Fillers gir ikke god helse, det gir urealistiske skjønnhetsidealer

Masterstudent i sosiologi, Carmen Irene Lie, reflekterer over skjønnhetsidealene – eller tyranniet – i lys av den siste tidas debatt om kosmetisk medisin og kvinnehelse.

Det har stormet rundt lansering til skjønnhetsklinikken Nomi de siste ukene. De tre profilerte kvinnene som stod bak klinikken trakk seg og debatten har tilsynelatende lagt seg, men den usunne – og potensielt skadelige – skjønnhetsdiskursen vil nok være vanskeligere å rikke på. Hvorfor er det egentlig slik?

Det er ingen lett oppgave å stå i mot skjønnhetsnormene, skriver Carmen Irene Lie (foto: Sam Kamseh / unplash.com).

«60% av voksne damer har dårlig kroppsbilde» sa fastlege og forfatter av boka Kroppsklemma, Kari Løvendahl Mogstad. Uttalelsen ble sagt under forrige ukes Debatten, i sammenheng med spørsmålet om fillers og estetisk medisin i det hele tatt kan defineres som kvinnehelse. Jeg kjente meg igjen i utsagnet. Jeg, som ikke engang er 25 år gammel, har selv begynt å bekymre meg for at huden min ikke er like glatt som den var for noen år siden, og jeg har selv tenkt på både vippe-extensions, restylane, silikon og botox. Det er ingen lett oppgave å stå imot skjønnhetsnormene som florer og fortsetter å reproduseres. 

Etter at kvinner omsider brøt ut av husmorperioden og samfunnets daværende rammer, begynte slanke- og kosmetikkindustrien å reklamere for et nytt skjønnhetsideal: magre og unge kvinner. Helst skal man ha flat mage, proporsjonerte former, være hårløs og ikke minst se yngre ut enn man egentlig er. 

Selv om mange menn sliter med sitt eget kroppsbilde i dagens vestlige samfunn, er det i størst grad kvinnene som har kjent på presset. Den franske filosofen Simone de Beauvoir understreker blant annet at de patriarkalske, og svært robuste, strukturene i samfunnet gjør det vanskelig for kvinner som sosiale aktører å få fullstendig frihet over egen kropp.

Den amerikanske filosofen Susan Bordo skrev boken Unbearable Weight i 2003, hvor hun uttrykte at selv om kvinner er aktive i valgene de tar, er de likevel omgitt av en kultur der kvinner utøver fysisk makt over egne kropper i et forsøk om å nå skjønnhetsidealene. Et eksempel Bordo trakk frem var spiseforstyrrelser, noe som også Christine Meyer snakket om på Debatten: Jenter har ti ganger større sannsynlighet for å utvikle anoreksia enn gutter. 

carmen3

Carmen Irene Lie er masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Agder (foto: Erika Talibova Johansen).

Det er ingen lett oppgave å stå imot skjønnhetsnormene som florer og fortsetter å reproduseres.

Et annet eksempel på fysisk makt kvinner utøver over kroppene sine er kosmetiske inngrep. Svært mange steder tilbys det enkle inngrep for å «bli penere», samtidig som man forblir «naturlig». Hos de aller fleste skjønnhetssalonger tilbys det blant annet fillers, anti-aldrings ansiktsbehandlinger og permanent sminke. I mange år gikk jeg selv til salonger for å vokse legger og armhuler. Selv om dette var en smertefull prosedyre, var den fysiske smerten fra voksinger mye mer håndterlig enn den psykiske smerten av ikke å være like hårløs som normen tilsier. Men å skulle fikse på utseende sitt koster penger, og kan være med å skape et klasseskille der de med økonomisk kapital har færre rynker og fyldigere lepper enn resten av befolkningen. Klinikker som Nomi bidrar derfor til å skape et klasseskille.

Michel Foucault skriver om en diskurs som noe som produserer en sannhet, uansett om sannheten blir riktig representert eller ikke. Ideen om at kvinners verdi avhenger av utseendet og sannheten om skjønnhetsidealene videreføres med morsmelka. Som liten så jeg min egen mor se seg i baderomsspeilet, hun farget bort grått hår, nappet bryn og barberte leggene. Hun leste ukeblader som reklamerte med hvordan gå ned ti kilo på ti uker på den ene siden og reklame for rynkefjerning på den neste. Ukeblader ser fortsatt sånn ut, 20 år senere. Hvorfor fortsetter vi å fortelle kvinner og jenter hvordan de skal se ut?

Ideen om at kvinners verdi avhenger av utseendet og sannheten om skjønnhetsidealene videreføres med morsmelka.

Det er mye våre mødres generasjon kunne gjort annerledes, men også de er et produkt av sine mødre og deres tid igjen. Jeg har venninner med mødre over femti år som skryter av aldri å ha funnet et eneste grått hår. Jeg har venninner med mødre som blir glade når de blir bedt å vise legitimasjon på polet. Jeg har venninner som får kommentarer på utseendet sitt av sine mødre, og mødre som hele livet har prøvd å slanke seg og stadig tester ut nye dietter. 

Vi ønsker alle å føle oss vel. Men tenk hvor mye lettere dette hadde vært hvis vi ga både vårt eget og andres utseende litt mindre oppmerksomhet. Som liten skulle jeg ønske at det var rettet mer oppmerksomhet mot mine prestasjoner, som hvor mye innsats jeg gjorde på skolen, hvor mye glede jeg fikk av å være på fotballbanen eller hvor empatisk jeg er i møte med andre. I stedet ser vi skuespillere bli utestengt fra den røde løperen på filmfestivalen i Cannes fordi de ikke hadde høye hæler. Her ble altså skovalget til kvinnene vurdert som viktigere enn deres prestasjoner som skuespillere. 

Vi ønsker alle å føle oss vel. Men tenk hvor mye lettere dette hadde vært hvis vi ga både vårt eget og andres utseende litt mindre oppmerksomhet.

Nyhetene om hvordan kvinnene ble behandlet på filmestivalen spredte seg fort, som det gjør i vår digitale tidsalder. Imani Perry, en amerikansk, tverrfaglig forsker, bemerker i den sammenheng at globalisering ikke har skapt et multikulturelt samfunn hvor hybride skjønnhetsnormer feires, men heller en kultur med tilstedeværelsen av patriarkatet, klassisme og raseskille. Internett og sosiale medier er heller med på å internalisere dårlig selvbilde hos unge kvinner verden over. Apper som Snapchat og Instagram byr på ulike filtre som gjør at ansiktet og nesa ser smalere ut, øynene lysere og leppene større. Jeg har venninner som nesten ikke tør å ta bilde av seg selv uten filtre fordi de ikke liker hvordan de ser ut uten. Det er heller ikke mye som skal til før et barn ufrivillig kommer over porno, som kan få dem til å tro at underlivet deres er unormalt og at løsningen er å minske og bleke kjønnsleppene sine. 

Og den amerikanske feministen og forfatteren Naomi Wolf mener at skjønnhet slett ikke handler om kvinner i seg selv, men om kvinneundertrykkelse. Som mor, søster eller venninne, og i det hele tatt som medkvinne, har vi alle et ansvar for å sette en stopper for undertrykkelsen av kvinner som utfolder seg i form av en giftig diskurs rundt det indoktrinerte skjønnhetstyranniet. Avslutningsvis vil jeg trekke frem et annet sitat av Kari Løvendahl Mogstad: «voksne har en viktig rolle som rollemodeller, som er lite nevnt i denne debatten».