Har galskapen en (sosial) historie?

Michel Foucault er en av samfunnsvitenskapenes viktigste skikkelser. Hans forfatterverk har påvirket vår forståelse av fenomener som makt, seksualitet, galskap og kunnskap.

Lars Erik

I denne bloggen vil masterstudent Lars-Erik kort diskutere noen av Foucault sine bidrag, og deretter diskutere bidragenes sosiale relevans.

Lars-Erik starter med Foucault sin første populære bok, nemlig Galskapens historie. Spørsmålet vi da må stille er: Har galskapen en (sosial) historie, og om ja, hva er viktigheten av dette?I dette innlegget diskuteres galskap, makt, og psykiatrien som sosial institution.
Fra Innesperringens tid til idag.

Foucaults verk tar oss fjernt fra selvfølgeligheter og setter spørsmålstegn ved hvorvidt galskap er et naturlig fenomen. Dette innebærer ikke, som det kanskje virker som, at vi må betvile at det eksisterer ulike former for atferd som korrelerer med ulike genetiske predisposisjoner så vel som subjektets miljø.

Dette er heller ikke Foucaults utgangspunkt. Eksempelvis fremhever Foucault (2008) i ‘The Birth of Biopolitics’ selv at ‘genetics clearly show that many more elements than was previously thought are conditioned by the genetic make-up’. Foucault omfavner altså ikke såkalte radikale tilnærminger til sosial konstruksjon. Allikevel er fokuset på nettopp den sosiale historien til ‘galskap’ snarere enn for eksempel genetiske predisposisjoner.

Gjennom å analysere hvordan galskap som et fenomen sosialt konstrueres kan vi se hvordan ulike samfunnsorganisasjoner fører til ulike problematiseringer og slik ulike forståelser av ‘galskap’

Dette indikerer at ‘galskap’, som en identitet, en praksis, og en sosial kategori, har en sosial historie. Hvordan vi klassifiserer ‘gale’ mennesker og hva vi klassifiserer som ‘galskap’ endres fra kontekst til kontekst.

Å diskutere ‘galskap’ og dets fremvekst blir derfor viktig. Ikke fordi fenomenet ikke eksisterer, men fordi den sosiale konteksten og praksisene som skaper og skapes av denne konteksten tilrettelegger for ulike former for normalitet og anormalitet. Spørsmålet om ‘galskap’ avgjøres da innenfor et større sosialt rammeverk.

Eksempelvis vil skolevesenet og arbeidsmarkedet påvirke vår forståelse av ‘galskap’: Den som av ‘psykiske’ årsaker ikke klarer å tilpasse seg skolesystemet eller arbeidsmarkedets føringer kan klassifiseres og problematiseres som avvikende, deriblant ‘gal’.

Utgangspunktet til ‘galskap’ kan altså spores til sosiale institusjoner og deres krav, uavhengig av at atferdsmønstrene har en eksistens også utenfor institusjonene. Atferden blir derimot kun ‘galskap’ idet den problematiseres og idet løsninger på dette ‘problemet’ fremmes.

I Galskapens historie undersøker Foucault hvordan ‘galskap’ og ‘de gale’ har blitt problematisert til ulike tider, og hvordan problematiseringen har ført til ulike ‘løsninger’

Han tar for seg hvordan overgangen fra middelalderen til den tidlige moderniteten førte til at de ‘gale’ ble behandlet ulikt. De ‘gale’ er alltid en relativt uønsket sosial kategori, men med modernitetens fremvekst ble de for første gang låst inne på en massiv skala.

Dette kaller Foucault ‘Innesperringens tid’. Her ble fattige, kriminelle og ‘gale’ låst sammen i enorme institusjoner. Disse ulike grupperingene ble problematisert på grunn av dens fraværende økonomiske produktivitet. ‘Gale’, fattige og kriminelle ble dermed problematisert etter samme kriterier og slik forstått som en felles kategori. Derimot ble fattigdom avkriminalisert og de ‘gale’ ble overført fra fengselsvesenet til helsevesenet.

Idet galskapen ble overført til helsevesenet, og da psykiatrien, ble ‘galskap’ også an ‘autonom’ form for avvik med medisinske løsninger. Foucault kritiserer her ideen om en ‘humanistisk’ retning og påpeker at makten over de ‘gale’ endret seg snarere enn å forsvinne. Snarere enn ‘frigjøring’ innebar dette mer effektive måter å kontrollere de ‘gale’ på. Fra å (utelukkende) lenke dem sammen ble de ‘gale’ nå også disiplinert til ‘selvdisiplinering’. Man forlot da ideen om å (utelukkende) lenke dem sammen for å utdanne dem til å forstå sine egne avvik.

Hva som er ‘normalt’ og hvem som er ‘normale’ er ikke kun vitenskapelige og’ uskyldige’ spørsmål

Idet vi overfører behandlingen av ‘galskap’ til psykiatrien får denne institusjonen makten til å definere hvem som er ‘gale’ og hva ‘galskap’ er. Med andre ord får institusjonen makten til å definere (a)normalitet.

Hva som er ‘normalt’ og hvem som er ‘normale’ er ikke kun vitenskapelige og’ uskyldige’ spørsmål. Snarere er dette maktspørsmål som påvirkes av samfunnet i sin helhet ettersom dikotomien normal/unormal også bidrar til sosiale praksiser hvor man tenderer til å ‘normalisere’ sistnevnte.

I dette tilfellet er det psykiatrien Foucault angriper. Psykiatrien angripes på grunn av sine disiplineringsfunksjoner og dets rolle som et verktøy for dominans og korrigering av de ‘gale’. Konklusjonen er, mer eller mindre, at psykiatrien bidrar til å normalisere individer som ikke klarer eller ønsker å innrette seg etter samtidens konformitet.

Foucault viser oss slik viktigheten av kritiske blikk mot maktinstitusjoner – som eksempelvis psykiatrien – som tidligere fikk operere som et maktorgan under sløret av nøytralitet. Eksempelvis har vi forkastet diagnoser som ‘den hysteriske kvinnen’, diagnoser som tjente maktformål uten at de, ut fra vår forståelse i samtiden, har noen medisinsk basis utover nettopp forsøket på sosial kontroll.

Men vi må merke oss, om vi ser bort fra Foucaults noen melankolske analyser, at kritikken av psykiatri ikke er problemfri. Det skal påpekes at Foucault i ‘The Politics of Truth’ erkjenner at han har overvurdert dominans og disiplinering, og at hans tidligere analyser derfor er noe skjeve.

Foucaults, så vel som andre ‘antipsykiatere’, bidrar til at vi bygger ned psykiatrien. Deres bidrag er å skade institusjonens og dens disiplinerende funksjoners legitimitet. Hva er konsekvensene av dette? Ender det med et mer likestilt samfunn? Er resultatet et samfunn hvor friske individer som er ‘annerledes’ slipper psykiatriens tvang? Eller er dette, som kritikere av antipsykiatrien og samtidens nedleggelser av sengeplasser o.l. påpeker, at en rekke individer som ‘trenger’ hjelp ikke får det?

For eksempel hevdes det at psykiatriens nåværende, og svekkede rolle, er en direkte årsak til at antallet drap fra individer man klassifiserer som ‘gale’ øker. Likeledes har dette ført til en rekke gråsonetilfeller hvor individer som bryter lover hverken kan innlegges (med tvang) eller arresteres – de er for ‘unormale’ til å fengsles og for ‘normale’ til å tvangsinnlegges ettersom psykiatrien har mistet mye av sin disiplinerende makt.

Men hva skal man da gjøre med individer som ikke klarer å tilpasse seg samtidens individualistiske arbeidsmarked – og ‘friheten’ samtiden påtvinger oss?

Det er klart at nedleggelsen av sykesenger fører til mindre tvang og institusjonell vold. Samtidig er det som kritikere av tendensen påpeker også slik at dette fører til at en rekke individer som, av ulike psykiske årsaker, ikke evner å tilpasse seg: Dette innebærer at noen individer som ikke makter å føle empati, kontrollere impulser eller generelt å ivareta seg selv, faller utenom.

Med psykiatriens svekkelse ser disse ut til å ekskluderes ytterligere, og dermed bli stående utenfor samfunnet i sin helhet. At de ikke opplever ‘tvang’ betyr ikke at de ikke ekskluderes – og kanskje er eksklusjonen nå snarere total, ettersom institusjonene som disiplinerer, men også bidrar til å hjelpe dem, ikke lenger har muligheten til å gripe inn uten ‘samtykke’?

Fører dette til at individene i gråsonen ‘frigjøres’ eller at disse, så vel som individene disse havner i stadige konflikter med, opplever unødvendige lidelser?

En svakhet i Foucaults kritikk er dermed at de ‘gale’ som psykiatrien definerer og disiplinerer ikke nødvendigvis forsvinner av at man fjerner mulighetene til å diagnostisere, behandle og disiplinere ‘galskapen’.

Spørsmålet er da hva slags balansegang som kunne åpnet for at man, til den graden det er mulig, forhindrer psykiatrien fra å vilkårlig definere galskap ut fra samfunnets strukturelle behov, samtidig som man ikke avvæpner en institusjon som kanskje tjener uunnværlige funksjoner for behandlingen og ‘disiplineringen’ av individer som ikke evner å tilpasse seg samtiden.

Vi må igjen, som Foucault selv også fremhever, merke oss at makt ikke kun er ‘negativ’. Det er et fenomen som hverken kun er normativt problematisk eller begrensende.

Makt kan fungere produktivt, men også normativt positivt,

Makt kan også fungere produktivt, men også normativt positivt, som for eksempel ‘empowerment strategier’. Dette kommer lite frem fra kritikerne av ‘galskapen’ som et fenomen, og Foucault er også ‘skyldig’ på denne tiltalen.

Med andre ord må alternative styringsmekanismer fremmes om psykiatriens disiplineringsfunksjoner avskaffes. Spørsmålet er da hva alternativet er, og hva slags problemer løsningen vil føre til. Foucaults problematisering av psykiatrien avslører slik hvordan psykiatrien tjener funksjoner for disiplinering og maktbruk. Samtidig presenteres ingen vei fremover av kritikken, som både fremhever svakheter uten å tilby oss løsninger og neglisjerer hvordan behandlingen av ‘galskap’ også kan bidra til at individer kan øke sin livskvalitet.

Litt om Lars-Erik

Hvorfor blogger du på sosiologen.no?
Det er behahagelig å variere formidlingens form. Å erstatte den akademiske skrivemåte med en friere skrivemåte og samtidig diskutere akademisk tematikk er befriende.
Hva var det som gjorde at du begynte å studere sosiologi?
Jeg begynte å studere sosiologi ved en tilfeldighet – en tilfeldighet jeg er utrolig takknemlig for!
Hva driver du med når du ikke studerer?
Leser, skriver og tenker på sosiopolitiske spørsmål – eller noe i den duren!
Hvilken sosiolog ville du helst stått fast med i en heis?
Michel Foucault – om han så ikke er sosiolog, strengt tatt.