Tron Landsnes – forretningsutvikler

Tron Landsnes opplever å få gjennomslag som nettopp sosiolog i Gjensidige; et miljø som i stor grad består av økonomer og teknologer.

Tekst: Pål Halvorsen

Tron Landsnes er forretningsutvikler i Gjensidige.

Han skrev hovedfagsoppgaven i sosiologi ved UiB om slukkingen av gassfaklene på Gullfaks A og C «med Bruno Latour som teoretisk anviser».

– Hva jobber du med?

Jeg jobber som forretningsutvikler i Gjensidige. Nå arbeider jeg i datterselskapet Gjensidige Pensjonsforsikring, men jeg har også jobbet i Næringslivsdivisjonen og i Teknologi & Utvikling, morselskapet. Sist i avdelingen for Digitalisering og Selvbetjening.

– Hva går arbeidsoppgavene dine ut på?

Det handler om å forbedre effektiviteten eller kvaliteten på prosesser, data og løsninger. Litt sleivete pleier jeg å si jeg jobber med å få «ting» til å gå fortere. I den forbindelse forundres jeg stadig over hvor lite blikk folk har for kostnaden ved et krav eller en politikk eller sin egen kostnad. Det er kanskje det perspektivet jeg savner mest hos både kolleger, myndigheter, venner og omgivelsene generelt sett. Alle vil bygge nytt og ha flere krav, men ingen ser på kostnadssiden. Og jeg ikke sikker på om universitetsutdannede skjønner dette. Det er mange «revisorer» der ute. Men stort sett har det gått i selvbetjeningsløsninger, standardisering, digitalisering og automatisering, eller roboter som det heter nå. Og så har jeg ledet et arbeid i Finans Norge for å standardisere rapportering av medlemsdata fra lønnssystemer til pensjonsleverandører, og ført i pennen en høringsuttalelse om A-meldingen. Så det er litt politisk-strategisk arbeid også.

– Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

En vanlig dag består i å analysere prosesser eller løsninger med tanke på forbedringer. Dette skjer i form av møter eller en-til-en samtaler. Så handler det om å skissere en tenkt løsning, tegne flytskjema, bestemme forretningsregler, undersøke hvilken vei man skal gå eller hvilke alternativer man har, begrense utfallsrommet for å gjøre det håndterbart og skjære klar av diskusjoner om tilliggende løsninger som folk gjerne vil ha ordnet i samme slengen, undersøke og tolke lovverk og eventuelt diskutere med juristene og «compliance», forankre opp og ned i organisasjonen. Alt dette skjer ikke i løpet av en dag, men tar gjerne måneder eller år å gjennomføre. Men slik er dagene. Akkurat nå arbeider jeg mest med digital signering av tilbud på tjenestepensjon.

– Visste du hva du hadde lyst til å jobbe med da du studerte sosiologi?

Nei, men jeg har alltid likt å få til ting, og har en viss evne til å ta ansvar. Jeg kunne nok ha jobbet med mye forskjellig, ettersom jeg kan interessere meg for mye og er ganske vitebegjærlig. Men det var tilfeldig at jeg havnet i pensjon og forsikring. På den annen side så er det et sosiologisk poeng at min far er økonom og har ledet større virksomheter. Jeg kunne sikkert ha studert økonomi, men jeg er sikker på at det er morsommere å studere sosiologi. Man kunne jo gjøre som man ville på sosiologi. Egentlig skulle jeg bli statsviter, men jeg kom tilfeldigvis bort i Seksualitetens historie av Foucault da jeg måtte forsere et noen vekttall – og tenkte at det hørtes morsomt ut. Derfra og ut ble det sosiologi og franske teoretikere. Så både ja og nei. Jeg visste at jeg ville jobbe i næringslivet, men ikke med hva.

Egentlig skulle jeg bli statsviter, men jeg kom tilfeldigvis bort i Seksualitetens historie av Foucault da jeg måtte forsere noen vekttall

Tron Landsnes

– Hvordan fikk du jobben du har nå, og hvilke egenskaper og kvalifikasjoner avgjorde?

Den jobben jeg har nå ble spurt om å søke, og jeg var tidlig inne i diskusjonen om den. Mange stillinger rekrutteres slik, selv om utlysningen er offentlig. Jeg har jobbet for han jeg gjør nå før. I tillegg har jeg hatt ansvar for deler av stillingen da jeg sist arbeidet i Gjensidige Pensjonsforsikring. Videre så kjenner jeg til systemene, systemarkitekturen, konsernløsningene, hvem jeg skal snakke med i konsernet, hvem som bestemmer, når jeg bør forankre «ting» hos ledelsen og når jeg kan ta beslutninger selv. Det er dette som er realkompetansen i større konsern, og som gjør at nyansatte gjerne bruker flere år på «å levere» og opparbeid seg et renommé og utvikle en selvstendig oppfatning av hvordan «ting» bør være.

– Var noe av det du lærte på sosiologiutdanningen avgjørende for at du fikk jobben?

Det var ingenting ved utdanningen som var avgjørende for at jeg fikk jobben. Men jeg har aldri tenkt på meg selv som en sosiolog-sosiolog, dvs. en som studerer reproduksjon av ulikhet og ekskluderingsprosesser – selv om det er viktig nok. Men det gjør kanskje ikke noen sosiologer? Jeg har sett på utdannelsen som en form for trening i analytisk og syntetisk tenkning. For eksempel handler hovedfagsoppgaven min om slukkingen av gassfaklene på Gullfaks A og C med Bruno Latour som teoretisk anviser. Men den generiske kompetansen jeg fikk på sosiologi i skriving og kritisk tenkning er helt avgjørende, og har vært det i alle jobbene jeg har hatt. Å tenke kritisk, dvs. å kunne spørre hvorfor det er slik og slik og om dette er den smarteste måten å gjøre dette på er fantastisk. Forresten: Det er noe terskelteori involvert, dvs. hvordan klarer vi å senke terskelen for selvbetjening. Da er det fint å kunne noe om segmenter og det generelle kompetansenivået i samfunnet.

– Bruker du sosiologiutdanningen din på jobb?

Nei, det gjør jeg nok i liten grad. Men jeg har nok internalisert en del sosiologisk teori. Kanskje bruker jeg litt organisasjonsteori og maktteori. For øvrig: Man kommer langt med utskjelte «Scientific Management». Men spesielt evnen til å tenke kritisk, kunne argumentere og uttrykke dette skriftlig er veldig kjekt i møte med jurister, «compliance», produkt- og fagmiljøene og beslutningsorganer. Bare det å kunne skrive brukerhistorier («Som en kunde, skal jeg …, slik at …») – er helt avgjørende for å definere hva vi ønsker å få til. Det gir gjennomslag i et miljø som i stor grad består av økonomer og teknologer som ikke nødvendigvis er så gode i så måte.