bæck (Red.)
|
|
Fagbokforlaget
|
|
327 sider
|
Bokens faglige rammeverk
Gunnar C. Aakvaag presenterte bokens struktur og sosiologiske tilnærminger til fellesskap. Hvordan, og ikke minst hvorfor, henger det hele sammen? Aakvaag innledet med et argument om hvordan økonomenes svar, markedet, eller statsviternes svar, staten, ikke holdt vann, ettersom disse krevde en eller annen form for førkontraktuell solidaritet. Han stilte spørsmål til hva det var som kom før markedet, før staten? Det har hatt mange navn gjennom tidene; Webers “legitimitet”, Meads “generaliserte andre”, Auberts “skjulte samfunn”, men begrepene kan også forstås som betegnelser på et “fellesskap”. Det er dette fellesskapet, det som holder det hele sammen, som var utgangspunktet for arbeidet med boken.
Videre presenterte Aakvaag hvordan oppbygningen av boken har tatt utgangspunkt i den norske modellen og dets basisinstitusjoner, når de har strukturert boken. Noen av kapitlene tar for seg utvalgte basisinstitusjoner, slik som de om utdanning (Bæck) og helse (Tunby, Trondsen og Dyb); noen tar for seg det som skjer på tvers av institusjonene, slik som det om frivillig arbeid (Eriksen); mens andre prøver å si noe om det overordnede fellesskapet (Aakvaag, Hagen).
I kjent stil slår også Aakvaag et slag for at den norske sosiologien i større grad burde jobbe med å forstå hvorfor det norske samfunnet er så velfungerende som det faktisk er, og trekker blant annet frem sin egen forskning på “frihetens demokratisering”, som et norsk grunnprosjekt.
Smakebiter fra boken
Daniel Rød presenterte kapittelet han har skrevet, sammen med Ulrik H. L. Falck, om geografisk rettferdighet, der han ved å se på helse- og utdanningssektoren og hvordan små kommuner ofte sliter med å opprettholde tilfredsstillende tjenester forsøker å redegjøre for hva han legger i betegnelsen «geografisk rettferdighet». Dersom de kommunale velferdstjenestene ute i distriktene ikke fungerer, eller at de geografiske variasjonene i tjenestetilbudet blir for store, settes det norske fellesskapet i en utrygg posisjon. Han konkluderer med at geografisk rettferdighet oppnås tidvis, men ikke alltid, og understreker viktigheten av at det oppnås for å opprettholde et høyt tillitsnivå i hele den norske befolkningen.
Neste bokkapittel ble innledet med glimt i øyet og ordene ”Roar Hagen heter jeg, da er vel dette dagens høydepunkt”. Han presenterte sitt teoretiske bidrag i boka, der han fremmet viktigheten av presise og anvendelige, fruktbare, begrep og teorier for å drive sosiologisk arbeid. Han tok utgangspunkt i en refleksjon over to sentrale sosiologiske spor – Marx’ kapitalistiske klassesamfunn og Durkheims arbeidsdeling – og hvordan disse har formet vår forståelse av fellesskap og konflikt i det norske samfunnet. Hagen hevdet videre for at ingen av tilnærmingene alene har gitt fullgode verktøy for å analysere den norske modellen; norske sosiologer har vært (for) kritiske og opptatt av å peke forhold ved det norske samfunnet som ikke fungerer. Hagen mener det har gjort oss ute av stand til å gi gode sosiologiske analyser av det vi faktisk kan observere empirisk, nemlig at det norske samfunnet, tross alt, er relativt velfungerende og demokratisk. Dette burde være interessant for sosiologien å kunne si noe om, argumenterte han. Som et alternativ introduserte han et rammeverk med utgangspunkt i tre teoretiske begreper; kollektiv rasjonalitet, rasjonell solidaritet og kollektiv makt. Fra scenen ga han flere eksempler på hvordan disse kan bidra til andre innsikter om det norske fellesskapet, enn de som kjennetegner dagens sosiologiske ordskifte.
Respons og debatt
Etter en gjennomgang av bokens bakgrunn og innhold, var det duket for paneldebatt. Bæck introduserte panelet med spørsmålet “hvordan har boken blitt tatt imot blant våre kolleger?” For å svare på dette ble førsteamanuensis ved institutt for lærerutdanning og pedagogikk Tatiana Wara, og Emeriti ved institutt for samfunnsvitenskap Nils Aarsæther, invitert til å gi sine kommentarer.
Wara tok utgangspunkt i Bæcks kapittel om utdanningen som fellesskapsskapende prosjekt, og Eriksens kapittel om frivillig arbeid. Hun vektla hvordan boken både kan brukes som en akademisk ressurs som kan bidra til forståelser av hva fellesskap kan være, men også gi innsikt i hvordan vi alle kan tenke om og engasjere oss i de fellesskap vi er en del av.
Aarsæther på sin side betegnet det som dristig av bokens bidragsytere å plassere han i panelet, gitt deres mangeårige faglige diskusjoner på pauserommet. Han fremmet flere punkter han mente var svakheter med boken. Han stilte blant annet spørsmål til hva som egentlig utgjør fellesskapet, “limet”, som holder samfunnet sammen, og pekte på dette som en ontologisk utfordring i boken. Han påpekte også at enkelte institusjoner, som historisk sett har vært viktig i en norsk kontekst, fikk for lite oppmerksomhet i boken. Som eksempel fremhevet han språk, både bokmål, nynorsk, men også samisk språk, som en viktig bærer av identitet og samhold. I tillegg mente han boken burde tatt for seg oljesektoren, og norsk boligpolitikk, basert på betydningen disse to sektorene har hatt for det norske samfunnet. Videre utfordret han Aakvaags stadige fokus på frihetens demokratisering med spørsmålet om hva med trygghet og rettferdighet som norske verdier? Likevel avsluttet Aarsæther med at, selv om han stadig var “veldig uenig”, så fremsto boken som grundig og velargumentert, han avsluttet innlegget med kommentaren “det er et solid verk dere har laga”.
Panelets kommentarer ledet til spennende diskusjoner mellom bokens bidragsytere og paneldeltakerne, før arrangementet ble rundet av med en åpen debatt.
I møtet mellom teoretiske perspektiver og praktiske eksempler, fikk publikum et dypere innblikk i hvordan sosiologien kan belyse samfunnets dynamikker og institusjoner. Som helhet understreket lanseringsdebatten at Robuste fellesskap ikke bare er et akademisk verk, men også et levende innspill i diskusjonen om hvordan vi kan forstå og styrke det norske fellesskapet. Arrangementet ble avsluttet med en følelse av at bokens temaer og analyser vil inspirere til videre refleksjon og debatt – både innenfor og utenfor sosiologiske kretser. Så en oppfordring til deg, kjære sosiolog: Les boken, kjenn på kallet, og ta del debatten om hva fellesskap har å si for den norske velferdsmodellen.
