Hedersprisen 2017 – Else Øyen

Tekst: Cathrine Holst og Torkild H. Lyngstad

Norsk sosiologforenings hederspris skal gå til personer som på en fortjenestefull måte har preget norsk sosiologi eller til norske sosiologer som har markert seg internasjonalt. Hederspriskomiteen er oppnevnt av arbeidsutvalget i Norsk sosiologforening. Prisen ble innstiftet i 1996, og har tidligere blitt tildelt Arvid Brodersen og Sverre Holm (1996), Arne Næss og Hans Skjervheim (1997), Ørjar Øyen og Yngvar Løchen (1998), Natalie Rogoff Ramsøy og Harriet Holter (1999), Ottar Brox (2000), Johan Galtung (2001), Dag Østerberg (2002), Tore Lindbekk (2003), Fredrik Engelstad (2004), Nils Christie (2005), Stein Bråten (2006), Ole-Jørgen Skog (2007), Kari Wærness (2008), Arnlaug Leira (2009), Gudmund Hernes (2010), Jon Elster (2011), Willy Martinussen (2012), Knud Knudsen (2013), Thomas Mathiesen og Edvard Vogt (2014), Gunnhild Hagestad (2015) og Trond Petersen (2016).

Årets hedersprisvinner unndrar seg merkelappene vi gjerne tyr til når vi skal karakterisere norske sosiologer. Hun er for det første ikke egentlig norsk, men dansk – hun ble født i 1934 i Hellerup på Sjælland i Danmark i, studerte sosiologi i København, snakker fortsatt umiskjennelig dansk, og var, viser det seg, den første presidenten i Dansk Sociologforening. [1] I Norsk biografisk leksikon beskrives hun likevel, med all rett, som «en av de markante skikkelsene innen norsk samfunnsforskning i siste del av 1900-tallet».

Prisvinneren for 2017 brenner for sosiologien og sosiologiens betydning. I et tilbakeblikk beskriver hun hvordan et studieopphold i USA, møtet med det amerikanske samfunnet og forelesningene i sosiologi ved University of Arkansas forandret henne: «Jeg hadde søkt stipend for å studere amerikansk kultur, litteratur og historie. Det var den slags temaer som slo an når piker fra møblerte hjem sendte sine håpefulle søknader. Allerede første semester meldte jeg meg inn på et fag som het sosiologi (…). Til å begynne med var jeg ganske desorientert.(…). Men etter hvert begynte det å komme frem ny forståelse når professoren beskrev samfunnet som en struktur som besto av ulike elementer som kunne analyseres hver for seg og i samhandling. Begreper som roller, institusjoner, normer, lagdeling mv., ble meningsfulle og ga en ny dimensjon til min oppfattelse av samfunnet rundt meg». [2] Slik ble en sosiolog til. I tiårene som fulgte publiserte vår kvinne flere titalls vitenskapelige publikasjoner på ulike språk i ulike sosiologifaglige publikasjonskanaler, inkludert i tidsskrifter som Acta Sociologica, International Sociology og Current Sociology. Hun påtok seg også en rekke profilerte og ansvarstunge verv i internasjonal sosiologi. Drøyt tretti år etter oppholdet i Arkansas ble hun visepresident i International Sociological Association (ISA).

Årets prismottaker har samtidig alltid søkt ut av trange disiplinære rammer og oppsøkt – og vært med på å skape – flerfaglig samarbeid og arenaer. Dette fremgår av den rikholdige publikasjonslisten hennes, der en rekke av bøkene og spesialnumrene hun har redigert og bidratt til har en bred samfunnsvitenskapelig orientering, og bidragsytere fra andre samfunnsfag, filosofi, historie og juss. Fra sin base ved Universitetet i Bergen har hun vært med på å utvikle trygde-, velferds- og fattigdomsforskningen også utover sosiologien, på 1980-og 1990-tallet som leder av Institutt for helse- og sosialpolitiske studier, senere Senter for helse- og sosialpolitiske studier; på 2000-tallet som leder av Senter for internasjonal fattigdomsforskning og CROP (Comparative Research Programme on Poverty) under International Social Science Council (ISSC), Det internasjonale råd for samfunnsvitenskapene. I en periode var hun også president i ISSC.

Årets hedersprisvinner giftet seg norsk, med en annen fremtredende norsk sosiolog, og avbrøt studiene i København i 1956 for å dra til Oslo og Sosiologisk Institutt i Løkkeveien hvor hun avla magistergraden i 1960. Deretter fulgte halvannet år med det hun selv beskriver som en «faglig nedtur» i USA som småbarnsmor og «konen til han som skulle ta sin doktorgrad», [3] etterfulgt av en periode i miljøet rundt Institutt for samfunnsforskning i Munthes gate. I Oslo møtte hun andre pionerskikkelser i norsk samfunns- og rettsvitenskap som Vilhelm Aubert, Torstein Eckhoff, Harriet Holter, Johan Galtung, Yngvar Løchen og Nils Christie. Flere av disse sto som kjent sentralt i utviklingen av sosiologifaget i Norge, men samtidig, hva var vel miljøet i Munthes gate, om ikke flerfaglig, eller til og med tverrfaglig – lenge før «tverrfaglighet» ble et forskningspolitisk styringsmål og buzzword.

I 1968 gikk turen over fjellet. I det samfunnsvitenskapelige miljøet som bidro til å forme årets prisvinner i Bergen utover på 1970-tallet virker også disiplinære skiller å ha spilt en underordnet rolle. Stein Rokkan kan like gjerne kalles politisk sosiolog som statsviter. Fredrik Barth anvendte og utviklet bytteteori med relevans langt utover sosialantropologien. Kari Wærness og Hildur Ve – var de sosiologer først og fremst, eller kvinneforskere? Gudmund Hernes, sosiolog utvilsomt, men samtidig inspirert av økonomisk teori. Knut Dahl Jacobsen og Johan P. Olsen utviklet på hver sin måte statsvitenskapelige forskningsprogrammer tydelig preget av sosiologiske perspektiver og begrepsdannelse.

Og hun som skal hedres i dag har altså vært professor, senere professor emerita, ved Universitet i Bergen siden 1975, ikke i sosiologi, men i sosialpolitikk og sosialadministrasjon. Ut fra hennes imponerende meritter i nasjonal og internasjonal sosiologi må vi kunne kalle henne en sosiolog per excellence. Fremfor alt er hun kanskje likevel en samfunnsforsker.

Og det er ikke vanskelig å fortsette å spinne rundt tvetydigheter – konvensjonelle kategoriseringer glipper igjen og igjen i møte med Else Øyen – for pioneren vi feirer i dag, vinner av Norsk sosiologforenings hederspris i 2017, er naturligvis Else Øyen. [4] Tilhører hun den kvalitative eller den kvantitative sosiologien? Leser man arbeidene hennes, er det slående hvordan hun gjennomgående kombinerer metoder og data. De metodologisk orienterte arbeidene hennes spenner fra diskusjoner av hvordan observatøren påvirker dem hun studerer i kvalitative observasjonsstudier til utfordringer i utvikling og analyse av komparativ statistikk. 

Er Else Øyen en empiriker eller en teoretiker? Det mest nærliggende svaret er helt klart «empiriker». Her ble hun tidlig krøket. Som assistent for Kaare Svalastoga i studietiden ved Københavns Universitet ble hun sendt ut i bygatene for å lete etter informanter til hans store kartlegging av lagdeling og sosial mobilitet. I Øyens forskning i tiårene som fulgte gjenfinner vi empirikerens interesse for detaljer, nyanser og sammenhenger i det sosiale livet som det er. For henne som for så mange av hennes generasjonsfeller, dreier det seg mye om å konfrontere idealer med realiteter, i tråd med programmet for den problemorienterte empirismen. Et eksempel er doktoravhandlingen hennes, Sosialomsorgen og dens forvaltere, hvor Øyen viser hvordan aktverdige intensjoner i Lov om sosial omsorg strander når sosialstyrene av folkevalgte lekfolk som skal iverksette loven «passiviseres» av lokale «interessekonflikter». Resultatet blir stor variasjon i praksis mellom styrene og «favorisering av det klientell som forårsaker minst konflikter».

Samtidig er en av hennes definitive styrker begrepsdiskusjon og begrepsutvikling. Også dette viste seg tidlig, for eksempel i hennes forelesning for dr.philos.-graden om «sosialpolitikk som manipulering av sosial avstand». Interessen for konseptuell utforskning, analyse og systematisering kommer også sterkt til uttrykk i de mange arbeidene hennes om de metodiske og metodologiske, men også begrepsmessige, utfordringene ved å bedrive komparative studier av fattigdom, utvikling, ulikhet og velferd.

Einzelgänger eller institusjonsbygger? Forskning eller undervisning? Else Øyen omtales som en individualist som går sine egne veier – men også som et «organisasjonstalent». [5] Hun har bidratt til å etablere forskningssentre og forskningsprogrammer og vært sentral i organiseringen av seminarer og konferanser i et enormt omfang opp igjennom, fra de årlige trygdeforskerseminarene her hjemme, til internasjonale konferanser, det være seg akademiske sosiologkongresser eller mer bredt anlagte konferanser for forskere, politikere og sivilsamfunn. Vi har å gjøre med en Forsker med stor F, som samtidig har vært en aktiv og avholdt foreleser og foredragsholder, gjennom tiår. Generasjoner av universitets- og høyskolestudenter har hatt Else Øyens arbeider på pensum, enten det har vært en av utgavene av hennes Sosiologi og ulikhet, eller en av de mange artiklene hennes om sosialpolitikk.

70-tallet var den nye kvinnebevegelsens tiår og en nybrottstid for norsk kvinneforskning. Hvor sto Else Øyen i forhold til feminisme og kvinnepolitikk, da og senere? Skal vi kalle henne en kvinneforsker? Svaret må igjen bli ja og nei. Nei, fordi arbeidene hennes sjelden har noen eksplisitt kjønnspolitisk innramning. Øyen kan på den annen side sies å ha vært tidlig ute – hennes studie av ugifte mødres levekår, ekteskaps- og fertilitetsmønstre, hun omtaler det selv som sitt «svennestykke», [6] kom ut alt i 1966. Senere har hun engasjert seg i spørsmål knyttet til kvinners og barn levekår og «feminisering av fattigdom».

Nasjonal eller internasjonal? Også her har det stadig dreid seg om begge deler. Hun har hatt mange gjesteforskeropphold ute – i USA, men ikke minst ved ulike universiteter i Australia. [7] Når det kom til stykke, ble hun likevel værende i Bergen og Norge. Øyen er også en varm forsvarer av den norske samfunnsmodellen og velferdsstaten. Samtidig forteller hun selv hvordan hun stadig kjente på at hun ikke var «helt» norsk. Med skolegang og studietid i Danmark, var hun naturlig nok ikke like innforlivet med norsk kultur og historie som mange av sine samtidige i norsk samfunnsforskning. Dette er kanskje noe av bakgrunnen for at Øyen etter hvert skulle bli så internasjonal i sin orientering og en av norsk samfunnsforsknings kosmopolitter. Organisasjonstalentet hennes fikk stadig mer utfolde seg på globale arenaer, og forskningstemaene inkluderte problemstillinger fra norsk kontekst, men også utvikling i Sør, global fattigdom og mekanismer i «fattigdomsproduksjon».

Og ukritisk til den norske velferdsstaten har hun på ingen måte vært. Snarere har hun villet gjøre den mer «fornuftig», [8] gjennom bedre organisering og samordning, og gjennom å inkludere og gi verdighet til de svakeste og mest sårbare. Et eksempel er hvordan Øyen tidlig bidro til å reise debatten om borgerlønn, eller garantert minsteinntekt, [9] som et mulig fattigdomstiltak. Dette er en åpenbar linje i hennes forskningsmessige og politiske virke: Situasjonen for dem som tvinges til å leve livene sine med få eller ingen sosiale og økonomiske ressurser. Til grunn ligger et dypt moralsk engasjement. Kampen mot fattigdom dreier seg i siste instans om alles krav på respekt og et liv verdt å leve.

Else Øyen – en «politisk» forsker, med andre ord? I en viktig forstand: Slett ikke. Forskningen skal ikke politiseres utilbørlig. Det som må gjelde er «empiri» og saklig argumentasjon, har Øyen understreket i ulike sammenhenger. Hun fikk tidlig erfare hvordan forskningsresultater kan butte mot politiske ønsker da oppdragsdepartementet først ikke ville utgi hennes studie av unge mødre, etter sigende fordi man ikke «likte» noen av konklusjonene

Samtidig har hun og forskingen hennes opplagt spilt en rolle i politikken og for politikkutforming. Hun har i høyeste grad vært på scenen, og stadig deltatt i offentlig debatt. Mange husker henne på barrikadene for den norske velferdsstaten i EU-striden i 1994. Øyen har imidlertid også, og kanskje ikke minst, virket i det stille, bak scenen, med en uvanlig kapasitet. Hun har vært rådgiver for og deltatt i og ledet en rekke utredningsgrupper under Norges forskningsråd, diverse departementer, og ulike organisasjoner, inkludert WHO (Verdens helseorganisasjon) og UNESCO (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur).

Vi vil hedre Else Øyen – for hennes pionérinnsats i norsk og internasjonal sosiologi og samfunnsforskning; for hennes ekstraordinære virke som organisator og institusjonsbygger; og for hvordan hun på forbilledlig vis, tiår etter tiår, har evnet å gå inn i sin tid.

Vi gratulerer Else Øyen med Norsk sosiologforenings hederspris for 2017.

Noter

[1] Hun skriver selv om dette i «Fragmenter av et liv på vei inn i sosiologien – 1952-1968», Sosiologisk Årbok 2010, 2, 112-124: «Da jeg sammen med (…) de andre danske deltakere ankom til kongressen, ble jeg registrert som student og fikk et adgangstegn som bare ga adgang til plenarforedragene. Det var da de danske deltakerne mobiliserte. De (…) kalte sammen og dannet den første danske sosiologforening og gjorde meg til president så lenge kongressen varte. Deretter gikk de tilbake til registreringen og sa: ‘Her må det foreligge en feil, for vår president er bare blitt registrert som student.’ Innvendingen ble tatt alvorlig og så fikk jeg et nytt adgangstegn som ga meg adgang til alle faglige sesjoner og sosiale tilstelninger».

[2] «Fragmenter av et liv på vei inn i sosiologien – 1952-1968», Sosiologisk Årbok 2010, 2, s. 113

[3] «Fragmenter av et liv på vei inn i sosiologien – 1952-1968», Sosiologisk Årbok 2010, 2, s. 119

[4] Og nordmannen hun giftet seg med i 1957 er Ørjar Øyen, en tidligere mottaker av Norsk sosiologforenings hederspris.

[5] Dette er Asbjørn Kjønstads karakteristikk i artikkelen «Trygdeforskningens pionerperiode», i Virker velferdsstaten? (2001).

[6] «Fragmenter av et liv på vei inn i sosiologien – 1952-1968», Sosiologisk Årbok 2010, 2, s. 121.

[7] Hennes tilknytning til Australia resulterte i boken Australia. Fra hverdagsland til søndagsland (1987).

[8] I 1991 var hun med og gi ut antologien Velferdsstaten. Den fornuftige samfunnsmodell.

[9] Hun var en av redaktørene av Garantert minsteinntekt i Norge (1981).

Curriculum vitae for Else Øyen

Utdanning

• Dr.philos.i sosiologi (1973), Universitetet i Bergen
• Mag.art. i sosiologi (1960), Universitetet i Oslo
• Støttefag i kriminologi og psykologi, Universitetet i Oslo

Vitenskapelige stillinger

• Leder for Senter for internasjonal fattigdomsforskning, Universitetet i Bergen (2001-2003)
• Leder for Senter for helse- og sosialpolitiske studier, Universitetet i Bergen (1990-2001)
• Leder for Institutt for helse- og sosialpolitiske studier, Universitetet i Bergen (1983-1985, 1986-89)
• Professor i sosialpolitikk og sosialadministrasjon, Universitetet i Bergen (f.o.m. 1975)
• Førsteamanuensis i sosiologi, Universitetet i Bergen (1972–1975)

Utvalgte publikasjoner

Best Practices in Poverty Reduction: An Analytical Framework (2002). Zed Books (med Alberto Cimadamore m.fl.)

“Elites and their Perceptions of Poverty and Poor People” (2000), Current Sociology 48(1) (med Abram de Swan, James Manor og Elisa P. Reis)

“The politics of poverty reduction” (1999), International Social Science Journal 162, Desember

Poverty: A Global Review. Handbook on International Poverty Research (1996). Scandinavian University Press og UNESCO

“Some basic issues in comparative poverty research” (1992), International Social Science Journal 134, Desember

“The Political Game of Social Policy Making” (1990), The Annals of the International Institute of Sociology, Bind 1

Comparative Methodology. Theory and Practice in International Social Research (1990). Sage

“The Muffling Effect of Social Policy: A Comparison of Social Security Systems and their Conflict Potential in Australia, the United States and Australia” (1986), International Sociology 1

Comparing Welfare States and Their Futures (1976). Gower

“Rasjonering av trygdegoder. Ressurssvake grupper og trygdebyråkratiet” (1978), Tidsskrift for samfunnsforskning 19

Sosiologi og ulikhet (1976) (reviderte utgaver i 1983 og 1992). Universitetsforlaget

«Sosialpolitikk som manipulering av sosial avstand» (1974), Tidsskrift for samfunnsforskning 15

Sosialomsorgen og dens forvaltere. En sosialpolitisk undersøkelse (1974). Universitetsforlaget

«The Impact of Prolonged Observation on the Role of the ‘Neutral Observer’ in Small Groups”, Acta Sociologica 15

Ugifte mødre. En sosiologisk undersøkelse (1966). Universitetsforlaget

Verv

• Scientific Director i CROP (Comparative Research Programme on Poverty), International Social Science Council (ISSC) (2001-2003).
• President i ISSC (1996-1998).
• Leder av CROP (ISSC) (1992-2000).
• Visepresident i International Sociological Association (ISA) (1986-1990)