Den vanskelige muntligheten

Tekst: Stian Aleksander Uvaag

I våres ble jeg intervjuet til en masteroppgave. I oppgaven hadde masterstudenten besluttet å ikke pusse så mye på utsagnene, men la de beholde sin muntlighet i formen. Hun uttrykte at hun håpet respondentene ikke ville oppleve fremstillingen som negativ.

Jeg skal nå, før jeg har fått en skikkelig opplæring i kvalitativ metode på masternivå, komme med noen tanker rundt min erfaringer av å lese upolerte siteringer av meg selv.

Jeg er en av dem som aldri har likt hverken å høre eller å lese hva jeg har sagt. Men både faglig og personlig var jeg veldig nysgjerrig på hvilke utsagn som var blitt trukket frem. Da jeg leste gjennom sitatene i den ferdige oppgaven, var det allerede en stund siden intervjuet fant sted, og jeg ble satt ut av hvor dårlig jeg hadde formulert meg, og hvor lite utdypende svarene var. Mange steder gjorde jeg utydelige hopp i samtalen, som det i etterkant ikke var forståelig om var forsøk på å utdype forrige utsagn, eller om jeg hadde begynt å snakke om noe nytt.

Jeg var i det hele tatt glad for at jeg var anonym. Hadde jeg fått skrive, ville jeg kunne utdype mitt forhold til temaet, både med nye refleksjoner, og refleksjoner som ikke kom frem i intervjuet. Kanskje aller mest derfor var beslutningen om å gjennomføre et intervju, og la svarene stå som muntlige, riktig. Spørsmålene handlet om praksiser i hverdagen vi ikke nødvendigvis tenker lenge gjennom hver gang vi utfører dem. Delvis handlet spørsmålene om etiske valg når det kommer til klær. De muntlige sitatene evnet, med all nølingen i behold, å vise hvor lite argumentasjon som til hverdags lå bak handlingene. Noen vaner en har kan i utgangspunktet være gjennomtenkte, men etter hvert forsvinner argumentene fra handlingene. Vanen tar overhånd – under intervjuet opplevde jeg at gjengivelsen av de opprinnelige argumentene liksom virket hul. Jeg tror kanskje  tegnene på dette ville forsvunnet om språket ble «renskrevet». Sammenflettingen av handling og argumenter var nølende, sammenhengen mellom disse to forble så utydelig som det hadde fremstått for meg.

Det lå altså interessante data i det de famlende svarende. Vekslingen mellom partier hvor det tydelig var lettere for meg å artikulere meg, og hvor jeg var mer retningsløs, ble synlige. Særlig fremtredende var det at jeg brukte fraser som «liksom» og «på en måte» opptil flere ganger i hver setning. Disse ordene ble brukt til å moderere utsagn, og de viste kanskje også en skepsis mot å «språkliggjøre» en rekke erfaringer. En erfaring skjer tross alt ikke som språk, «språkliggjøringen» er en fortolkning.

Så kanskje ikke den muntlige fremstillingen var så dum? Kanskje viser ord som «liksom» og «på en måte» oftest til usikkerhet, men man skal passe seg for å utelukke at enhver bestanddel av et utsagn har betydninger man ikke er klar over. Jeg sier derfor: man bør være forsiktig med intervjusvar. All bearbeiding av det sagte er en forenkling, og fører til meningsreduksjon. Samtidig er disse små, og i det minste ved første øyekast, malplasserte ordene, støy i det endelige utsagnet. Jeg ville ikke frem til disse ordene, de var en del av prosessen å forme utsagnene.

Jeg får uansett godta at jeg ikke var på mitt mest velformulerte i denne gangen. (Selv om det fortsatt ville stikke litt om jeg leste sitatene på nytt). Jeg vil si at jeg klart hadde for høye forhåpninger om å unngå «å snakke muntlig» under intervjuet.

Noe av det jeg har lært av erfaringen er dette: Om jeg skulle intervjue noen selv, ville jeg startet med å si «bruk språket så godt du kan», «du behøver ikke være redd for hvordan du formulerer deg», «om det er noe jeg syns er utydelig, kan jeg heller spørre deg om dette».