Frykten for å bryte ut av bobla

Det er når ting nærmer seg slutten at vi begynner å reflektere over fortiden, nåtiden og framtiden. Hva har vært bra, hva har vært dårlig og hva kan bli bedre? Ulike følelser oppstår i ulike situasjoner, og noen ganger opplever vi det jeg kaller for en blandet følelse.

Vi kan være lettet eller glade over at noe er slutt, samtidig som det følger med en følelse av tristhet. Det er denne, bittersøte følelsen jeg sitter med akkurat nå. Dette semesteret skriver jeg min bacheloroppgave i sosiologi.

For teoretisk

Med andre ord er mine tre år ved Universitetet i Oslo snart over. Det siste halvåret har jeg kjent på det å være skolelei, og jeg har også tenkt at universitetet kanskje er litt for teoretisk for min del.

Derfor er jeg lettet over at disse tre årene snart er over. Samtidig lurer jeg på hvor veien går videre. Bør jeg ta en pause for å jobbe et år eller to? Hva har jeg egentlig lyst til å jobbe med? Skal jeg studere videre? Har jeg i det hele tatt lyst til det?

Jeg endte opp med å søke et mer praktisk rettet studie, ved et annet lærested. Det skal sies at det ikke var et lett valg, for jeg har mye å takke Blindern for. Jeg har fått bli kjent med mange flotte mennesker gjennom sosiologien og ikke minst tilegnet meg kunnskap om samfunnet som jeg tror kommer godt med videre både på jobbmarkedet og i framtidige studier.

Frykt!

En annen grunn til at jeg syns det var et vanskelig valg, er at ved siden av alle spørsmålene som svirret i hodet mitt rundt min framtid, var det en følelse som ulmet i bakgrunnen: frykt! Frykt for å forlate Blindern-bobla, som jeg ikke vet om jeg har lyst til å forlate. Frykten for å trø ut av mine trygge rammer gjør meg ukomfortabel.

Snart skal jeg ikke lenger vandre rundt i disse gangene.

Til tross for at jeg til tider synes studiene har vært tørre, slitsomme og stressende, er det her på Blindern livet mitt har utspilt seg de siste tre årene. Det er her jeg har fått nye venner som jeg har hatt timelange faglige diskusjoner om likestilling, klasse og arbeidsmarked og noen ganger ikke fullt så faglige diskusjoner om alt og ingenting.

Det er på Blindern jeg har sprunget mellom ulike lesesaler, kafeer og kantiner. Det er til Blindern jeg har følt meg forpliktet å dra, både i forbindelse med studier og arrangementer.

Blindern har blitt et trygt sted og det er hit jeg har følt at jeg kan dra når det er ikke har vært andre steder å være.

Jeg har kjent på mange følelser innenfor SV-fakultetets vegger. Det er her jeg har ledd, vært sint og noen ganger har grått inne på jentedoen. Blindern og SV-fakultetet har blitt et meningsfylt sted for meg, fordi jeg har tilbrakt mye av min tid her.

I perioder har jeg nesten vært mer på lesesalen enn hjemme. Hadde det vært lov å overnatte på SV-fakultetet, hadde jeg flyttet inn på en av lesesalene og tatt med sovepose og stormkjøkken. Jeg valgte å studere fordi jeg synes det er morsomt å tilegne meg kunnskap. I tillegg til å lese pensum i ulike emner jeg har tatt, har jeg noen ganger søkt opp ulike artikler i Oria for å få mer variasjon i det jeg leser.

Et lite stikk

For et par uker siden gjorde jeg nettopp dette. Mens jeg søkte etter artikler i Norsk sosiologisk tidsskrift, tok jeg meg selv i å tenke at «hvis jeg slutter på Blindern har jeg vel ikke tilgang til disse artiklene lenger». Jeg kjente et lite stikk, og syntes det var utrolig leit å tenke på. Det å være student innebærer dessuten rutiner. Jeg står opp om morgenen for å dra til Blindern. Jeg har funnet transportmiddelet jeg foretrekker, samt en favoritt-leseplass.

Timeplanen og hverdagen min har vært tilpasset etter når jeg har forelesninger, seminarer, tidsfrister og andre ting som skal gjøres i forbindelse med studiene. Jeg har knyttet det å studere til det å være på Blindern, så det blir veldig rart å forbinde studier og rutiner med et nytt lærested.

Grille foreleserne

Jeg har også kommet i kontakt med mange forelesere, studenter og andre ansatte ved universitetet. Jeg har hatt mange positive opplevelser med ansatte her, og de fleste forelesere og professorer har vært hyggelige og er engasjerte i faget sitt. Det å grille enkelte forelesere med spørsmål har vært læringsrikt for min del.

For ikke å snakke om seminarene, der jeg har møtt studenter med ulike meninger og fått aha-opplevelsen «oi, dette har jeg ikke tenkt på», eller «åja, er det det betyr!». Jeg husker spesielt godt den gangen da jeg forstod hva diskursanalyse var.

Et kjent ansikt

Det har også hendt at foreleserne har husket ansiktet mitt og slått av en prat i kø for å kjøpe kaffe. Dette gjelder også studenter. Det har alltid vært hyggelig, og det er betryggende å føle at man har begynt å etablere et nettverk.

Til tross for frustrasjon mellom slagene, har min helhetlige opplevelse av å være student ved Universitetet i Oslo vært positiv. Det er kanskje derfor det er så vanskelig å tenke på at jeg snart må begynne med blanke ark igjen.

Det er ikke slik at de jeg har møtt her på Blindern vil forsvinne ut av livet mitt, eller at minnene vil viskes ut. Likevel sitter jeg med en følelse av at jeg gir slipp på noe når jeg går ut av disse dørene om noen få uker.

Livet går videre og jeg kan ikke bli på et og samme sted. Samtidig må jeg huske at stien blir til mens jeg går, og kanskje ender jeg opp igjen på Blindern likevel?