Identitet og overgangsrettferdighet i sosiale medier

Barna som ble stjålet fra sine foreldre som babyer under det argentinske militærdiktaturet rekonstruerer sin identitet i sosiale medier etter å ha fått vite sannheten om at de er biologiske barn av diktaturets politiske motstandere. 

‘Mamma, det er bursdagen din! Dine år vil vare evig. Alt jeg har er noen bilder av deg og å ha tilbrakt 9 måneder i magen din. Jeg elsker deg for alltid’. Belinda Rocío publiserer slike oppdateringer hvert år på Facebook til sin biologiske mor som ‘forsvant’ under Argentinas militærdiktatur (1976-1983). Disse bursdagskortene hjelper henne å holde morens minne i live, å bringe fortiden til nåtiden og å flette morens historie inn i sin egen historie.

Dette er ikke bare et uttrykk for hvordan hun rekonstruerer sine biologiske foreldre sitt minne og Argentinas minne om menneskerettighetsbrudd som ble begått av det siste militære diktaturet, men det hjelper henne å forstå hvor hun kommer fra og hvem hun er. Hun kommuniserer denne fortellingen om ‘selvet’ til sitt publikum på sosiale medier, som igjen former hennes sosiale identitet gjennom publikums reaksjoner.

De forsvunne

I artikkelen ‘Frontstage and Backstage in Argentina’s Transitional Justice Drama: The Niet@s Reconstruction of Identity on Social Media’, diskuterer jeg og Merel Remkes hvordan ofre for menneskerettighetsbrudd, som ble stjålet fra sine foreldre som babyer under det argentinske militærdiktaturet, rekonstruerer sin identitet etter å ha fått vite sannheten om at de er biologiske barn av diktaturets politiske motstandere. Under dette diktaturet, ‘forsvant’ 7,636 mennesker, hvorav flere hundre av disse var gravide kvinner.

ijtj_13_2cover

Artikkelen «Frontstage and Backstage in Argentina’s Transitional Justice Drama: The Niet@s’ Reconstruction of Identity on Social Media»  er publisert i tidsskriftet The International Journal of Transitional Justice den 20.mai, 2019, og en oversettelse på spansk er tilgjengelig som tilleggsinformasjon.

Nunca Mas betyr «aldri mer»mer på spansk, og det er navnet på rapporten som dokumenterer de forsvunnede personene.

Disse menneskene blir kalt los desaparecidos – de forsvunne, fordi i mange tilfeller har de aldri dukket opp igjen og man antar at de er drept. Det antas at omtrent 500 babyer ble kidnappet fra disse politiske motstanderne. Pr juni i 2019, har 130 av disse 500 babyene, som nå er voksne, blitt identifisert gjennom fire tiårs med innsats fra både sivilsamfunnet og staten. Å finne igjen barna har kjennetegnet prosessene for overgangsrettferdighet – transitional justice – i Argentina.

Disse prosessene startet allerede i 1977, midt oppe i militærdiktaturet, da Las Abuelas, bestemødrene til disse babyene (deres barnebarn – på spansk nietos), samlet seg foran regjeringsbygningen i Buenos Aires for å kreve at babyene ble gjenforent med sine biologiske familier. I løpet av de to første tiårene etter diktaturets fall (1983-2003), ble flere titalls barn funnet igjen, men dette var ikke uproblematisk. Disse barna hadde vokst opp med en annen familie, som i noen tilfeller hadde en direkte eller indirekte tilknytning til diktaturet, mens i andre tilfeller kun var sivile familier som enten visste eller ikke om barnas bakgrunn.

Blod ikke tykkere enn vann

Da disse barna ble identifisert, følte mange av dem en sterk tilhørighet til familien de hadde vokst opp i, noe som var viktig for deres følelse av hvem de var. Her ser vi at blod ikke nødvendigvis er tykkere enn vann når det gjelder følelse av tilhørighet, da den sosialt konstruerte identiteten for disse barna var vel så viktig som den biologiske dimensjonen. Barnekonvensjonen vektlegger barns rett til identitet, og i mange tilfeller ble den tolket som rett til biologisk identitet.

Flere barn ble dermed restituert mot sin vilje til den biologiske familien, noe som ifølge flere av våre informanter var traumatiserende. Deres muligheter til å påvirke hvem de ville være ble i liten grad tatt høyde for i disse første årene etter diktaturets fall. Forskeren Ari Gandsman, som har skrevet flere artikler om Argentinas prosesser for overgangsrettferdighet, skriver at:

Siden identitet danner grunnlaget for agency, så er grunnlaget for barna av ‘de forsvunne’- deres evne til å ta avgjørelser om hva de vil – nøyaktig det som står på spill (Gandsman, 2012, s. 441)

Begynnelsen av 2000-tallet markerte en periode der los nietos begynte å bli voksne og dermed fikk de større grad av mulighet til å bestemme over egne liv. Dette gjaldt særlig hvordan de ønsket å bygge relasjoner til sin biologiske familie. Fra 2007 og fremover, ble sosiale medier i økende grad en del av folks hverdagsliv i Argentina. Vi ser at los nietos bruker sosiale medier på ulike måter for å rekonstruere sin identitet. Slik har prosessene for overgangsrettferdighet gått fra bestemødrenes demonstrasjoner ‘in person’ til disse barnebarnas digitale ‘performances’ av selvet og identitet på sosiale medier.

Identitetskonstruksjon

Artikkelen er basert på 31 intervjuer med 18 nietos, samt digital observasjon hovedsakelig på Facebook fra 2011 – 2018. Fire av informantene er valgt ut som nøkkelinformanter, da deres ulike erfaringer belyser ulike dimensjoner av identitetsrekonstruksjon. Gjennom intervjuene fant vi at de har ulike strategier for å rekonstruere sin identitet, og vi så gjennom digital observasjon av hva de publiserte og kommenterte på sosiale medier, at disse strategiene også gjør seg gjeldende i den digitale verden.

Flere barn ble dermed restituert mot sin vilje til den biologiske familien, noe som ifølge flere av våre informanter var traumatiserende

Vi diskuterer hvordan nøkkelinformantene rekonstruerer minner fra barndommen og sosiale relasjoner, rekonstruerer minnet til sine biologiske foreldre, håndterer historiene om hvordan de ble tatt fra sine biologiske foreldre, hvordan de tilpasser seg eller nekter å tilpasse seg publikum på sosiale medier (som ofte består av medlemmer fra både oppvekstfamilien og den biologiske familien), hvordan de promoterer arbeid for menneskerettigheter samt også hvordan deres rekonstruksjon av identitet har en transgenerasjonell innflytelse på deres egne barn.

På deres egen Facebook-profil, så er los nietos regissørene av sin ‘performance’, de skriver om seg selv og blir ikke bare skrevet om av andre. På den annen side, så kan man si at deres ‘performance’ til en viss grad er betinget av sosial og politisk korrekthet, fordi det blant annet er vanskelig for noen av dem å vise deres tilknytning til oppvekstfamilien. En ting er å skrive at man ønsker straffeforfølgelse av de som bidro til menneskerettighetsbrudd under diktaturet, og en annen ting er å skrive at man faktisk elsker de menneskene som kan ha bidratt til å drepe deres biologiske foreldre.

Å publisere slike følelser ville bidra til å nyansere den tradisjonelle dikotomien i argentinske medier om at man enten er for eller imot diktaturets handlinger. Det er fullstendig mulig for et funnet barnebarn å føle tilknytning til sin oppvekstfamilie og samtidig støtte at de blir straffet for deres appropiación (som betyr ‘å gjøre til sin egen’ uten å ha rett til det). Det som derimot ikke er mulig er å slette de årene som los nietos bodde med oppvekstfamilien, siden disse årene også er del av deres livshistorie.

Dersom man ikke har rom for alle stemmer i postkonflikt-situasjoner, så oppnår man ikke et demokrati og rettsvesen som sikrer samme rettigheter for alle borgerne. Dette gjelder ikke bare for prosessene for overgangsrettferdighet i Argentina, men for alle post-konflikt samfunn i kjølvannet av massiv politisk vold.

Artikkelen «Frontstage and Backstage in Argentina’s Transitional Justice Drama: The Niet@s’ Reconstruction of Identity on Social Media»  er publisert i tidsskriftet The International Journal of Transitional Justice den 20.mai, 2019, og en oversettelse på spansk er tilgjengelig som tilleggsinformasjon.