Bortenfor det selvfølgelige

Tekst: Espen R. Haram, avdelingsdirektør i Statped.
Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen.

Alle har hørt det, det dårligste av alle munnhellene om sosiologi. Den om at sosiologi er et studium for å lære det alle andre allerede vet. Faget handler angivelig om det selvfølgelige. Det er ikke min erfaring, etter noen og tyve år i arbeidslivet, utenfor akademia, blant alle «de andre».

Utfordringen er snarere alt det usynlige – og kanskje ikke alltid erkjente – som faget bringer med seg. Det vi selv kanskje ikke setter ord på, men som er med oss hele tiden, og som vi bruker nær sagt hver dag. Av og til veldig bevisst, og andre ganger mer som en måte å tenke på. Det er i hvert fall sånn historien om mitt arbeidsliv som sosiolog har artet seg.

Jeg gikk siste gang ut fra Blindern like etter at OL på Lillehammer var over. Muntlig eksamen var ferdigstilt og jobbjakten kunne begynne. Jeg hadde skrevet hovedoppgave om forbrukssosiologi, men SIFO hadde ingen åpninger jeg kunne mase meg inn i, så jeg forlot enhver tanke på en akademisk karriere. Det hadde sikkert vært veldig spennende, men jeg har aldri sett meg tilbake.

Siden jeg hadde skrevet hovedoppgaven min med en veileder fra nevnte SIFO, fikk jeg tilbud om å omarbeide oppgaven til en SIFO-rapport, men deretter rørte jeg den knapt mer.

Jeg hadde ingen spesielle planer om hvor jeg «måtte» jobbe, annet enn at jeg selvfølgelig ønsket å bruke utdanningen min. Jeg fikk via bekjentskaper et engasjement i Trygdeetaten, som jeg ville bruke for å holde meg flytende frem til jeg fikk en av de jobbene jeg søkte på.

Slik gikk det ikke, men engasjementet ble avløst av et nytt, og deretter et nytt.  Stadig mer relevant og med stadig større plass for å bruke bakgrunnen min.

Hjelp! Hvordan havnet jeg her?

Etter noe tid fant jeg meg selv med fast stilling i det som en gang i tiden het «Rikstrygdeverket», lenge før NAVs tid. Der jobbet jeg selvfølgelig med IT og systemutvikling, men fra brukersiden. I tillegg jobbet jeg med å utvikle noen kvantitative metoder for forenkling av det vi kan kalle «byråkratiske prosedyrer».

Begge disse erfaringene har blitt viktige for alt jeg har gjort siden. Siden har jeg vært prosjektleder i staten, konsulent i et internasjonalt selskap, og deretter hatt ulike lederroller. I dag jobber jeg atter i staten, som avdelingsdirektør i en statlig virksomhet, hvor blant annet IKT og metodeutvikling er en del av porteføljen.

Min karriere frem til der jeg er i dag er ikke resultatet av en større plan og noen nitidig definerte ambisjoner. Jeg har i all hovedsak bare sett etter to ting. 1. At jeg kan få bruke flere sider av meg selv (altså at jeg ikke har ønsket å bli spesialist på noe spesielt.)  Og 2: at jeg skal trives med det jeg gjør. Om ikke hver eneste dag, så i hvert fall de aller fleste dager.

De fleste jobbene jeg har hatt har jeg blitt hentet til eller bedt om å overta. Jeg har ikke skrevet mange jobbsøknader opp gjennom årene, men har veldig ofte gått inn gjennom dører andre har holdt åpne for meg. Dermed synes det åpenbart at det å ha tittelen «Cand. Polit» stående på en CV ikke har vist seg avgjørende. Når det er sagt. Jeg har fått noen avslag på jobbsøknader i mine første år i arbeidslivet, og kanskje var tittelen min en årsak til det? Jeg vet ikke.

Jeg innbiller meg at måten jeg er sosiolog på i min daglige dont har ført meg dit jeg er, snarere enn det at jeg faktisk er sosiolog.

Hvordan bruker jeg sosiologien i min arbeidshverdag?

I alle disse årene har jeg hatt stor nytte av faget. Noen ganger mer direkte enn andre. Nylig fikk jeg anledning til å gjennomgå en evalueringsrapport med tanke med metodologien som var benyttet («Hadde jeg ikke en bok som passet her, tro?»).

De gangene jeg har mer indirekte nytte av faget handler det om å tenke analytisk og å forstå en del av organisasjonen eller en spesifikk prosess man tar del i. Om det er sosiologien eller en akademisk ballast i mer generell forstand det er snakk om, kan kanskje diskuteres. Men jeg har det med meg, dette som ligger der bortenfor det selvfølgelige. Dette som er noe mer enn «det alle andre allerede vet».

Det bakenforliggende

Måten å bruke faget og sosiologisk kunnskap på i dag er ikke ved å trekke frem Weber, Habermas eller Skjervheim. Det handler om en konstant interesse for det som ikke er det selvfølgelige. Det å lete etter de bakenforliggende beveggrunnene, både i de små og de store relasjonene.

I arbeidslivet er det svært lite, om enn noe, som bare «skjer». Alt har sin årsak i noe noen gjør eller unnlater å gjøre. Dette er en vid og lite anvendbar beskrivelse av arbeidslivets prosesser, men den er ikke dermed uriktig. Det å finne og forstå disse handlingene eller unnlatelsene preger mye av arbeidshverdagen min.

Dette er nær sagt essensen i min sosiologiske dannelse og min sosiologiske kunnskap. Det er på denne måten jeg bærer faget mitt med meg inn kontordøren hver morgen.

Et av områdene jeg har ansvar for til daglig er HR. «Midt i blinken for en sosiolog», skulle man tenke. Slik er det imidlertid ikke i mitt tilfelle. Jeg jobber i staten, noe som betyr at vi berøres av en rekke bestemmelser og rammer som ikke berører privat sektor i like stor grad. Disse rammene kaller på en type ferdigheter som en sosiolog ikke egentlig er skodd for: Jus(s)en.

Behovet for kunnskap fra andre fagfelt – et paradoks?

Dette er kanskje det underligste paradokset i mitt arbeidsliv som sosiolog – jeg er helt avhengig av eksperter innen arbeidslivsrett. Ikke dermed sagt at det å ha medarbeidere er en ren juridisk øvelse, men det hele rammes inn av lover og regler som definerer hvor langt jeg kan strekke min gjøren og laden.

Erfaringen min fra privat sektor forteller meg at sosiologen kanskje vil ha en mer fargerik tilværelse i en HR-avdeling i et selskap i privat sektor. Til tross for at staten fremstår som en mer empatisk arbeidsgiver enn et AS.

Jeg har ikke et skilt på kontordøren min hvor det står «Stille! Sosiologen tenker!» Jeg har heller ikke egentlig en kontordør. Utenfor akademia er jo ikke «sosiolog» en yrkestittel. Det står ikke, og har aldri stått på noe visittkort jeg har hatt. Det har heller ikke stått på noe visittkort jeg har fått av andre (selv om vi kanskje heller skal studere e-postsignaturer når det kommer til den slags).

Dette fordi jeg hele tiden befatter meg med ikke-sosiologi i min arbeidshverdag, i hvert fall når det gjelder konkrete oppgavebeskrivelser. Det betyr også at det ville være en meningsløs øvelse om jeg skulle si til meg selv «hvordan kan jeg sosiologisere denne oppgaven» hver gang noe havner i mitt fang.

Andre ganger gir jeg meg i kast med oppgaver som ligger klart utenfor min utdannelse. Flertallet av oppgaver sorterer kanskje i denne kategorien. Dette kan tidvis fordre ferdigheter jeg kan erverve via kurs og annet, men jeg tror jeg svært sjelden har brukt vesentlig med tid på en oppgave hvor en annen utdanning ville ha vært mer egnet.

Poteten/sosiologen

En lang rekke arbeidsoppgaver er jo ikke slik satt sammen at de roper etter en spesifikk utdanning. Og da er det lett å være enig i at poteten/sosiologen er like egnet som en hvilken som helst annen person.

Noen ganger gir det likevel mening å bære perspektiver med sosiologisk smak og snitt med seg i den ene hånden når man gir seg i kast med arbeidsoppgavene. Jeg befatter meg en god del med IKT, og er levende opptatt av møtet mellom et IKT-system og brukeren.

I arbeidet med disse oppgavene samarbeider jeg med mennesker med andre fagbakgrunner enn min egen. De har noe jeg ikke har, og jeg har noe de ikke har.

Det ville til tider ha vært nyttig for meg å kunne mer om deres fagfelt slik at den faglige overlappingen mellom meg og dem hadde vært større.

Men når det ikke er slik prøver jeg å være bevisst den faglige avstanden mellom meg og dem og bruke dette i samarbeidet. Jeg innbiller meg at det faller meg naturlig som følge av den sosiologiske faglige ballast.