Mens jeg er på reise til Rabat, Marokko – der Den internasjonale sosiologiforeningen, ISA holder sin årlige konferanse – i år, 5th ISA Forum of Sociology, har det vært umulig for meg ikke samtidig å gjennomgå en mental reise. På samme måte som mange av dere som leser dette brevet, har dette året vært fylt med paradokser. Et folkemord mot palestinere på Gazastripen foregår foran våre øyne, skeive og migranter blir forfulgt og sett på som kriminelle i Trumps USA. Samtidig lever de fleste av oss trygt i vårt velfungerende samfunn i Norge. Tallene på barn og voksne som drepes i Gaza når oss hver dag, og grufulle bilder florerer på våre skjermer. Men her er jeg, en svart, heterofil og privilegert mann fra Norge, likevel i Rabat, der livet fortsetter – for oss sosiologer.
Jeg sitter i en foredragssal og lar meg rive med av min italienske kollegas skarpe analyse av hvordan europeisk forskning styres av myndigheter og politisk maktanvendelse, eller den unge franske stipendiaten som viser et rasialisert og kjønnet kart over Paris – ja, det er noen kvinner som ikke tør å bevege seg i visse områder av Paris, men det er ikke bare kjønn det handler om, men også om klasse og rase. Både analysen og samfunnskritikken er skarp – og plutselig slår det meg: Dette var jo nettopp denne typen sosiologisk blikk som en gang i fortiden dro meg fra teologiens dogmatikk og inn i sosiologiens verden.
Det er noe med sosiologiens evne til å sette spørsmålstegn ved det selvsagte – å spørre hvorfor mens andre nikker at «slik er det bare» – som fikk meg til å tenke: Her er det rom for kritikk, for å tenke annerledes. Med årene må jeg innrømme at jeg ofte har følt at dette rommet er blitt mindre innen norsk sosiologi. Ikke fordi det ikke finnes rom for kritikk – men fordi kritikk så alt for sjeldent høres. Mens mange kolleger i andre felt stiller spørsmål om folkemordet i Gaza, virker norsk sosiologi forholdsvis taus.
Hvorfor er det så stille? Kanskje fordi den norske sosiologien, i sin søken etter empirisk strenghet, eller i frykt for å bli avfeid som «ideologisk» eller «woke», har glemt sin egen samfunnskritiske kraft. Eller kanskje fordi norsk akademia belønner den som måler og beskriver snarere enn den som utfordrer?
Men tilbake til Rabat. Selv her, på en internasjonal sosiologikonferanse, er det ikke alltid enkelt å søke tilflukt fra urettferdighet. ISA lanserte et Queer Network (QISA) – et viktig initiativ for å skape trygge rom for skeive forskere. Men i Marokko, hvor homofili fortsatt er kriminalisert, har dette utløst en storm av fordømmelse. Lokale medier skriver om «krenkelse av kulturelle og religiøse verdier», og akademikere står frem og sier at dette «går mot våre prinsipper».
Det er en brutal påminnelse om at selv i våre egne faglige rom, er kampen for retten til å være annerledes langt fra over. For de skeive kollegaene mine her, er dette ikke bare et akademisk spørsmål – de befinner seg i en hverdag der deres blotte eksistens blir en politisk handling.
Likevel: Her på ISA har jeg blitt minnet på hvorfor jeg ble sosiolog – for å undersøke strukturell urettferdighet uten å nøle, samtidig som jeg anerkjenner egne bias, og å tørre å være empatisk med dem som utsettes for urettmessig maktbruk. Å være midt oppi alle disse problemstillingene gir rom for ettertanke. Det er som å puste ut etter en lang, norsk vinter.
