Tekst og foto: Anne Hirrich
Noen av dere som leser dette blogginnlegget har hørt eller lest om Sosiologisk Poliklinikk, i Trondheim. De som ikke vet hva Poliklinikken er kan ta en titt på vår hjemmeside eller Facebookside. Jeg er en av trettien nøkkelpersoner (medlemmer) på Poliklinikken. Jeg hadde lenge tenkt å skrive et innlegg om Poliklinikken, men jeg kunne ikke bestemme meg for hvordan jeg skulle skrive dette. Jeg vurderte å skrive om fellesskapet vårt, om hverdagen på Poliklinikken, generelt om arbeidet vårt og hvordan vi utfører oppdrag, om hvordan Poliklinikken synliggjør sosiologien i hjertet av Trondheim by, om nettverket man bygger og utvider ved å være en aktiv nøkkelperson og hvordan man gjør sosiologi i praksis. Etter mange gode samtaler med andre nøkkelpersoner slo det meg at jeg bør skrive om min opplevelse av det å være en nøkkelperson. Det er nettopp det som utgjør fellesskapet på Poliklinikken, det er det du gjør det til selv. Selv om vi i stor grad legger vekt på de samme tingene, så har likevel hver nøkkelperson en subjektiv opplevelse. Derfor, i god og gammel fenomenologisk tradisjon, kommer en beskrivelse av min personlige opplevelse av det å være nøkkelperson på Sosiologisk Poliklinikk.
NØKKELPERSONER: Anne er en av trettien nøkkelpersoner (medlemmer) på Sosiologisk poliklinikk.
Mennesker innehar som regel flere roller samtidig og det er ikke uvanlig at den ene rollen påvirker den andre og vise versa, eller at flere roller påvirker hverandre. I dette tilfellet tar jeg utgangspunkt i min rolle som nøkkelperson på Poliklinikken. Denne rollen påvirker mine roller som student, læringsassistent og sosiolog. Ytterligere påvirker det også «jeg’et» og «meg’et», altså «selvet», for å benytte George H. Mead sin terminologi. I hvor stor grad «selvet» er en rolle er jo en diskusjon i seg selv (pun intended). En rolle er hovedsakelig midlertidig, mens «selvet» er mer permanent. Unntak kan være eventuelle mentale lidelser hvor man kan miste koblingen til selvet eller til og med skape mange flere selv samtidig. Dette er dog et helt annet fagfelt og jeg har heller ikke tenkt å skrive et innlegg om den ontologiske betydningen av selvet eller individets eksistens. Jeg ønsker rett og slett å påpeke at rollen som nøkkelperson påvirker mine tanker, livssyn og personlige ferdigheter uavhengig av å være tilknyttet de andre rollene.
ROLLEN: Rollen som nøkkelperson påvirker mine tanker, livssyn og personlige ferdigheter uavhengig av å være tilknyttet de andre rollene.
Jeg har fått en yrkesstolthet gjennom å bedrive sosiologi i praksis, nesten daglig, uavhengig av at man leser pensum eller skriver oppgaver.
Student
Jeg begynte som nøkkelperson våren 2015, semesteret jeg skulle skrive bacheloroppgave. Jeg var sikker på at det å være nøkkelperson på Poliklinikken gjorde at jeg fikk skrevet en bra bacheloroppgave. Vi skriver bacheloroppgaven to år etter at vi har hatt metodeundervisning, og for mange innebærer dette til og med et helt år uten sosiologi. Mye har gått i glemmeboka, man husker bare brøkdeler og det viktigste av alt er at man ikke har hatt noe særlig øving i datainnsamling og analyse av datamaterialet. Jeg lærte altså hvordan jeg skulle analysere kvalitative data på Poliklinikken, fra forskjellige folk, med ulike vaner og teknikker. Dette var meget givende og hjalp meg til å forstå hva det egentlig betyr å kode dataene mine og hvordan man kan gjøre dette. Et nyttig supplement til ordinære forelesninger og det å henge seg opp i et kapittel i en bok og ende opp med å ikke forstå det likevel. Min studenttilværelse har fått så mye mer mening etter jeg har blitt nøkkelperson. Jeg ser nå muligheter hvor jeg kan anvende det jeg lærer på studiet, men også lære mer.
Sosiolog
Først etter opptaket på Poliklinikken forsto jeg hva sosiologi egentlig er og hvordan man gjør sosiologi. Jeg har fått en yrkesstolthet gjennom å bedrive sosiologi i praksis, nesten daglig, uavhengig av at man leser pensum eller skriver oppgaver. Oppdragene våre har bidratt til en økt faglig forståelse og kunnskap. Selv om jeg ikke er med på alle prosjekter, så debatteres det og vi spør hverandre om hjelp og råd. Dette er aktiv læring. Å prate høyt om det man tror og tenker i samspill med andre. Dette gjelder for øvrig også private prosjekter, som nevnt ovenfor bacheloroppgaver, masteroppgaver og stipendiaters erfaringer og kunnskap. Jeg føler meg mye mer tilknyttet sosiologimiljøet etter å ha blitt nøkkelperson. Det er ikke bare en del av hverdagen min, det er også en del av identiteten min. Det vil si at det å være sosiolog inngår for min del i «selvet».
Å GJØRE SOSIOLOGI: Først etter opptaket på Poliklinikken forsto jeg hva sosiologi egentlig er og hvordan man gjør sosiologi.
Min studenttilværelse har fått så mye mer mening etter jeg har blitt nøkkelperson.
Læringsassistent
Våren 2016 begynte jeg å jobbe som læringsassistent, en jobb jeg var usikker på om egentlig appellerte til meg. Jeg fant fort ut at jeg likte det veldig godt og at dette var en givende jobb på mange måter. I rollen som nøkkelperson kunne jeg hente inn tips og råd om hvordan jeg kunne aktivere studenter i seminarene, diskutere fagets tematiske innhold, pensum og fagets oppsett. På Poliklinikken er det mulig å ytre kritikk, bekymringer, begeistring, ideer, forslag og samtidig få innspill og tilbakemelding. Dette har bidratt til at jeg har inntatt en mer selvbevisst og selvsikker rolle som læringsassistent. Ikke minst har rollen som sosiolog også bidratt til dette i form av faglig styrke. Jeg har også lært mye mer om samarbeid og gruppearbeid på Poliklinikken, som jeg får hyppig bruk for i rollen som læringsassistent.
Selvet
Alt som jeg har beskrevet hittil har selvsagt innflytelse på mitt «selv». Det påvirker hvordan jeg ser på verden og situasjoner i hverdagen, hvordan jeg tilnærmer meg visse problemstillinger, også i private sammenhenger. Selvsagt er det et samspill av rollene som skaper selvet. Det er nesten umulig å skille de ulike rollene fra hverandre, og ikke minst utviklingen og påvirkningen dette medfører for den ene eller andre rollen. Oppsummert handler det om en gjensidig påvirkning av rollene og som da vokser i samspill med hverandre.
Poenget er at det å være nøkkelperson på Poliklinikken har gitt meg masse hittil. Nye og gode venner, ansvarsområder, å se verdien av å arbeide i et fellesskap, utvidet refleksjonsevne, sosiologiske ferdigheter og kunnskap, et faglig nettverk, fremtidsmuligheter med mer. Poliklinikken gir deg muligheter, du må bare gripe dem!
Om Anne:
Jeg er 27 år ung, studerer sosiologi på NTNU i Trondheim. Jeg liker tverrfaglighet, sjokolade, festivallivet og driver med poledance. Er opprinnelig tysk, flyttet til Norge i 2006, hvor jeg bodde circa fem år på vakre Sunnmøre og flyttet til herlige Trondheim i 2011.