Tidligere i år var jeg på mitt første Vinterseminar med Norsk sosiologiforening. Som førstårig masterstudent, og førstegangs seminargjenger, hadde jeg stort sett gruet meg mer enn jeg gledet meg til å dra.
Til tross for litt nerver i starten tok det ikke lang tid før jeg begynte å sette pris på helgens mange tradisjoner, kuriositeter og muligheten til møte sosiologer og studenter fra hele landet. Før helgen var omme hadde jeg allerede begynt å se frem imot neste vinters’ samling på Golsfjellet.
I likhet med foreningsleder Marit Haldar, har jeg også tenkt tanken om at korona kanskje vil sette en stopper neste års Vinterseminar, og for min siste mulighet til å delta som student. Derfor passet det fint å finne frem igjen noen av mine egne refleksjoner om mitt første møte med Vinterseminaret, og hva det kan bety for en vordende sosiolog:
Juni Katrine Lie er masterstudent ved UiO.
“Tøyet er strøket, kofferten er pakka og jeg tror jeg har beregnet nok tid til å rekke toget til Gol med cirka 10 minutters margin. Jeg har hørt gjetord om Vinterseminarets inspirerende samtaler, feststemte professorer og dyktige foredragsholdere—men også at man gjerne trenger en aldri så liten ferie for å gjenopprette energibalansen ved seminarets slutt. Generelt er jeg spent på hva det er som egentlig venter meg der oppe på Golsfjellet.
Kombinasjonen av generell somling, litt for mye å drasse på og en overfylt buss i rushtiden, gjør at det som skulle bli en rolig start på Vinterseminaret blir en desperat kamp om å rekke toget. For har man først investert i å dra på Vinterseminaret gjelder det virkelig å få valuta for storstipendet—og da må man nesten rekke toget.
Idet det er tre minutter, muligens tre og et halvt, til toget går fra plattform 3 på Oslo S, stuper jeg av 37 bussen på Jernbanetorget. Og etter en intens spurt tvers gjennom Byporten, kaster jeg meg på Bergensbanen sekunder før den begynner å rulle. Heldigvis tar ting seg opp utover helga.
Da vi ankommer Gol, etter at det føles ut som om jeg så vidt har fått pusten igjen, venter det busser som skal kjøre den store gjengen med sosiologifjols opp til fjells. Fjellvettreglene er dessverre midlertidig satt ut av spill. For til tross for at nervene foreløpig ligger tykt smurt utapå (hjelp, jeg må sikkert mingle med folk jeg ikke kjenner!) hadde det nemlig vært stor skam å snu.
Når nevnte fjols har fått installert seg i bussene slår det en overveldende reunionaktig følelse imot meg. Gjensynsgleden, eller også iveren over å stifte et nytt bekjentskap (fremmede er visst ikke så skumle likevel!), skaper en energisk pludrestemning i bussen. Sjåføren på sin side, manøvrerer oss trygt rundt hårnålssving etter hårnålssving hele veien opp til Storefjell hotell.
I felleskap med fire andre masterstudenter fra UiO står jeg i innsjekkingskø i lobbyen, som forøvrig er utsmykket med utstoppede dyr og rosemaling—elementer som på subtilt vis oppløser siste rest av hverdagslighet. Snart har vi fått utdelt nøkkelkort fra resepsjonisten, samt navneskilt og kart over hotellet fra to unge representanter fra sosiologiforeninga. Så gjelder det å få i seg en rask lunsj fra hotellets buffet før det offisielle programmet straks er i gang.
Bordene i plenumssalen står på rekke og rad med den nyeste utgaven av Norsk sosiologisk tidsskrift nøye plassert ved hver plass. Hvor det selvfølgelig også ligger en notatblokk og kulepenn med hotellets egen logo. Ja, nå begynner dette virkelig å ligne på et vaskeekte seminar slik vi har forestilt oss det.
Kort tid etter at jeg og de andre UiO-studentene har tatt plass på andre rad, muligens noe strebersk, ønsker foreningsleder, Marit Haldar, velkommen til det hun omtaler som «vinterens vakreste eventyr». Velkomsten er adressert både til hver og en av oss som enkeltindivider, men kanskje enda viktigere til oss som flokk: «flokken er viktig» sier Marit.
Stilltiende aksepterer jeg invitasjonen til å være en del av Vinterseminarflokken og kjenner jeg er glad for at jeg fikk karret meg av gårde til Gol. Nå er det bare å sette seg bedre til rette på den polstrede seminarstolen, som jo er en kjærkommen kontrast til de harde forelesningsstolene i auditoriene på Blindern. Imens loser Marte Mangset flokken gjennom «noen sosiologiske tilnærminger» til begrepet tillit, som er seminarets overordnede tema [og som har fått en helt spesiell aktualitet i det siste].
Herfra og ut går det meste slag i slag, med unntak av rundt to og en halv time satt av til “frilek” (igjen, jamfør Marit Haldar) lørdag ettermiddag. Her benytter jeg tiden til å ta en tur ut i frisk luft sammen med en medstudent, selvfølgelig med innlagt “fjellfie-pause” på pynten. I tillegg til en rask powernap på rommet. Så er det for min del i gang igjen med gruppesesjon om kvalitative metoder, ledet av en kjent guru innenfor faget, nemlig Aksel Tjora.
Jeg tror det er flere enn meg som følte seg aldri så lite “starstruck” i den eminente NTNU professorens nærvær. Og etter å ha strevet meg gjennom kvantitative metoder de siste par ukene føltes denne gruppesesjonen nærmest som å komme hjem. Her fikk jeg også lære mer om affektiv etnografi, med alt hva det innebærer av sanselighet og kroppsliggjorte erfaringer.
Velkomsten er adressert både til hver og en av oss som enkeltindivider, men kanskje enda viktigere til oss som flokk: «flokken er viktig» sier Marit.
Ellers var lørdagens festmiddag minneverdig. Det vitses og sendes fest-telegram. Heldigvis har jeg en hyggelig bordkavaler som forsøker å forklare det hele som best han kan. Flere av festtalerne roser sosiologien opp i skyene. Felles identitet bygges ved å vennligsinnet rakke ned på samtlige andre samfunnsfag — verst av alt antropologien som kun kan skilte med én metode. Talen fra professorene til studentene, og vice versa, fremføres også med et vennskapelig skråblikk.
Jeg lar meg altså rive med av flokken som på samme måte som meg har skjønt at det nettopp er i sosiologien det skjer. Sjelden har jeg følt meg så sikker på at jeg har valgt riktig retning. Med til historien hører det at jeg tidlig i mitt studieløp trodde det var psykolog (!) jeg skulle bli. Heldigvis kom Marx, Weber og Durkheim meg til unnsetning før Dr. Freud befestet sitt grep om meg. Nok om det. For det er jo tross alt festlighet, under påskudd av faglighet, vi er her for.
Etter å ha kostet på meg litt flere øl enn det studentbudsjettet i realiteten tillater, går Vinterseminaret brått mot slutten. Og det akkurat når jeg begynte å føle meg litt varm i trøya. Studenthverdagen med havregryn og pasta nærmer seg med stormskritt; kanskje var det den bugnende hotell-buffeten som var det egentlige høydepunktet? Det søte sosiologiliv er uansett over for nå. Utsjekkingens time har kommet og snart bærer det nedad hårnålssvingene samme veien som vi kom.
Til tross for noe rusk her og der, har virkelig helga hatt en eventyrlig dimensjon slik det ble lovet innledningsvis. Oppsummert har helga vært spekket med ny inspirasjon, nye metodiske innfallsvinkler og ikke minst nye herlige bekjentskaper. Jeg gleder meg allerede til Vinterseminaret 2021 og håper enda flere studenter blir med neste gang.”
Jeg lar meg altså rive med av flokken som på samme måte som meg har skjønt at det nettopp er i sosiologien det skjer.
Tanken på at det kanskje ikke blir noe vakkert vintereventyr på nyåret har fått meg til å innse hvilken viktig area Vinterseminaret utgjør for studenter som er nysgjerrige på de mange mulighetene livet som sosiolog kan by på. Det var også spennende å høre fra studenter på andre universiteter hvordan de har det på sine programmer. Og fra de som nylig har levert inn sine masteroppgaver om hvordan de har navigert sitt første år med “sosiolog”-tittelen hengende ved.
Så til tross for at det kan være litt skummelt å være ny på Vinterseminaret, vil jeg si at det definitivt en viktig faglig og sosial integreringsarena for oss som enda ferske i faget.
Denne Vinterseminar-refleksjonen var først tiltenk Socius, som dessverre ikke har kunnet publisere vårens tidsskrift grunnet korona.
