TEKST: Inga Sæther
Alle skriveprosjekter starter med at man velger et tema. Masteroppgaven, som for mange er det største skriveprosjektet de noensinne begir seg ut på, er intet unntak.
Hva er interessant og engasjerende nok til at man klare å bruke det neste året på å lese, snakke, og skrive hundre sider om det? Og hvilket emne er matnyttig nok til å gi relevant kompetanse på arbeidsmarkedet?
Tema for masteroppgaver på kull 12 – mitt kull – på NTNU var blant annet legemiddelindustrien, fedrekvote, bruk av helsetjenester blant arbeidsinnvandrere, festivaler, transnasjonalisme, helsegradienten i Europa, fotball, religion, barn av rusmisbrukere, BDSM, psykisk handikappede i media, HMS i oljebransjen og overvekt.
Fordelen med å være sosiologistudent er at valgmulighetene er nærmest uendelige. Ulempen med sosiologi er at… vel, at valgmulighetene er nærmest uendelige. For noen er valgfriheten en velsignelse, for andre en forbannelse. Noen blir inspirert av alle mulighetene, andre blir handlingslammet. De fleste klarer heldigvis å ta et valg, selv om det kan være en gåte hvordan valget blir tatt.
De fleste sosiologistudenter klarer heldigvis å ta et valg, selv om det kan være en gåte hvordan valget blir tatt.
Etter å ha foretatt en meget uhøytidlig studie blant et svært lite representativt utvalg studenter har jeg kommet frem til denne oversikten over ulike måter å velge tema for masteroppgaven på:
De som velger tema ut av ren interesse: Dette kan være personlige interesser, som for eksempel en hobby, en personlig erfaring, eller noe man er spesielt engasjert i. Mange arbeidstimer skal gå med til skrivingen av en masteroppgave, så man kan like godt velge å bruke tiden på noe man liker. Fordelen er at man får anledning til å velte seg i det man liker best, men man løper naturligvis en risiko for å bli lei av det for all fremtid. Omtrent som å jobbe på Nidar, vil jeg tro.
De som plukker fra en liste over mulige tema. På et av de første masterseminarene ble vi presentert for en lang liste på over 50 forslag, det ene villere enn det andre. Vi hadde også en gruppeøvelse hvor vi skulle ta utgangspunkt i et av disse punktene og diskutere mulige innfallsvinkler, samt utlede noen problemstillinger. Jeg har snakket med flere som valgte sitt tema fra denne listen, men kanskje enda flere som ble inspirert til å lage egne lister og velge et tema derfra. Jeg har en mistanke om at det siste kan ha vært noe av intensjonen til faglærer.
Fordelen er at man får anledning til å velte seg i det man liker best, men man løper naturligvis en risiko for å bli lei av det for all fremtid. Omtrent som å jobbe på Nidar, vil jeg tro.
De som kopler seg på et pågående prosjekt. En av mine medstudenter, som skrev om HMS i oljebransjen, påpeker at å hive seg på et allerede eksisterende prosjekt ikke nødvendigvis resulterer i en dårligere oppgave, selv om du altså ikke har valgt ut fra personlig interesse. Noe av det som tente gnisten i ham var muligheten til å få være med på et forskningsopplegg som hadde som formål å bidra til faktiske, positive endringer i hvordan komplekse organisasjoner med virke i risikofylte kontekster jobber med HMS. I tillegg fikk han eget kontor til disposisjon, og bøttevis med gratis kaffe. Fristende frynsegoder etter noen år på felles lesesal og i kaffekø på Sito.
De som har et yndlingstema som de ofte vender tilbake til. Her har mange tidligere semesteroppgaver, både på bachelor- og masternivå, typisk vært variasjoner over mer eller mindre samme tema. Dette kan skyldes et snev av akademisk latskap, men mange tar gjerne opp tråden fra tidligere oppgaver fordi de føler det kan leses, sies og skrives mer om temaet enn det man får uttrykt i noen skarve semesteroppgaver. Dette gjelder også for teoretiske oppgaver, hvor noen har en tendens til å alltid vende tilbake til samme teoretiker(e).
De som valgte tema slik forklart over, men som endte opp med å bytte tema underveis. Her er nok veien til målet bestrødd med svette og desperasjon i større grad enn ved de andre fremgangsmåtene, men det er ingen grunn til at resultatet skal bli noe dårligere av den grunn. Snarere tvert imot: Det krever mye å erkjenne at et oppgaveprosjekt har gått i stå og enda mer å forkaste hele greia og starte på ny frisk.
Det krever mye å erkjenne at et oppgaveprosjekt har gått i stå og enda mer å forkaste hele greia og starte på ny frisk.
I realiteten er det nok ofte en betydelig overlapp mellom to eller flere av disse punktene. Jeg har for eksempel hørt om flere tilfeller hvor noen har forlatt et synkende eller havarert prosjekt, og dermed måttet ty til et tema de allerede kjenner godt for å få masteroppgaven i havn. I den andre enden av skalaen har man de som har vært så heldige å finne et av sine interessefelt eller yndlingstema på en prosjektbeskrivelse. Uansett hvordan man velger tema, er nok konklusjonen her den samme som så ofte ellers: Det viktigste er tross alt at man får ut fingeren og setter i gang med skrivinga.
Om Inga:
Inga Sæther er 33 år gammel og kommer fra Hitra. For øyeblikket i mammaperm fra masterstudiet i sosiologi ved NTNU, men tar fatt på siste del av oppgaveskrivingen igjen så snart barnehagene åpner til høsten.
Hun skrev bacheloroppgave om språk og integrering blant østeuropeiske arbeidsinnvandrere, og tar for seg livs- og arbeidsvilkår hos den samme gruppen i masteroppgaven. Inga er også styremedlem i Trøndersosiologene.