Hedersprisen 2003 – Tore Lindbekk

TEKST: Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved UiO.
FOTO: NTNU.

I 1998 og 1999 ble Yngvar Løchen og Ørjar Øyen hedret for sin innsats som faglige entreprenører. De etablerte sosiologi som universitetsfag og etter hver som eget institutt ved henholdsvis Universitetet i Tromsø og Universitetet i Bergen. Der har også begge bidratt med viktig norsk sosiologisk forskning.

Vi hadde tenkt å hedre et annet universitetsmiljø på samme tid, men den som var aktuell å trekke frem, var på det tidspunkt leder av norsk sosiologiforening. Derfor valgte vi å avvente noe. Årets pris er altså noe forsinket. Norsk sosiologiforenings hederspris for 2003 går til professor Tore Lindbekk, NTNU.

Tore Lindbekk er født i Oslo i 1933. (I henhold til Store norske leksikon var hans far generalmajor, noe som nok innebar en del flytting i oppveksten). Lindbekk studerte sosiologi og tok magistergraden ved Universitetet i Oslo i 1959. Fra 1960-1964 arbeidet han ved Institutt for samfunnsforskning som vitenskapelig assistent.

I perioden 1964-1967 var han forskningsstipendiat, og i 1968 var han forsker ved Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS).

I 1969 tiltrådde han det første professorat i sosiologi ved det som da het Norges Lærerhøyskole i Trondheim, hvor samfunnskunnskap skulle etableres fag.

Lindbekk fikk dermed hovedansvaret for å bygge opp fra grunnen av et helt nytt fagmiljø i Trondheim. Dette ble gjort med stor entusiasme og mye pågangsmot.

Mens miljøet opprinnelig var svært lite, fremstår det samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøet i Trondheim i dag som et av landets beste.

Linbekk har i hele perioden siden 1969 være tilknyttet Universitetet i Trondheim, senere NTNU, som professor i sosiologi, bare avbrutt av noen forskningsopphold, hvorav en periode ble tilbrakt ved University of London (1985). Han har publisert 10 bøker, i tillegg til en rekke artikler og forskningsrapporter.

La oss gå litt tilbake. Magisteravhandlingen fra 1959 har tittelen «Et kommunikasjonssystem under krise – En empirisk og teoretisk studie over pressedebatten 1974-1952 om Norges forsvars – og utenrikspolitikk». Dette var et meget aktuelt tema.

Lindbekk belyser diskusjonen rundt tre kriser: Tiden omkring kuppet i Tsjekkoslovakia og Berlinblokaden (februar, mars 1948), i månedene umiddelbart før Norges inntreden i Atlanterhavspakten (NATO) (februar, mars 1949), og i månedene etter Korea-krigens utbrudd (juli, august 1950) (Lindbekk 1959:7).

Han sammenligner pressedebatten under disse ‘kriseperiodene’ med den utenrikspolitiske diskusjonen i mer avspente perioder, for på den måten å illustrere svingninger i debatten og betydningen av krise som sosiologisk fenomen.

I forordet til avhandlingen presiserer Lindbekk sitt eget politiske standpunkt, som aktivt engasjert for den utenrikspolitikken Norge hadde ført fra 1949, dvs. som NATO-tilhenger.

Jeg skal ikke bruke tide her på å minne om en langvarig debatt innen faget om skillet mellom politikk og fag og Skjervheims kritikk av samfunnsforskere for ikke å forstå skillet mellom tilskodar og deltaker.

Men det må kunne sies at Lindbekk var tidlig ute; han er klar over at han også er politisk aktør, men legger opp analysen nøytralt og ikke-tendensielt.

Etter magistergraden ble Lindbekk engasjert som vitenskapelig assistent på Vilhelm Auberts prosjekt om «norske akademikere fra omkring 1700 til i dag» (dvs. ca. 1960-62).

Her finner vi begynnelsen på tema Lindbekk fremdeles arbeider med: utdannings – og profesjonssosiologi. I 1962 publiserte han er rapport om De lærde profesjoner i Norge.

En statistisk sosialhistorisk studie over norske filologer og realister i det nittende og tyvende århundre (Institutt for samfunnsforskning). Her analyseres blant annet filologenes identitet og sosiale posisjon, og tilsvarende for realistene. Dessuten drøftes rektorene og universitetslærernes stilling spesielt.

Begreper som liket, kunnskap, makt og sosial mobilitet dukker for første gang opp i Lindbekks produksjon. Her trekkes også inn statistisk materiale om teologer, jurister og medisinere i sammenligning med filologene og realistene.

Lindbekk fortsatte arbeidet med beslektede tema mens han hadde forskningsstipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd i 1965-1968, fremdeles med arbeidsplass ved ISF. I

rapporten Høyere utdannelse blant barn og særlig privilegerte samfunnsmiljøer fra 1968, var han svært tidlig ute med å påpeke nødvendigheten av å trekke inn også mødrenes betydning for barnas utdanningsvalg.

Han kritiserer to tidligere norske undersøkelser av ”artiumfrekvensene innenfor forskjellige samfunnskategorier” (side 2), den ene utført av Sigmund Vangsnes og den andre av ham selv, for at de kun ”tok den mannlige yrkesbefolkningen som utgangspunkt for beregningene – dvs. den kvinnelige ble holdt utenfor” (side 4).

Dette innebærer sannsynligvis ”en undervurdering av artianerfrekvensen blant barn fra høystatusbakgrunn og en tilsvarende overvurdering av artiumfrekvensen blant barn fra annen bakgrunn” (side 4). Mao – ulikheten er sannsynligvis større enn tidligere dokumentert fordi kvinner er neglisjert.

Dette var på samme tid (faktisk fire år før) som Oxford Mobility Group, med John H. Goldthrope i spissen, arbeidet med en større undersøkelse av det britiske klassesamfunnet, hvor de kun samlet inn data om menn.

34 og 36 år gammel publiserte Lindbekk to bøker på Universitetsforlaget. Den ene, Mobilitets – og stillingsstrukturer innenfor tre akademiske profesjoner 1910-63 (1967), som delvis er basert på rapportene nevnt foran samt ytterlige studier, er en omfattende studie av realfagene, filologi og medisin.

Den andre boken, Forskningsorganisasjon innen moderne vitenskap (1969) ble gjennomført i forbindelse med et oppdrag for Utredningsavdelingen ved Norges allmennvitenskapelige forskningsråd i perioden 1962-64. Begge bøkene markerer Lindbekks langvarige interesse for utdanningssosiologi, forskningsorganisering og forskningspolitikk.

Vi bør også nevne at Lindbekk var formann i Studentsamfunnet i Oslo i 1962. Han tilhørte en verdikonservative Minerva-kretsen, sammen med blant annet Lars Roar Langslet og Francis Sejerstad. Lindbekk var redaktør av tidsskriftet Minerva i årene 1962 til 1967.

Det var altså en velartikulert og til dels verdikonservativ professor, med en rekke faglige publikasjoner bak seg allerede, som ankom Trondheim, 36 år gammel, i 1969.

I egenskap av den første professor i sosiologi i Trondheim ble Lindbekk hovedarkitekten bak etableringen av et nytt institutt, Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap, som det den gang het. Han ble den første instituttbestyrer ved dette instituttet, i perioden 1971-1973.

Han var også en hovedarkitekt bak etableringen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Trondheim, og var dekanus i perioden 1978-1983.

I 1979 tok Willy Martiniussen, daværende bestyrer ved ISS, initiativ til en rapport ved instituttets 10 års jubileum. Rapporten, som ble skrevet av Inger Marie Bakken, gir en god oversikt over etableringen av sosiologi som universitetsfag i Trondheim.

I begynnelsen var det snakk om et tverrfaglig studium i samfunnskunnskap, som inkluderte tre mer eller mindre uavhengige kunnskapsenheter: historie, sosiologi og sosialøkonomi. Høsten 1969 ble de første studentene tatt opp, i alt 37 stykker. Organisatorisk lå det nye faget under Historisk institutt, som en egen og delvis selvstyrt seksjon for samfunnskunnskap.

Entreprenørvirksomhet krever mye, både av arbeidsinnsats og fagpolitisk teft. Et nytt fag og institutt skulle bygges opp, og det gjaldt å få mer resurser etter hvert som faget vokste og man trengte flere ansatte. Også i Trondheim var det slik at sosiologistudentene så å si banket på døren før faget og lærerne var på plass.

Det fremgår av ISS-rapporten at ”sjøl om den først ansatte professoren etter hver har fått assistanse fra andre sosiologer/statsvitere, har kapasitetsmangel og hardt arbeidspress på den enkelte vært daglig kost” (Bakken 1979:2).

Allerede ved Lindekks oppstart i Trondheim, begynte man å diskutere utvikling av et hovedfagsstudium/magistergradsstudium i sosiologi. Man stilte opp med veiledning for viderekomne studenter, og våren 1972 ble de tre første magistergradstudentene formelt registrert ved Instituttet. Samme tid (våren 1972) vedtok Instituttrådet den første studieplan for sosiologi hovedfag, som året etter ble godkjent av Lærerhøyskolens Råd.

I dag er sosiologi en selvfølgelig del av NTNU. Instituttet heter fremdeles ISS, men nå står dette for institutt for sosiologi og statsvitenskap. Statsvitenskap ble evaluert i fjor av en internasjonal komité nedsatt av Forskningsrådet.

Denne komiteen fremhever det gode samarbeidet mellom statsvitenskap og sosiologi, og mener statsviterne vil tjene på å videreutvikle dette samarbeidet enda mer.

Lindbekks faglige produksjon i disse turbulente årene er betydelige. I 1973 kom boken Skolesosiologi, og i 1975 Den populistiske utfordring. I 1983 kom enda en bok: Samfunnsendring og sosial mobilitet i Trøndelag, en klassiker i lagdelingssosiologi. Denne studien viser dessuten at Lindbekk tok lokaliseringen i Trondheim på alvor også empirisk, ved ta i bruk regionale data.

Her tar han opp tråden etter Natalie Rogoff Ramsøys store arbeid fra 1977 om sosial mobilitet i Norge, og drøfter både teoretisk og empirisk hvordan lagdeling og sosial mobilitet er knyttet til dødelighet, flyktningsmønstre (geografisk mobilitet), kriminalitet, inntekt og levekår.

Boken viser også den tette koplingen mellom mobilitetsanalyse og drøfting av samfunnsutviklingen generelt. En hovedkonklusjon er at det selv om arbeidsmarkedet i Trøndelag i mellomkrigstiden var vanskelig for mange, så har samfunnet likevel blitt mer ‘åpent’, med større mobilitet enn tidligere antatt.

I 1983 utkom også boken Skilleveier i forskningspolitikken, nok en viktig analyse av norsk forskningsorganisering og forskningspolitikk. I 1987 kom boken Den lokale beslutningsprosess og skolestyret, og i 2001 kom boken Educational Reforms and their Attainment Outcomes. The Norwegian reform Experience 1955-1975. Her drøfter Lindbekk klassiske spørsmål innen i utdannings – og lagdelingssosiologi, som betydning av familiebakgrunn, kjønn og distriktstilknytning for utdanningsvalg og – utbytte.

Han drøfter også om disse sammenhengene påvirkes av etterkrigstidens utdanningspolitiske tiltak, som for eksempel introduksjon av ni-årig ungdomsskole. Konklusjonen er at det har funnet sted en utjevning, særlig i forhold til kvinner fra distriktene, men ikke i forhold til sosial klasse.

Med andre ord – familiebakgrunn har fremdeles betydning for hvilke utdanningsvalg ungdommen tar.

Artikler som ”The Weberian Ideal Type” (Acta Sociologica 1992:285-97) og ”Med Max Weber mot år 2000” (Norsk Historisk tidsskrift 1995:186-208) og bøkene Introduksjonen til Eilert Sundts sosiologi (1991) og Samfunnsteori fra Marx til Giddens (2001) viser Lindbekks langvarige interesse for de sosiologiske klassikerne.

Apropos Giddens. La meg trekke frem en historie som kanskje sier litt om Lindbekks personlighet. En av de nasjonale fagkonferansene i sosiologi i midten av nittitallet fant sted på Røros. Arrangementskomiteen var et samarbeid mellom Institutt for Sosiologi og Statsvitenskap i Trondheim og Sosiologisk institutt i Bergen, og besto av Tore Lindbekk som leder, Anders Todal Jensen og meg (som begge var mindre erfarne med å arrangere slike konferanser).

Hovedattraksjonen på konferansen var Anthony Giddens (selv om det også bør nevnes at vi hadde andre prominente gjester, blant annet professorene Gordon Marshall og Rosemary Crompton, også de fra Storbritannia). Det var Lindbekk som hadde invitert Anthony Giddens.

Men da Giddens skulle hentes på flyplassen på Røros, kom Lindbekk med bilnøklene og ba meg kjøre. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at han hadde fransk bil, med rattgir, som jeg aldri hadde kjørt før. Men jeg kom meg på et vis frem til flyplassen. Jeg viste ikke hvordan Giddens så ut. Men da alle flypassasjerene var gått ut av den lille ankomstsalen, sto en person igjen. Med terylensbukse, hvit skjorte og battlejakke. Det var ikke en bilselger, det var Giddens.

Detaljplanleggingen var kanskje ikke helt på topp, vi hadde blant annet ikke tenkt på hvem som skille lede plenumsdebatten etter Giddens’ innlegg, men alt ordnet seg. Lindbekk bidro med den erfaringen og tryggheten som trengs i slike sammenhenger.

Lindbekks opptreden her tror jeg illustrerer en av hans fremste egenskaper – han er den litt grå eminense, som virker i bakgrunnen, og som gjerne skyver andre frem i rampelyset. Han bør imidlertid ikke undervurderes. Vi har å gjøre med en meget dyktig strateg, som i likhet med Yngvar Løchen i Tromsø og Ørjar Øyen i Bergen har manøvrert klokt i forhold til de veletablerte universitetsmiljøene for å etablere sosiologi som fag og institutt, og å samle samfunnsfagene under et fakultet.

Dessuten har vi å gjøre med en nasjonal strateg, som gjennom en rekke verv har bidratt til å legge betingelsene til rette for norsk samfunnsvitenskapelig forskning.

Han har for eksempel vært leder av Hovedkomiteen for norsk forskning 1982-1983 (medlem i samme komité i perioden 1971-1974) han har vært medlem av RSFs bedømmelseskomite for sosiologisk forskning i to perioder, 1971-76 og 1988-92.

Medlem av styret for RSF-programmet Arbeid og utdanning 1985-88. Medlem av styret for Regjeringens satsningsområde for kultur – og tradisjonsformidlende forskning, 1989-93. Medlem av utvalget for vurdering av skolens innhold, 1980-82.

Medlem av arbeidsutvalget 1983-85. Medlem av Kringkastingsrådet 1979-84. En rekke styreverv, blant annet ved INAS og NIFU. Leder av utvalget for evaluering av Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, Universitetet i Bergen 1994-95.

Leder av et utvalg nedsatt av Sosialdepartementet i 1984 for vurdering av organiseringen av den sosialpolitiske forskningen (trygde-, helse og sosialforskningen). Dette resulterte i en NOU-rapport om de sosialpolitiske forskningsinstitutter (1985:7). Han har vært leder av utvalget for evaluering av norsk samfunnsvitenskapelig forskerutdanning 1997-98.

Han var også viktig i forbindelse med etableringen av samfunnsfag i Tromsø, som medlem av programkomiteen for samfunnsvitenskapelig fag ved Universitetet i Tromsø 1971-73. Og la oss ikke glemme – han har vært leder av Norsk sosiologforening, 1999-2000.

I tillegg til fag-politikk, har Lindbekk også engasjert seg politisk. Han var medlem av Sør-Trøndelag fylkesting fra 1976-79. Medlem av Trondheim bystyre 1976-83. Lindbekk er også internasjonalt engasjert, og har i en årrekke være aktivt medlem av den Internasjonale sosiologiforenings forskningskomité for lagdelings – og mobilitetsforskning.

I begynnelsen av mars 2003 skal han presentere paper på en konferanse ved Universitetet i Tokyo, Japan. Lindbekk er også medlem av det Kongelig Norske Videnskabers Selskab.

Lindbekk har gjennom et langt liv virket til beste for norsk sosiologi. Det er derfor på høy tid du trekkes frem i rampelyset.

På vegne av Norsk sosiologforening har jeg gleden av å tildele deg hedersprisen for 2003!

Kilder

Inger-Marie Bakken (1979): Institutt for sosiologi og samfunnskunnskap 1969-1979. Trondheim, september 1979.