Hedersprisen til Marianne Nordli Hansen
Sosiologforeningens hederspris gikk i år til Marianne Nordli Hansen.
Norsk sosiologforenings hederspris skal gå til personer som på en fortjenstfull måte har preget norsk sosiologi eller til norske sosiologer som har markert seg internasjonalt. Hederspriskomiteen er oppnevnt av arbeidsutvalget i Norsk sosiologforening, og har i år bestått av Kari Stefansen, forsker I ved NOVA, Oslomet og Arve Hjelseth, professor i idrettssosiologi ved NTNU.
Årets tildeling
Årets hedersprisvinner har vært knyttet til Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, siden 1996 og siden 1999 som professor. Hun har stått i spissen i oppbyggingen av et vitalt og sterkt forskningsmiljø på klasse og ulikhet ved instituttet, og hun har publisert en rekke bidrag i sentrale internasjonale tidsskrifter. Årets hedersprisvinner er fortsatt i full aktivitet. Med det sagt, er det vel ingen grunn til å holde på hemmeligheten lenger: Årets fredsprisvinner er Marianne Nordli Hansen.
I 1990-årene var det en utbredt oppfatning i sosiologien at moderniteten hadde gjort de tradisjonelle klasseskillene utydelige eller til og med irrelevante. Muren hadde falt. Enkelte mente dette innvarslet The End of History. Det var – i hvert fall sett med dagens øyne – en optimistisk tid. De vestlige samfunn var blitt postindustrielle, og bekymringene i et slikt samfunn er annerledes enn under det første moderne, for å bruke Ulrich Becks begrep. Politiske konflikter var knyttet til risiko (Beck) eller til livspolitikk (Giddens). I denne perioden var det Marianne Nordli Hansen skrev og leverte sin doktoravhandling om betydningen av klasse for sosial mobilitet, ekteskap og skilsmisse.
På det tidspunktet var Marianne Nordli Hansen allerede en kjent sosiolog. Ikke minst hadde mange studenter – inkludert undertegnede – stiftet bekjentskap med et par artikler hun skrev på norsk om sosiale utdanningsforskjeller midt i 1980-årene. I denne tidlige fasen var hedersprisvinneren kanskje særlig inspirert av Raymond Boudons rasjonelle valg-perspektiv på ulikhet. I doktoravhandlingen og senere har hun bygget på et bredere sett av perspektiver. Pierre Bourdieu er sentral, men også John Goldthorpe, og hun har bygget på sosial lukningsteori basert på forskere som Frank Parkin og Raymond Murphy.
Marianne Nordli Hansens integrering av et Bourdieu-inspirert perspektiv i klasseforskningen har trolig vært av særlig stor betydning for måten denne forskningen har utviklet seg på senere. Hun har aldri selv vært helfrelst på Bourdieu, men hun har bygget på tanken om at ulike former for kapital innebærer at klassestruktur må forstås som to- eller flerdimensjonal. Dette har materialisert seg i det nå velkjente – i hvert fall for mer eller mindre innvidde – Oslo Register Data Class Scheme (ORDC). Å benytte sentrale innsikter fra både Weber og Bourdieu, og å skille mellom ulike former for kapital eller ressurser på samtidige data har vist seg svært fruktbart. Skjemaet er tatt i bruk i en lang rekke norske studier, inkludert kvalitative, på flere fagfelt og ved flere institusjoner, og etter hvert er det også blitt benyttet i andre land.
I dette arbeidet har hedersprisvinneren fått god hjelp av studenter og stipendiater. Flere av dem har disputert med skjemaet som hovedverktøy. Det er likevel ingen tvil om hvem som står bak hovedideene og prototypen; det er Marianne Nordli Hansen. Man finner kimen til det allerede i doktoravhandlingen.
I nyere tid har et viktig tema vært formuesulikhet. I hennes siste artikkel på norsk med den karakteristisk saklige tittelen «Økonomiske eliter og økonomisk makt» (Norsk sosiologisk tidsskrift, 2023) stiller hun et sett spørsmål som tilsynelatende er enkle, som «I hvilken grad er formue skjevt fordelt og hvem er de som har mest formue? I hvilken grad og på hvilken måte skiller eiere seg fra seg fra toppledere når det gjelder besittelse av formue? Og, i hvilken grad vedvarer formue over generasjonene, og hvilke mekanismer bidrar til varig rikdom?». Men det er makten som ligger i store formuer som er det overordna temaet, og som hun, med rette, beskriver som et demokratisk problem. Eller som hun selv sier det: «Utgangspunktet for artikkelen er at betydelig formue innebærer stor makt, (…) derfor er [det] viktig å kartlegge fordelingen av formue og utvikling av formuesulikhet over tid.»
I tillegg har hedersprisvinneren vært aktiv i å bygge forskningssamarbeid på tvers av institusjoner, og hun har arbeidet for å sikre etterveksten, både på master- og phd-nivå. En rekke av hennes tidligere studenter er i dag godt etablerte forskere – som hun fortsetter å samarbeide med og ha omsorg for.
Marianne Nordli Hansen har hatt stor gjennomslagskraft, og hun har vært svært produktiv. Det fortelles en historie om en annen forfatter som publiserte så mye at enkelte trodde navnet beskrev et forfatterkollektiv. På samme måte, og som en tidligere student og samarbeidspartner har formulert det: Hedersprisvinneren har markert seg så sterkt og så tydelig at mange antakelig har overvurdert hvor mange som faktisk har bedrevet klasseforskning i Norge.
Hedersprisvinneren insisterer både på teoretisk skarpsinn og empirisk grundighet. Og hun er en myndig sosiolog, utålmodig overfor teoretisk prat uten støtte i data, og tilsvarende utålmodig overfor regresjonsanalyser uten teoretisk eller substansiell begrunnelse. Det er hun ikke redd for å gi uttrykk for om det er på sin plass.
Det kan derfor passe å avslutte med en anekdote av det mindre høytidelige slaget. Den er ikke presist gjenfortalt, men ikke desto mindre illustrerende, så det får stå sin prøve. Det fortelles at en tidligere student av hedersprisvinneren søkte en jobb ved en forskningsinstitusjon. I løpet av intervjuet fikk han ett av de vanlige spørsmålene i slike settinger, nemlig om hvordan han taklet kritikk. Svaret var enkelt: Jeg har hatt Marianne Nordli Hansen som veileder. Komiteen smilte og slo fast at spørsmålet dermed var besvart klart tilfredsstillende. Ifølge historien fikk vedkommende jobben.
Vi gratulerer Marianne Nordli Hansen med hedersprisen 2026 og ser fram til ytterligere bidrag.
Formidlingsprisen til Magne Flemmen
Hverken Magne Flemmen, eller juryleder Adrian Farner Rogne, kunne være tilstede under middagen, og både begrunnelsen og takketalen ble derfor gjennomført i det som etter hvert har blitt et gjenkjennelig varemerke for prisvinneren: video i høyformat, med karakteristiske jump cuts.
I sin begrunnelse skriver juryen, som bestod av Magnus Heie og Adrian Farner Rogne at «Årets prisvinner har i mange år vært en velkjent og viktig stemme både som foreleser, forsker, i det sosiologiske fagmiljøet og i offentligheten i Norge. Vedkommende har deltatt aktivt i undervisning, forskning, faglig debatt og offentlig samtale omkring sosial ulikhet, klasse, makt, kultur og politikk.
Det siste året har imidlertid prisvinneren utmerket seg særlig gjennom å nå ut til nye publikum utenfor den sosiologiske eller tradisjonelt mediestyrte offentligheten. Årets formidlingspris gis for en betydelig formidlingsinnsats gjennom sosiale medier.
Å nå ut til nye målgrupper med formidling av akademisk fagkunnskap, sosiologisk innsikt og tunglest fransk sosialteori er ikke lett. Og det er nok noe mange sosiologer vegrer seg for. Det er også en faglig aktivitet som i liten grad støttes av incentiver og prioriteringer.
Akademikere er gjerne opptatt av nyanser og forbehold, mens den sosiale medievirkeligheten krever tabloidisering og forenkling. Dette er en vanskelig balansegang, som ifølge prisvinneren selv, innebærer at man må «Forenkle så mye som mulig, og så enda litt til».
Årets prisvinner har allerede rukket å bli internettkjendis og vunnet flere priser for sin formidlingsinnsats både i sosiale medier og som foreleser. Prisvinneren har blitt kåret til årets akademiker av Minerva, vunnet Studentparlamentets undervisningspris, og ble nominert til Vixen Awards sammen med andre kjendiser som Leah Isadora Behn, Jenny Huse, Wasim Zahid og Emilie Voe Nereng.
Komiteen understreker imidlertid at ingen av disse prisene kan ansees som like gjeve som Sosiologforeningens Formidlingspris.
Det er ingen hemmelighet at enkelte medlemmer av komiteen tidligere har uttrykt faglig uenighet med vinneren omkring teori og forskningsmetode. Men selv den argeste kritiker kan ikke gjøre annet enn å ta av seg hatten for den betydelige innsatsen og formidlingsevnen som prisvinneren har vist i sin formidling av sosiologifaget til offentligheten.
Komiteen vil berømme prisvinnerens vilje til å gå i dialog med følgere som stiller kritiske spørsmål til videoene, og å svare på kritikk. Komiteen vil også berømme vinnerens tydelighet på egen fagbakgrunn og løfting av sosiologifaget gjennom formidlingen sin – noe som forhåpentligvis vil vises når neste års tall om søkere og opptak til høyere utdanning blir publisert. Særlig under fjorårets stortingsvalg fikk prisvinneren stort gjennomslag gjennom formidling omkring sosiale ulikheter i valgdeltakelse og stemmegiving, og formidlingen på dette feltet må særlig sies å være både relevant, tydelig, forfriskende og original.»
Prisen for best norskspråklige artikkel til Anne Lise Ellingsæter
Juryens begrunnelse:
Norsk sosiologforenings pris for beste norskspråklige artikkel 2025 går til Anne Lise Ellingsæter for artikkelen «Norsk fruktbarhetsdebatt gjennom fem tiår». Den er publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning, årg. 66, nr. 2, 2025, s.1-21.
Artikkelen belyser hvordan endringer i fruktbarheten i Norge har blitt diskutert de siste femti årene. Analysen viser at demografiske mål er gjenstand for fortolkning, og at om fruktbarheten oppfattes som «for lav», «normal» eller «for høy» avhenger av de sosiale og politiske kontekstene fortolkningen foregår innenfor. Empirisk bygger analysen på 657 artikler fra åtte riksdekkende aviser i perioden 1975–2025 som tematiserer den nasjonale fruktbarheten. Teoretisk tar Ellingsæter utgangspunkt i perspektiver fra politisk demografi og begrepet demografiske forestillinger om nasjon og kjønn.
Spørsmålene som diskuteres er hvilke (konkurrerende) fortolkninger av fruktbarhetstallene som er blitt fremmet, hvilke forestillinger om nasjonen disse fortolkningene er forbundet med og hvilken rolle kvinners og menns reproduktive valg har hatt i disse fortolkningene. Analysen viser at hele perioden har vært preget av en kriseforståelse av fruktbarhetstall under reproduksjonsraten på 2,1 barn per kvinne. Den dominerende fortellingen har vært at fruktbarhetstallene er «for lave», men forståelsen av fruktbarhetstallene har endret seg. Bekymring for nasjonal avfolkning dominerte i siste halvdel av 1970 tallet, mens det siste tiårets nedgang i fruktbarhetstall i stor grad blir forstått som en trussel mot velferdsstatens bærekraft. I perioden der fruktbarhetstallene steg og var høye sammenlignet med mange land i Europa ble vellykket familiepolitikk og nasjonen Norge som modell for andre land framhevet. Ellingsæters analyse viser også hvordan kvinners reproduktive valg (for få eller for sene fødsler) har blitt trukket fram som av nasjonal interesse og kvinner vekslende forstått som offer, skurk eller helt, mens menns rolle i fertilitetsutviklingen har vært fraværende i diskusjonen. Selv om alternative fortolkninger som har sett det slik at Norge kan tilpasse seg lavere fødselstall og kritisk til kriseforståelsen har vært til stede gjennom hele tidsperioden, konkluderer Ellingsæter med at analysen viser en langvarig implisitt pronatalistisk strømning.
Artikkelen demonstrerer på en ypperlig måte hvordan et historisk sosiologisk perspektiv og en svært grundig empirisk analyse kan gi viktig innsikt i en pågående samfunnsdebatt. Den går gjennom et stort og sammensatt datamateriale på en analytisk, skarp og kreativ måte. Ved å vise hvordan fruktbarhetstall har blitt forstått og diskutert på ulike måter gjennom denne tidsperioden, belyser artikkelforfatteren hvordan det som framstår som selvsagt i diskusjoner i offentligheten i dag, langt fra er selvfølgelige, men på forstås ut fra sin historiske kontekst og konkurrende perspektiver.
Ellingsæter klarer på imponerende vis å formidle dette komplekse bildet innenfor artikkelformatet. Artikkelen er velskrevet og argumentasjonen klar, og representerer samtidig mange dimensjoner og dekker en lang historisk periode. Artikkelen er rett og slett preget av et særdeles godt analytisk, sosiologisk og kommunikativt håndverk.
Prisen for best engelskspråklige artikkel til Are Skeie Hermansen
Juryens begrunnelse:
Prisen for beste engelskspråklige artikkel i 2025 går til Are Skeie Hermansen et al. og artikkelen Immigrant–native pay gap driven by lack of access to high-paying jobs publisert i Nature, 644(8078), s. 975–975.
Denne artikkelen leverer et klart svar på et grunnleggende spørsmål i migrasjons-, ulikhets- og arbeidsmarkedsforskningen og viser at lønnsgapet mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen først og fremst oppstår fordi innvandrere i langt mindre grad får tilgang til de best betalte jobbene, ikke fordi de får lavere lønn enn kolleger i samme jobb. Om lag tre fjerdedeler av lønnsgapet forklares av ulik tilgang til høytlønnede jobber. Den utnytter harmoniserte arbeidstaker–arbeidsgiver-registerdata for imponerende 13,5 millioner arbeidstakere i ni land!
Mekanismer som tidligere primært har vært diskutert i kvalitative eller landspesifikke studier, kvantifiseres her på en systematisk og komparativ måte. Studien bidrar til integrasjon av teori, metode og empiri i internasjonal sosiologi. Funnene er robuste på tvers av institusjonelt og demografisk svært ulike kontekster, og etablerer et empirisk generaliserbart mønster med stor teoretisk betydning. Artikkelen utmerker seg ved å utvikle og anvende et analytisk rammeverk som på en systematisk måte skiller mellom mellom-jobb-segregering og innen-jobb-lønnsulikhet. Studien bidrar dermed til å avklare et sentralt teoretisk spørsmål i sosiologisk forskning på arbeidsmarkedsintegrasjon og strukturell ulikhet, og representerer et viktig metodisk og teoretisk fremskritt i feltet. Studien gir et fremragende bidrag til sosiologisk innsikt gjennom sin grundige analyse og bidrar med ny og presis kunnskap om mekanismene som ligger bak vedvarende lønnsforskjeller.
Artikkelen formidler disse kompliserte analysene på en tilgjengelig og kortfattet måte, mens utdyping og forklaringer ligger i de omfangsrike vedleggene. Artikkelen følger en stil og standard som kan oppleves som noe fremmed i samfunnsvitenskapelig sammenheng, men dette, i tillegg til studies funn, bidrar trolig til at artikkelen har fått betydelig internasjonal og offentlig gjennomslagskraft, med omfattende medieomtale i Norge og flere andre land og et svært høyt antall lesninger. Dette understreker studiens samfunnsmessige relevans og betydning utover akademia.
Publiseringen i Nature understreker artikkelens vitenskapelige kvalitet og brede relevans. Det er ytterst sjelden at samfunnsvitenskapelige artikler, enn videre sosiologiske artikler, publiseres i dette tidsskriftet, og artikkelen representerer en særlig faglig anerkjennelse av et stort norskledet, internasjonalt sosiologisk forskningsprosjekt.
Prosjektleder og førsteforfatter Are Skeie Hermansen har hatt hovedansvar for idéutvikling, teoretisk rammeverk, forskningsdesign, harmonisering av store deler av datagrunnlaget, hovedanalyser og manuskript, i tråd med prisens krav til forfatterandel ved samforfatterskap. Ved å lykkes i å koordinere det det store forfatterkollegiet og det enorme datamaterialet viser Hermansen administrative ferdigheter – i tillegg til de metodiske og analytiske – som er viktig for sosiologer i dag.
Samlet vurderer juryen artikkelen som et fremragende bidrag til sosiologisk forskning, som kombinerer et svært omfattende empiriske materiale, metodisk presisjon, teoretisk klarhet og høy samfunnsrelevans. Artikkelen vurderes derfor som en svært verdig mottaker av Norsk sosiologforenings pris for beste engelskspråklige artikkel 2025.
