(foto: privat)
I denne teksten skriver Melissa Geelmuyden Andersen om sin masteroppgave i sosiologi, med tema om frivillig barnløshet og normer knyttet til dette.
I løpet av de siste årene er det flere og flere som har stått frem som «frivillig barnløs» i mediene. Å være frivillig barnløs, eller barnfri, beskriver personer som aktivt ønsker å leve et liv uten barn. Et slikt ønske kan skape reaksjoner i samfunnet og debatten rundt det å ikke ønske seg barn, eller å velge å leve uten barn, er derfor ofte preget av fordommer og de barnfrie må ofte forsvare sine verdier.
Barnfrihet
I Norge er det lite forskning om frivillig barnløshet/barnfrihet og vi vet lite om hvor mange som er barnfrie. Selv om temaet har fått mer oppmerksomhet de siste årene behøver ikke dette å bety at det har skjedd en økning av antall barnfrie. Det har derimot vært en økning av antall barnløse, men forskning har vist at denne økningen er blant de ufrivillig barnløse (Lappegård og Rønsen 2013; Miettinen, Rotkirch og Szalma m.fl. 2015). I Norge eksisterer det ikke statistikk over antall barnfrie, men det blir ofte regnet med at antallet er lavt i forhold til de ufrivillig barnløse (Fjell 2008).
På bakgrunn av at frivillig barnløshet stadig er et tema i mediene, og at det i tillegg eksisterer lite forskning om temaet, skrev jeg om dette i min masteroppgave i sosiologi. I 2019/2020 undersøkte jeg norske barnfrie kvinner og menn mellom 38 og 54 år. Jeg intervjuet 8 kvinner og menn for å få tilgang på deres opplevelser og erfaringer som barnefri. For selv om vi lever i 2020 og ser at samfunnet stadig blir mer mangfoldig, er likevel ikke barnfrihet blitt helt sosialt akseptert i samfunnet.
Selv om de barnfrie har ulike begrunnelser for hvorfor de ikke vil ha barn, opplever de å ikke bli akseptert eller respektert som barnfri
De fleste får barn og det er sjeldent noen som lurer på hvorfor. Spør vi en som ønsker barn om hvorfor de vil ha barn, kan det være mange ulike årsaker for det. Mange vil kanskje oppgi at det bare «er sånn man gjør» eller at det er en naturlig del av livet. Det likevel kanskje ikke så vanlig å spørre sin gravide venninne, eller de nybakte småbarnsforeldrene over gaten, om hvorfor de vil ha barn. Det å få barn er en naturlig del av livet som de færreste reagerer på. Slik som de som ønsker å få barn, er det mange ulike årsaker til at de barnfrie ikke vil ha barn. De fleste som jeg snakket med oppga at de ikke ønsket, eller hadde mulighet, til å prioritere barn i livet sitt. Flere fortalte også at det å få barn ikke var naturlig for dem, og dette var noe de hadde visst siden de var barn selv. Selv om de barnfrie har ulike begrunnelser for hvorfor de ikke vil ha barn, opplever de å ikke bli akseptert eller respektert som barnfri.
Reaksjoner
Min studie viser at de som ikke ønsker barn opplever en del negative spørsmål og reaksjoner når de presenterer seg som barnfri. Reaksjonene kommer fra både nære relasjoner, slik som familie og venner, men også mindre nære relasjoner, som arbeidskollegaer og fremmede. Her er det svært vanlig at de opplever spørsmål sentrert rundt hvorfor de ikke vil ha barn, og de får ofte høre at de er «egoistisk» og kommer til å angre seg. En av de kvinnelige barnfrie fortalte en historie fra et besøk hos fastlegen sin. Hun hadde ønsket ny resept på p-piller og fortalt at hun ikke ønsket å få barn. Fastlegen reagerte med å holde henne igjen på kontoret for å fortelle henne at det å få barn var hennes oppgave i livet.
(foto: unsplash.com)
I min studie kommer det nemlig frem at kvinnene møter flere og sterkere reaksjoner enn mennene. De barnfrie kvinnene oppgir blant annet at de føler seg mindre kvinnelig, eller som en «heks», fordi de ikke ønsker barn. De føler seg også langt oftere presset til å få barn enn mennene og dette presset oppleves fordi de møter mange spørsmål og reaksjoner, men også fordi det eksisterer andre kjønnsnormer for kvinner enn menn i samfunnet. Det å bli mor for en kvinne er sterkere tilknyttet den feminine identiteten, enn det å bli far er knyttet til den maskuline identiteten. En avvisning av morsrollen bryter dermed med konstruktive oppfatninger av hvordan kvinner skal oppføre seg i samfunnet, noe som fører til at det å være barnfri kan bli mer stigmatiserende for kvinner enn for menn.
De barnfrie har formet egne verdier for hva de betrakter som viktig i livet, og dette innebærer et liv uten barn
Men selv om det å presentere seg selv som barnfri kan by på utfordringer, føler ikke de barnfrie seg stigmatisert. Mennene og kvinnene i studien liker å bryte med konvensjoner og det som er normalt i samfunnet. De barnfrie har formet egne verdier for hva de betrakter som viktig i livet, og dette innebærer et liv uten barn. De trives med å leve uten barn, og selv om de møter sterke reaksjoner, kunne de ikke snudd om på situasjonen.
Funnene i min studie viser at det å være barnfri ofte ikke er sosialt akseptert i samfunnet, og dette gjør det vanskelig og utfordrende for de barnfrie. Det å bryte med noe som er normalt vil nok for alltid føre til reaksjoner i samfunnet, men vi kan lette på trykket. For å skape et mer mangfoldig samfunn er det viktig å akseptere at det å få barn ikke passer for alle. Ved å vise større grad av aksept og respekt for de som ikke ønsker barn vil det gjøre hverdagen til de barnfrie litt enklere. For det er faktisk helt ok å ikke ville ha barn. Det er ikke mange av dem og det går verken utover meg eller deg.
Litteratur
Fjell, T. (2008). Å si nei til meningen med livet? En kulturvitenskapelig analyse av barnfrihet. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag
Lappegård, T. og Rønsen, M. (2013). «Sosioeconomic Differentials in Multi-partner Fertility among Norwegian Men» Demography 50(3): 1135-1153
Miettinen, A.; Rotkirch, A.; Szalma, I.; Donno, A.; Tanturri, M-L. (2015). «Incrasing childlessness in Europe: time trends and country differences» Families and Societies 33
