Ved avhenting av reseptpliktige medisiner på apoteket kan man få spørsmål om man ønsker å bytte fra originalprodusent til et generisk alternativ. Å velge byttemedisin, som det også kalles, er å erstatte legemidler av en produsent med en annen, hvor virkestoffet er det samme, men pris og navn er ulikt.
Dersom vedkommende ønsker originalprodusent, men ikke har medisinske grunner til å ikke bytte, er kunden nødt til å betale prisforskjellen. Som følge av slike reservasjoner mot bytte ble det beregnet en merkostnad på 401 millioner kroner i 2016, hvorav 171 millioner ble belastet pasientene og 230 millioner ble dekket av folketrygden (Jøsendal, 2018: 29).
Hva det er som gjør at noen foretrekker medisinske originalpreparater, selv om foreslåtte alternativer skal være like gode og billigere? Dette er hovedforskningsspørsmålet i min masteroppgave, hvor jeg studerte det jeg har valgt å kalle «byttenekt» fra et sosiologisk perspektiv som vektlegger forbruk. Jeg gjennomførte en kvalitativ analyse av 12 enkelt- og parintervjuer med folk som ikke ønsker å bytte når forespurt dette på apoteket.
Etter å ha jobbet i apotek i seks år, og flere ganger undret meg over denne problemstillingen, valgte jeg å skrive masteroppgave om det. Den faglige begrunnelsen for å studere byttenekt hviler på manglende forskning på reservasjon mot bytte, og fraværende fokus på de hverdagslige handlingene som legemiddelforbruket består av. Vi besøker legen, handler på apoteket, og tar legemidlene til faste tider. Det er disse hverdagsrutinene jeg med denne oppgaven ønsket å studere nærmere for å forstå byttenekt.
(Foto: Siri Øverland Eriksen)
Ida Helene Dahl Torp er en av studentene som ble nominert til Ferskvare-arrangementet på Vinterseminaret 2020.
Videre stiller jeg spørsmål ved a) hvordan legemiddelforbruk kan studeres fra et praksisteoretisk perspektiv og b) hvordan legemiddelforbruket er knyttet til hverdagspraksiser og hvilken betydning samspillet mellom ulike praksiser og diskursive posisjoner har for situasjonen hvor valget om bytte tas. Forbruk forstås ikke her som i den nyklassiske samfunnsøkonomien (Fine, 1995), men som en sosial prosess og rutiniserte hverdagspraksiser som ikke er isolerte, men limt sammen. Jeg benytter meg av Shove, Pantzar og Watsons (2012) praksisteoretiske begrepsapparat, samt inspirasjon fra Fairclough (1992) og Laclau og Mouffes (2001) diskursteorier.
Generika i praksis
På bakgrunn av de empiriske funnene, identifiserte og konstruerte jeg praksisene 1) å ta legemidlene i hjemmet, 2) å besøke legen og 3) å shoppe, som alle tre har betydning for å hente reseptpliktig medisin på apoteket.
For det første trekker informantene på assosiasjoner til egen helse, som de ønsker skal være god. Dette er et overordnet element som hele avgjørelsen om bytte faller på. Hva gjør byttemedisinen med helsa vår? Medisinen skal til syvende og sist tas, og den har noe å si for kroppen og opplevelsen av kroppen. Samtidig krever det å ta medisinen en form for kompetanse som utfordres dersom medisinens kjennetegn endres. Informantene fryktet dette ville gå ut over den etablerte tryggheten de har fått ved å gjenkjenne legemidlenes form, farge og funksjon.
Den faglige begrunnelsen for å studere byttenekt hviler på manglende forskning på reservasjon mot bytte, og fraværende fokus på de hverdagslige handlingene som legemiddelforbruket består av
For det andre, resepten, som er nøkkelen til de reseptpliktige legemidlene, og som følgelig tilgjengeliggjøres av legen, er et viktig objekt for å forstå byttenekt. Tidligere, før apotekloven av 2001, fikk man det legen hadde forskrevet og aldri spørsmål om noe annet. Selv de yngre informantene som ikke hadde fått spørsmål om bytte før dette, opplevde det overraskende da de ble spurt om bytte på apoteket. Informantene gav uttrykk for at de ønsket den medisinen legen hadde forskrevet. Deres tillit til henne gjorde enten valget enkelt: «Nei, jeg vil ha den legen har forskrevet», eller vanskelig: «Jeg vet ikke om jeg er i stand til å ta det valget, er det ikke bare legen som har den muligheten?». En slik usikkerhet kunne være til stede til tross for at informantene også gav uttrykk for å være opplyste om generisk bytte og hensikten med ordningen.
For det tredje hersket det ideer om at «billig kopimedisin», som det blant annet ble omtalt som, ikke er like bra som den originale, til tross for at mange også var innforstått med at «det skal jo være det samme». Informantene sammenlignet legemidlene med andre produkter de kjøpte i for eksempel dagligvarehandelen. Samtidig verdsatte mange sparing, og under en prisøvelse, som ble gjennomført under intervjuene, var det flere som «gav etter» dersom prisforskjellen mellom original- og synonympreparat ble høyere.
Informantene sammenlignet legemidlene med andre produkter de kjøpte i for eksempel dagligvarehandelen
Forbruker eller pasient?
Alle disse elementene smeltes sammen i en klynge av praksiser som henger sammen. Slik funnene er blitt presentert i oppgaven, viser denne «klyngen» at det er spenninger mellom de ulike praksisene som aktørene trekker på når de skal hente reseptpliktig medisin på apoteket, og får spørsmål om bytte. Disse kan deles inn i en markedsdiskurs og en helsediskurs, med de assosierte subjektposisjonene forbruker og pasient. Både markedsdiskursen og helsediskursen kjemper om å dominere. Mens markedsdiskursen «forteller» informantene at de skal velge det rimeligste alternativet ettersom det innfrir ønsket om sparsommelighet, strider dette med helsediskursens innhold bestående av ideer om trygghet. Tvilen informantene gir uttrykk for, når de forteller at de verdsetter dem begge, må håndteres. Flere er av den oppfatning at dersom de velger sparsommelighet, vil det koste dem tryggheten om god helse. Lars måtte ta av seg brillene og gni seg i tinningene:
«Altså jeg vet det høres dumt ut å skulle betale for noe som er akkurat det samme, men jeg vil ha den tryggheten».
Opplevelsen av å være i stand til å evaluere hvorvidt noe er trygt eller ikke, og å besitte ansvaret for å ta det valget, kjennetegner forbrukerposisjonen. Det motsatte gjør pasienten, som lener seg på legens ivaretakelse av ens helse. De apotekansatte er viktige i apoteksituasjonen, og de fleste informantene fortalte at de verdsatte deres kompetanse. De assosierte gjerne apoteket med ord som trygghet og tillit, til tross for at det samtidig rådet et kommersielt aspekt som tvang aktørene til forbrukerposisjonen. Markedsdiskursen blir plutselig aktuell på en arena hvor helsediskursen tidligere rådet alene.
Ved byttenekt er det som regel helsediskursen som fortsetter å regjere, og de kjennetegnene den består av. For at markedsdiskursen skal gjøre seg gjeldende i direkteresepturen i apoteket, hvor valget om bytte skal tas, må elementene som kjennetegner denne diskursen stå sterkere. Man kunne kanskje anta at de glidende overgangene mellom handelsvarer og reseptpliktige medisiner, som apotekets utforming og arkitektur står for, ville gitt markedsdiskursen sterkere ben å stå på. Det er tilsynelatende ikke utelukkende slik, da markedsdiskursen også ser ut til å forsterke helsediskursen.
Å plutselig måtte velge mellom sparsommelighet og trygghet i en situasjon hvor tryggheten tidligere ble ivaretatt av andre, gjorde noen av mine informanter skeptiske til apotekets intensjoner. Diskrepansen mellom diskursene gjør valgsituasjonen vanskelig å håndtere. Da er det lettere å ønske seg den medisinen man alltid har hatt, den legen har forskrevet eller den som er original, ettersom det å velge kopien, den rimeligere, den nye, ikke den legen har sagt, truer opplevelsen av god helse.
Fullversjonen av masteroppgaven kan leses på Universitetet i Oslos nettsider.
Litteratur
Fairclough, N. (1992). Discourse and Social Change. Cambridge: Polity Press.
Fine, B. (1995). From Political Economy to Consumption. I E. D Miller (Red.), Acknowledging Consumption: A review of New Studies, (s. 127-164). London: Routledge.
Jøsendal, A. (2018). Reservasjon mot generisk bytte – omfang, kostnader og betydning av pris. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift, 126(2), 29-32.
Laclau, E. & Mouffe, C. (2001). Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics (2. utg.). London: Verso.
Shove, E., Pantzar, M. & Watson, M. (2012). The Dynamics of Social Practice: Everyday Life and how it Changes. Los Angeles, California: Sage.
