Kenneth Dahlgren er master i sosiologi fra Universitetet i Oslo, og jobber i Rodeo arkitekter.
Han jobber med å tilpasse bygninger til ulike brukergrupper, og drar spesielt nytte av metodekunnskapene fra utdanningen.
TEKST: Anne Bøe
– Hva jobber du med?
– Jeg jobber som leder for Rodeo arkitekters Avdeling for samfunnsvitenskap. I norsk sammenheng er et tydelig fokus på samfunnsvitenskap ganske unikt for et arkitektkontor. For oss handler det om et nødvendig grep. Arkitekter må generelt bli flinkere til å sette mennesket i sentrum, for hva er vel byen uten sosialt liv eller bygninger uten mennesker som kaller det hjem eller jobb? Dette gjøres best gjennom tverrfaglighet. Rodeo er derfor strukturert i tre avdelinger: Arkitektur, som gjør hva man gjerne forventer av et arkitektkontor – det vil si tegner funksjonelle og estetisk flotte bygninger. Så har vi Avdeling for urbanisme, som jobber med byplanlegging og forståelsen av områder som helhet og sammenhenger – i dag og for framtiden. Avdeling samfunnsvitenskap, der jeg jobber, som handler om samfunnsliv og de sosiale aspektene ved prosjekter vi tar på oss.
Min jobb handler altså – tabloid fortalt – å bringe mennesker inn i arkitekturen. Det være seg fra å forstå det enkelte sted som et nettverk av sosiale arenaer, preget av historie og samtid så vel som utviklingstendenser mot en framtid, til å jobbe med å tilpasse bygninger til de faktiske brukergruppene det er tiltenkt. Men selv om kontoret består av tre avdelinger, har vi som mål å samarbeide mest mulig om prosjektene vi tar på oss – et bygg skal tross alt alltid føres opp på et faktisk sted, og tas i bruk av bestemte mennesker.
- Hva går arbeidsoppgavene dine ut på?
– Arbeidsoppgavene mine er ganske mange og varierte. Administrativt handler det om å bidra til utviklingen av kontoret generelt og Avdelingen for samfunnsvitenskap spesielt, med tanke på faglig retning, kompetanse og bemanning. I prosjektsammenheng jobber jeg med alt fra egne prosjekter – som f.eks. sosiokulturell stedsanalyse – til tverrfaglig samarbeid rundt prosjekter som er felles.
I fjor jobbet vi for eksempel med utviklingen av en metodikk for bylivsregnskap, for Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med Fredrikstad som case. I dét oppdraget var det svært relevant å bruke både spørreundersøkelse og intervjuer som metodikk i tillegg til geomatikkdata og fysisk kartlegging. På den måten kunne vi fange bylivet som et kompromiss mellom den planlagte fysiske byveven og folks hverdagsliv i praksis. Akkurat nå jobber vi bl.a. med utviklingen av Vestkorridoren i Oslo og nye studentboliger på Øvre Sund i Drammen. Begge disse prosjektene har som mål å legge til rette for både gode sosiale møteplasser og en miljøvennlig livsstil, og i den sammenheng er det viktig å legge til grunn en forståelse av menneskene som skal flytte inn.
I svært mange av prosjektene vi jobber med inngår medvirkning som et sentralt premiss, og workshop som en viktig metode for å få det til. Nå skal det sies at de fleste arkitektkontorer benytter seg relativt flittig av workshops. Det som gjerne mangler er imidlertid gode metoder for å systematisere, analysere og ikke minst ta i bruk informasjonen som samles inn. I den sammenheng kan sosiologer være en viktig ressurs.
Min jobb handler altså – tabloid fortalt – å bringe mennesker inn i arkitekturen.
– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?
– En vanlig dag for meg starter gjerne med en kopp kaffe og uformell prat med kolleger. Prat som ofte ender opp i diskusjon av prosjekter vi jobber med. Enkelte dager kan det være befaring, observasjon, workshop eller andre typer datainnsamling som står på tapetet. Men som sosiologer flest sitter jeg oftest og skriver på datamaskinen. Klokken 12 er det lunsj. Da spiser vi godt og sammen – gjerne mat som vi lager selv; til hverandre, på omgang. Ellers er det alltid masse møter som skal gjennomføres – på telefon eller ansikt til ansikt – enten for å skaffe nye oppdrag eller koordinere og sørge for progresjon i pågående.
– Visste du hva du hadde lyst til å jobbe med mens du studerte sosiologi?
– Når jeg studerte hadde jeg ikke en veldig klar idé om hva det var jeg ville jobbe med, men å kunne fortsette å bruke og fordype meg i faget mitt var et viktig mål. Sosiologi er jo et fag som gjerne forfører sine studenter. Det at jeg har fått muligheten til å fortsette med å jobbe sosiologisk, spesielt fordi det er innen et felt med svært få sosiologer, er noe jeg både setter pris på og synes er svært spennende.
– Hvordan fikk du jobben du har nå?
– Rodeo ble i sin tid startet av en arkitekt, en urbanist og en sosiolog, så når behovet for en avdelingsleder for samfunnsvitenskap meldte seg var det også naturlig å søke etter en sosiolog til å fylle denne stillingen. Måten jeg kom på banen var ved at de ringte meg. Jeg hadde ikke selv fått med meg utlysningen, men noen hadde fortalt dem at vi kanskje burde snakke sammen. Og det gjorde vi. Kvalifikasjonene for stillingen hadde jeg alt i kraft av min utdannelse. Men den viktigste grunnen til at jeg fikk tilbud om jobb, og tok den, skyldes nok at jeg umiddelbart ble fascinert av kontorets verdier og prosjektene de jobbet med. Det stimulerte den sosiologiske fantasien min i så stor grad at jeg allerede etter første møte både begynte å tenke ut potensielle prosjekter og utviklingsmuligheter for kontoret, og la dem frem for dem. Riktignok har ingen av disse ideene blitt fulgt opp i spesielt stor grad – noe som sannsynligvis er like greit – men at jeg viste et engasjement og lav terskel for å tenke nytt og høyt var nok viktig.
Rodeo var veldig klare på at det var sammensattheten i sosiologiutdannelsen de ønsket seg.
– Var noe av det du lærte på sosiologi-utdanningen avgjørende for at du fikk jobben?
– Rodeo var veldig klare på at det var sammensattheten i sosiologiutdannelsen de ønsket seg – fra det nyanserte blikket på samfunnsliv, forståelse for endringsprosesser og dynamikk, til den solide metodekompetansen sosiologer tar med seg ut fra universitetet. Men for å si noe generelt om dette: Sosiologer har en tendens til å tenke ganske snevert rundt hva slags jobb de kan gjøre. Det skyldes nok i stor grad at utdannelsen i hovedsak fyller funksjon som enten starten på en definert forskerkarriere i akademia, eventuelt som en generell samfunnsvitenskapelig kompetanse som sikkert kan brukes til noe. Men det finnes både definerte behov og gode muligheter for sosiologer i norsk arbeidsliv, hvis en tenker litt kreativt. Og litt kommersielt. Riktignok er samspillet mellom faget og næringslivet nærmest ikke-eksisterende i dag.
Svært få oppsøker det private næringslivet med en bevisst karriereplan etter endt utdanning, og i forbindelse med karrieredager og lignende hersker det ikke akkurat rovjakt på sosiologer fra næringslivets side. Dette er i endring, og spesielt internasjonalt ser vi at næringslivet tenker nytt gjennom samfunnsvitere i sentrale stillinger. Målet er selvsagt ikke å oppfordre studenter til å finne måter der de kan profittere kynisk på sosiologikunnskap. Det er snarere snakk om å skape et rom der sosiologer hører naturlig hjemme med kunnskapsbasert rådgivning og strategiutvikling. Sosiologer kan bidra til at næringslivets satsninger blir mer bærekraftige – økonomisk, miljømessig og sosialt. Bidra til et bedre samfunn, kort fortalt, som kan ta for eksempel individuell tilpasning av tjenester og produkter på alvor, med større fokus på temaer som identitet, å skape mening, samt eierskap.
– Får du brukt sosiologiutdanningen i jobben din?
– Sosiologi er i stor grad hvem jeg er profesjonelt og hva jeg gjør faglig, så utdannelsen min er i daglig bruk gjennom jobben min.