Bjørnar Blaalid rapporterer fra ESA konferansen i Manchester (foto: ESA).
Fra 20. til 23. august arrangerte den europeiske sosiologiforeningen ESA (European Sociology Association) en forskningskonferanse i Manchester. Vertskapsuniversitetet var Manchester Metropolitan University. Dette var en stor konferanse og over tre tusen sosiologer hadde tatt turen over til England. Konferansen har blitt arrangert annet hvert år siden 1992 (i Wien, Østerrike) og årets utgave var dermed det fjortende i rekken. Tittelen på årets konferanse var «Europe and Beyond: Boundaries, Barriers and Belonging». Tematisk gav dette et signal om at årets utgave ville være rettet mot å diskutere de mange utfordringene Europa står ovenfor.
Tirsdag 20. august
Uken i forveien av ESA-konferansen deltok jeg på en nordisk konferanse for ungdomsforskning i Århus og for å gjøre det enklest mulig dro jeg direkte via Danmark og over til Manchester den 19.august. Tirsdag formiddag var det åpent for registrering hvor vi fikk akkreditering og en tykk 250 siders konferansemanual. Etter registreringen fikk jeg anledning til litt byvandring og en hilserunde på kollegaer og kjente som også var i Manchester for å delta på konferansen. På tirsdags ettermiddag var det også mulighet til å delta i «Publisher’s corner». Dette var et messeområde hvor de forskjellige utgiverne tilknyttet ESA var på plass med egne stands. Her ble de nyeste bøkene og tidsskriftene til Bristol University Press, Palgrave Macmillian og The Sociology Review lansert.
Konferansen i Manchester var min første ESA-konferanse. Året i forveien var jeg i Toronto på verdenskongressen i sosiologi arrangert av ISA (International Sociology Association). Selv om jeg dermed har begynt å få litt erfaring med større arrangementer er det noe spesielt (og spennende) over å delta på en ny konferanse. I tillegg skulle jeg legge frem et artikkelbidrag i løpet av konferansen og denne oppgaven bidro ikke akkurat til å dempe forventningene mine for hva uken ville bringe av sosiologisk lærdom.
Tittelen på årets konferanse var «Europe and Beyond: Boundaries, Barriers and Belonging». Tematisk gav dette et signal om at årets utgave ville være rettet mot å diskutere de mange utfordringene Europa står ovenfor.
Åpningsseremonien tirsdag kveld ble ledet av ESAs president professor Sue Scott. På podiet deltok også leder for den lokale organisasjonskomiteen Gary Pollock og vise-kansleren for vertskapsuniversitetet, Malcolm Press. Et fullsatt Bridgewater hørte Scott gi sin «Presidential address». Scott var opptatt av å fremheve begrepene «barriers», «belongings» og «boundaries» og se dem i lys av konfliktene som har oppstått. Flere av eksemplene Scott benyttet seg av har preget nyhetsbildet den siste tiden. Britenes nært forestående «Brexit», konflikten i Syria og situasjonen med båtmigrantene i Egeerhavet, for å nevne noen.
Scott avsluttet med å si at hun håpet at alle konferansedeltakerne ville få mulighet til å reflektere kritisk over disse og lignende temaer i uken som kom. Scott understreket at ESA-konferansen var en viktig arena for kunnskapsutveksling, men hun kom flere ganger inn på hvor viktig det var at vi som tilreisende også skaffet oss nye bekjentskaper og brukte tiden til sosialt samvær.
Onsdag 21. til torsdag 22.august
Onsdag morgen var det klart for å ta del i det omfattende konferanseprogrammet. Hovedaktiviteten på konferansen var å delta i de mange nettverksgruppene («Research network sessions») og sesjonene hvor temaene overlappet hverandre («joint sessions»). ESA har 37 ulike nettverksgrupper som er tematisk avgrenset innenfor forskjellige sosiologiske felt. Gruppene opererte uavhengige av hverandre og de gjennomførte sine egne styremøter, såkalte «Business meetings» som var åpne for medlemmer av gruppene og andre interesserte. Selv er jeg medlem av nettverket «Sports and society» og det var denne gruppen jeg primært holdt meg til uken igjennom. Jeg var også innom nettverket «Sociology of health and illness» for å få med meg noen presentasjoner herfra.
Onsdag var det tid for mitt artikkelbidrag. Jeg presenterte i en sesjon som hadde overskriften «Sport, risks and health». Vi var fire forskjellige personer som skulle i ilden og presentasjonene inneholdt alt ifra boksing og kjønn, regler i fekting til skader i ishockey. En ordstyrer («Chair») modererte det hele og passet på at hver av oss ikke overskred de femten minutter vi hadde til disposisjon. Etter selve presentasjonene var over var det satt av fem minutter til hver av oss for avsluttende spørsmål og kommentarer fra salen. Selv om jeg har presentert tidligere er det alltid en egen kunst å avgrense temaet uten å miste substansen. Mitt bidrag var i form av et kapittel fra doktorgraden. I presentasjonen tok jeg for meg en analyse av rusavhengige sine erfaringer med gatelagsfotball. Jeg tok med meg flere konkrete og nyttige innspill til hvordan jeg kunne utvikle analysen min videre.
Scott understreket at ESA-konferansen var en viktig arena for kunnskapsutveksling, men hun kom flere ganger inn på hvor viktig det var at vi som tilreisende også skaffet oss nye bekjentskaper og brukte tiden til sosialt samvær
Onsdag kveld fikk jeg med meg en av «Plenaryene» som ESA-organisasjonen hadde satt opp. Plenumsforedragene er det formatet som utgjør det største forumet. Her tar inviterte «Keynotes speakers» for seg konferansens overordnende tema. Under onsdagens plenumsseanse var det nok en gang konsertsalen i Bridgewater Hall som utgjorde scenen. Her hadde et stort flertall av konferansedeltakerne funnet veien for å høre på Michèle Lamont, professor ved Harvard university. Lamonts innlegg hadde overskriften «Narratives of hope: Self-worth and the current crisis in american society and beyond». I tillegg holdt Nasar Meer, professor ved University of Edinburgh et innlegg med overskriften «Cities of fears, cities of hopes, and the ‘refugee crisis’». Det var spesielt spennende å høre Lamont i aksjon. Hun var en dyktig foredragsholder og salen fulgte med på hennes innlegg hvor hun diskuterte utfordringer og utviklingstrekk i det amerikanske samfunnet.
I tillegg til plenumsforedragene ble det også arrangert egne «Semi-plenarys» (SP). Disse mindre foredragene var sammensatt av tematiske forslag sendt inn fra de ulike forskningsnettverkene til ESA i forkant av konferansen. De foregikk på morgenen fra 09.00-10.30. Torsdagens SP var dedikert til temaer som omhandlet «Brexit» og hadde overskriften «Nationalism, Europe and Brexit».
Både onsdag og torsdag var det mulighet for å delta i «Midday sessions». I disse sesjonene ble sosiologien som vitenskapelig disiplin diskutert. Jeg rakk å få med meg torsdagens sesjon som hadde overskriften «Plan S and Open access: What kind of reality will it make for sociological publication?” Denne sesjonen ble ledet av president Sue Scott selv og tok for seg mulige konsekvenser Plan S og åpen tilgang vil ha for hverdagen til sosiologer. Dette var et tema som engasjerer på tvers av faglige interesser og det var et fullsatt auditorium som fulgte med på presentasjonene. Det ble snakket om hvilke potensielle risikoer og muligheter som ligger i åpen tilgang og hvordan nye forretningsmodeller kan påvirke tilgangen til tidsskrifter («pay-to-publish» og «read-and-publish»).
Torsdag kveld avholdt de fleste nettverksgruppene sine «Business meetings». Jeg valgte å gå på styremøtet til sportsnettverket og det var interessant å følge valg av nytt styre og få innblikk i nettverkets aktiviteter. Etter møtet var overstått ble det tid for litt sosialisering i form av en hyggelig kveld ute i Manchester sammen med nettverksgruppen.
Det ble snakket om hvilke potensielle risikoer og muligheter som ligger i åpen tilgang og hvordan nye forretningsmodeller kan påvirke tilgangen til tidsskrifter («pay-to-publish» og «read-and-publish»)
Fredag 23.august
Fredagen var siste dag. Her holdt de forskjellige nettverksgruppene sine avsluttende sesjoner i tillegg til at det ble avholdt en generalforsamling med valg av vertskapsby for konferansen i 2021. De siste linjene benytter jeg til å oppsummere hva jeg opplevde ut ifra et «stipendiatperspektiv».
En konferanse av denne størrelsen er hektisk og som jeg erfarte i Toronto kan det være fornuftig å lage sin egen tidsplan slik at en får god oversikt over aktivitetene. Verktøyet «ConfTool» gjorde dette arbeidet enkelt. Programmanualen var også en god «analog» følgesvenn. Denne inneholdt beskrivelser fra alle plenumsforedragene og var vel verdt å ta med seg hjem. Når det kom til å knytte nye bekjentskaper så var mitt inntrykk at de som deltok på konferansen holdt seg til sine nettverk. Om en har lyst å bli bedre kjent med noen utover egne landegrenser kan det derfor være lurt å følge det samme nettverket hele uken. ESA hadde også en egen sommerskole for Phd-studenter som ble arrangert i forkant av konferansen.
Avslutningsvis er det mye god læring i å delta på konferanser. For stipendiater, som meg selv, kommer det kanskje ikke så mange muligheter før en skal stå i en disputas og forsvare «hjertebarnet» sitt. Derfor kan det å utfordre seg selv til å presentere for mennesker fra andre land som kanskje ikke kjenner til prosjektet ditt fra før være en anledning til utvikle gode argumenter. Et format med korte presentasjoner krever også at en må trene seg selv i å kutte det overfladiske og komme tidligere og mer direkte til poenget. Dette er lærdom som jeg tar med meg videre. Så min oppfordring til andre stipendiater, yngre forskere og andre der ute er å hoppe i det om anledningen byr seg. Nye ideer og refleksjoner kommer gjerne av at en får hjelp til å se sitt eget prosjektet fra en annerledes synsvinkel.
Neste ESA-konferanse blir den femtende i rekken og burde være en gulrot for mange. Den foregår i katalanernes hjemby, Barcelona, i 2021.
