Tilbake til det som betyr noe

Jeg har brukt urimelig lang tid på min omtale av Alvesson, Gabriel og Paulsens bok fra 2017: Return to Meaning: A Social Science with Something to Say, og med god grunn. For dette er ikke bare er en god bok, det er også en viktig bok.

Med fare for å fremstille meg selv som en over gjennomsnittet selvstendig, edel og kritisk tenkende akademiker, gjenkjenner jeg en del av forfatterargumentene i Return to Meaning: A Social Science with Something to Say som mine egne og i alle fall noen av deres foreslåtte tiltak i valg jeg selv har tatt. Dette skaper i og for seg noen utfordringer i min omtale av boka, hvor mine egne norske formuleringer vil gjenspeile en fortolket forfatterintensjon vel så mye som direkte oversetting av forfatternes tekst.

Selvransakelse

Tittelen er godt beskrivende for bokas agenda, tilbake til en meningsfull samfunnsvitenskap – med et budskap! – eller med «something to say». Forfatterne Mads Alvesson, Yiannis Gabriel og Roland Paulsen (heretter kalt AGP) starter med en form for erkjennelse av at akademikere begynner å stille spørsmål ved sin egen virksomhet og konsekvensen av denne, om overproduksjonen av publikasjoner, om det er nødvendig å publisere enhver halvveis gjennomførte analyse eller tenkte tanke, og om denne slags innsats har noen som helst verdi utover i beste fall å sikre egne jobbmuligheter, opprykk eller karriere i videre forstand. 

Mye av samfunnsvitenskapen vi leser skaper en følelse av «semi-nonsense», hvor abstrakt og pretensiøs sjargong, oppstyltede begreper som sosiomaterialitet og intertekstualitet, samt komplisert statistikk eller integrerte intervjusitater fjernet fra sin kontekst, skaper en følelse av manglende substans.

omslag Return to meaning: A Social Science With Something to Say

«Return to Meaning: A Social Science with Something to Say» av Mats Alvesson, Yiannis Gabriel, and Roland Paulsen. Oxford University Press, 2017. 174 sider.

Lite å melde

Artikkelforfattere vil kunne argumentere for sine «bidrag» inn i en intern akademisk diskusjon, men hvor betydning utover dette sjelden er å finne. Så mye som 32% av alle samfunnsvitenskapelige artikler er fortsatt ikke sitert fem år etter at de er publisert, og det antyder en publiseringsindustri hvor mer skrives enn leses og hvor de fleste artikler i beste fall representerer «inkrementelle» bidrag.

Konsekvensen er at en haug med akademikere skriver fryktelig mye uten å ha så mye viktig å si. Dette er kort sagt bokas utgangspunkt, og selv om den er basert på forfatternes erfaringer og observasjoner fra institutter innenfor organisasjons- og ledelsesfeltet, ved universitetene i Lund og Bath, er det relevant også for utviklingen innenfor den norske akademiske sosiologien.

Så mye som 32% av alle samfunnsvitenskapelige artikler er fortsatt ikke sitert fem år etter at de er publisert, og det antyder en publiseringsindustri hvor mer skrives enn leses

Selv glemmer jeg aldri en kort passiar på en sosiologikonferanse i England for noen år siden, hvor vi var flere professorer som ble sittende rundt et bord i en pause og samtalen dreide seg mot publisering, og om hva man hadde publisert i det siste. En av de mer erfarne rundt bordet sa at hun ikke hadde publisert noe de siste årene siden hun ikke hadde følt at hun hadde noe som var viktig nok å skrive om. Det ble litt stille rundt bordet, antakelig fordi vi andre anså at denne sjeldent ærlig-nøkterne holdningen burde vært bedre representert i sektoren og kanskje også i våre egne individuelle tilnærminger. På en måte er denne slags holdning en agenda i boka til AGP, at samfunnsvitenskapen bør prioritere viktige bidrag til samfunnet heller enn å falle inn i produksjonen av esoteriske minibidrag til innvortes bruk.

Et viktig poeng er at produksjonen av slike tekster sluker ressurser internt i fagmiljøene, forsterker en form for instrumentalisme internt i ulike akademiske «mikrostammer» og reduserer dedikert tid til studenter og til å lese verker som faktisk ville kunne bidratt til mer original tenkning. For AGP er mening knyttet både til «ego» ut fra egen nysgjerrighet og kompetanse, til eget fagmiljø og til samfunnet ellers. Et sentralt poeng i boka er at man ikke kan skylde på regjering og universitetsledelse (alene i alle fall), eller strukturer generelt, men at akademikere må se på hvordan egne prioriteringer fører i denne retningen.

Publiseringsspillet

Fra en innledning går AGP over til å beskrive ulike erfaringer fra eget akademiske liv for å belyse problemstillingen. Et eksempel er såkalte «meet the editors» sesjoner som arrangeres på mange vitenskapelige konferanser hvor (ferske) forskere inviteres inn for å lære seg «the publishing game», og som konsept demonstrerer det akademiske arbeidet som et spill, hvor antallet publikasjoner i velrenommerte tidsskrifter teller mer enn hva disse tekstene kan bidra substansielt med.

Forfatterne påpeker at de ikke er imot enhver form for konkurranse, men at den ensidige vekten på å få publisert heller enn å si noe viktig skaper en uheldig kortsiktighet innenfor samfunnsvitenskapen

Det norske tellekantsystemet med publikasjoner på nivå 2 og nivå 1 er et konkret utfall av en slik tenkning. Her er de 20% mest anerkjente tidsskrifter og forlag på nivå 2 og resten på nivå 1. AGP påpeker at de ikke er imot enhver form for konkurranse, men at den ensidige vekten på å få publisert heller enn å si noe viktig skaper en uheldig kortsiktighet innenfor samfunnsvitenskapen, med belønning av standardiserte og trivielle bidrag fra for eksempel “mainstream” kvantitative empiriske studier, på bekostning av kreative oppdagelser som ikke like lett kan tilpasses artikkelformatet.

Stjeler tid fra studentene

Samtidig som fagfellevurdering vil kunne sikre kvalitet, er det en fare for at opprinnelig idé og forfatterstemme i noen grad forsvinner i møtet med utallige revisjonskrav. Hovedkritikken mot dette publiseringsspillet er at tid som kunne vært benyttet til vitenskap («scholarship») og gode læringsopplegg for studentene stjeles av produksjon av uendelige mengder tekst som ingen leser og som har liten hensikt utover å øke individuell og institusjonell prestisje.

Deretter går forfatterne over til et mer institusjonelt nivå, hvor de peker på høyere utdannings tilpasning til en mer industriell tankegang, hvor troen på vitnemål for økte jobbmuligheter trumfer en mer dannelsesorientert tilnærming til universitetsutdanning: Man går fra kunnskapstempler til vitnemålsfabrikker (s. 39). Et viktig poeng her er hvordan hvert enkelt universitets verdi knyttes til rangering.

Publikasjonsbesettelsen

Dermed blir vitnemål fra enkelte institusjoner mer verdt enn dem fra lavere rangerte universiteter, selv om læring og oppfølging kan ha vært vel så god ved det mindre prestisjetunge lærestedet. Prestisje og rangering er mest knyttet til publisering i de rette tidsskriftene og har lite med samfunnsbetydning og utdanningskvalitet å gjøre, og besettelsen av publikasjoner kan sågar medføre en nedtoning av samfunnsrelevans og -ansvar. Virkelig innovative, originale eller samfunnsnyttige bidrag marginaliseres og medfører en standardisering av «output», til en viss forstand slik at vitenskapelig ansatte nedgraderer sitt mål om «making discoveries» til «publishing as many papers as possible» (s. 45).

Det er riktignok ikke slik at topp-publisering ikke kan skape innovative bidrag, men at de strenge kravene til format forflater det som kunne være kontroversielt, subjektivt, ubehagelig eller forstyrrende for en eksisterende «microtribe» som er sentral for hvert enkelt tidsskrift (s. 48). AGP har to forklaringer på at denne utviklingen synes å bli opprettholdt.

I del to av boka foreslår forfatterne en vei framover for å fjerne denne overproduksjonen av publikasjoner uten betydning

En «victim-of-the-system» forklaring viser til forskernes potensielle skepsis til tellekantene, men hvor det tross alt er et system som er stabilt og som mange lykkes i og som «de mislykkede» forholder seg håpefulle til. Den andre forklaringen, «we-are-in-charge-of-the-system», fastholder at forskerne selv bestemmer formater og forventninger selv om det også finnes en nyliberal logikk som presser på for det som er enklest å telle og for at publikasjoner må strømme ut selv om man intet nytt har å si.

Som en underliggende forklaring presenterer AGP er rekke måter å forholde seg til systemet på:

  •           vitenskapelig ritualisme: opptatthet av det rent vitenskapelige
  •           inkrementalisme: hver publikasjon er bare «en bit i det store puslespillet»
  •           esoterisisme: å holde på med noe bare svært få kan forstå
  •           diskursivisme: bruk av de rette vanskelige ordene beviser kompetanse
  •           egosentrisme: tro på egen genialitet som en vakker dag vil bli oppdaget
  •           hedonisme: å få morsomme (sære) caser publisert i skikkelige tidsskrifter
  •           selv-nedvurdering: å holde seg selv flytende til tross for følelsen av å mislykkes
  •           karriereisme: alt handler om nye stillinger og å bli professor (så fort som mulig)
  •           radikal fortvilelse: å innse at man ikke kommer noen vei, men holde ut.

Samfunnsforskning med substans

Resultatet er at forskingsbidrag blir grunnlag for misunnelse, stolthet, medlidenhet og fortvilelse, latterliggjøring og kjærlighet, men til liten sosial eller politisk relevans. Ut fra dette henleder AGP oppmerksomheten til C. Wright Mills («sociological imagination») og Michael Burawoy («public sociology») for å formulere motsatsen, en samfunnsforskning med substans, relevans og originalitet, heller enn basis i «gap-spotting», empirisisme og metodiske teknikaliteter.

I del to av boka foreslår AGP en vei framover for å fjerne denne overproduksjonen av publikasjoner uten betydning. De starter med å foreslå fem spørsmål som forskeren bør stille seg selv om hvert eget (potensielle) bidrag:

  1. Har du noe viktig å si,
  2. som ikke har blitt sagt før?
  3. Er dette meningsfylt og relevant for andre?
  4. Kan du formulere denne idéen på et par minutter?
  5. Er det samsvar mellom din lønn og verdien i det du har å si?

Med dette forsøker forfatterne å trekke oppmerksomheten til en holdning hvor idéer og argumenter behandles «deadly serious» heller enn som deltakelse i et «publishing game» (s. 88). Dette innebærer en vekt på lesning og tenkning heller enn bare å kverne data, at man anerkjenner usikkerhet og tvil, og ikke minst en større åpenhet for diskusjon og faglig debatt.

Et essay, en pamflett, et blogginnlegg eller en 1000-ords kronikk, gjerne med humor og en «punchline», kan alle være gode faglige bidrag, og langt mer hensiktsmessig enn å produsere akademiske tekster som ugjennomtrengelige festningsverk

Mangeformet forskning

AGP slår et slag for det de kaller polimorf (mangeformet) forskning, som innebærer å bevege seg mellom forskningsfelter og også jobbe med tekster utenfor standardformatet. Et essay, en pamflett, et blogginnlegg eller en 1000-ords kronikk, gjerne med humor og en «punchline», kan alle være gode faglige bidrag, og langt mer hensiktsmessig enn å produsere akademiske tekster som ugjennomtrengelige festningsverk. Forskningen bør rettes mot å stille spørsmål ved etablerte sannheter og løse empiriske mysterier heller enn å la seg besette av alle slags detaljerte empiriske funn.

En del av forslagene til AGP går betydelig utover den individuelle akademiker, men må knyttes til noe à la en kollektiv bevegelse, som en dreining bort fra artikkelpublisering mot bøker og andre formater, samt større krav til professoropprykk for å forhindre en inflasjon i toppstillinger. Forfatterne argumenterer også (med fare for å være elitistiske, innrømmer de) for at ikke alle institusjoner skal kjempe for «research excellence», men legge vekt på god og relevant undervisning.

Dette er jo et argument som etter min mening er vesentlig for den norske utviklingen av fusjonerte høyskoler, hvor en jakt etter universitetsstatus overalt fører til unødige nedleggingstrusler av høyskoler og studiesteder med solid historikk og lokal/regional betydning. En videre betydning av «impact» kan også vurderes, hvor den tradisjonelle «academic impact» (siteringer) får følge med «public impact» (oppmerksomhet i pressen og det offentlige ellers) og «expert impact» (deltakelse i utvalg og komitéer, foredrag og lignende). Her kan man legge til at ikke bare en offentlig betydning, men også en samfunnsverdi («public value») burde kunne tillegges større vekt, som påpekt av det britiske sosiologen John Brewer (2013).

Akademikernes makt

I bokas avslutning foregriper AGP noe av kritikken som kan komme mot deres egne forslag. Noe av det mest vesentlige der, er etter min mening argumentet om at svært mange universitetsansatte har mer makt over situasjonen enn de utnytter, siden vi evaluerer hverandre, fordeler ressurser til en viss grad og bidrar til å etablere praksiser i alle fall internt i våre disipliner. De mener også at man skal være forsiktig med å skylde på systemet for ens egne svakheter, og hevde at man ville vært uendelig kreativ og interessant om det ikke var for disse dekanene, fagfellene, redaktørene, tidsskriftene og andre «representatives of the evil empire». 

Bokas siste del, med en konstruktiv, oppfordrende og selvkritisk vinkling, bidrar til en mer framsynt handlinsoriertering enn mange av de andre universitetskritiske bidragene som har sett dagens lys i de siste årene

Boka argumenterer for at forskning må være krevende og at man kanskje må innse at ikke alle universitetsansatte skal måtte ha topp internasjonal forskning som mål, men en mulig tydeligere arbeidsfordeling mellom forskning og undervisning. Sist men ikke minst peker de på at boka slettes ikke taler for at akademikernes liv skal bli enklere, men kanskje tvert imot, med et mål om større bredde av formater og publikum.

 Akademiske zombier

Innledningsvis omtalte jeg boka som svært viktig. Den vil treffe svært mange av oss «i trynet» med antydninger av vi oppfører oss i alt for stor grad som «akademiske zombier», som ureflektert agerer etter utviklingen av et tellekantpreget produksjons- eller markedsuniversitet.

På mange måter faller boka inn i en rekke av universitetskritiske bidrag de siste ti årene, både fra Europa og Nord-Amerika. De som ligger nærmest AGP’s argument er nok de kanadiske professorene Maggie Berg og Barbara K. Seeber, som tar til orde for en «slow professor» bevegelse og foreslår at man tenker gjennom hva tiden kan brukes til heller enn å klage over liten tid (2016:55).

Universitetet som samfunnsinstitusjon

En av de mest verdsatte universitetskritikere er Cambridge-professoren Stefan Collini (2012, 2017), som er opptatt av hvordan industrialisering av sektoren fører til en demontering av det offentlige universitetet som samfunnsinstitusjon. Hjemlige kritikere har vært opptatt av kommersialisering av utdanning (Kjeldstadli 2010) og kunnskapens rolle (Hagen og Johansen 2006; Hessen 2018). I den svenske antologien Det hotade universitetet (Öberg, Bennich-Björkman, Hermansson mfl. 2016) pekes det på hvordan kortsiktig prosjekt-tenkning ødelegger dybdekunnskap, kreativitet, kritiske samtaler og kollegialt ansvar.

Selv arbeider jeg med en antologi med tittelen Universitetskamp (Tjora 2019) hvor norske akademikere på tvers av institusjoner og på mangesidig grunnlag kritisk analyserer utviklingen i sektoren. For vi har de siste årene opplevd en sentral (departemental og delvis institusjonsforankret) reformiver som mange av oss vil hevde at over tid vil kunne skade sektorens brede virksomhet og særtrekk, så som opprettholdelse av teoretisk forskning og smale studieprogrammer som ikke synes relevante for verken økonomisk vekst, næringsutvikling, profesjonsutdanning eller effektivisering av offentlig sektor.

I boka til Alvesson, Gabriel og Paulsen er slike utviklingstrekk bakenforliggende endringer som vi ser tydelige tegn på i mange vestlige land. At de ikke bare er kritikere, men også konstruktive forslagsstillere, bidrar til bokas relevans for norske akademikere. Det er fortjenestefullt at de ikke bare setter søkelys på kritiske utviklingstrekk, men også på vårt eget ansvar for våre institusjoners retning og på hvordan vi kan handle for å begrense skadene. På den måten har de blikket på den konkrete vitenskapelige praksisen, nettopp på det nivået vi potensielt kan bidra til endring.

Handlingsorientert

Bokas siste del, med en konstruktiv, oppfordrende og selvkritisk vinkling, bidrar til en mer framsynt handlingsoriertering enn mange av de andre universitetskritiske bidragene som har sett dagens lys i de siste årene. Jeg anbefaler boka på det varmeste, ikke minst til de av oss som sitter i priviligerte professorater ved landets universiteter og med større muligheter enn mange andre til å motsette seg eller i alle fall bremse de utviklingstrekk som i denne litteraturen er kategorisert som destruktive.

Med de frihetsgradene vi (fortsatt!) har, vil vi kunne være medansvarlige og -skyldige i sektorens utvikling. Vi må gjøre noe før det er for sent!

Referanser

Berg, M. og Seeber, B. K. (2016) The Slow Professor: Challenging the Culture of Speed in the Academy. Toronto: University of Toronto Press.

Brewer, J. B. (2013) The Public Value of the Social Sciences: An Interpretive Essay. London: Bloomsbury.

Collini, S. (2012) What are universities for? London: Penguin Books.

Collini, S. (2017) Speaking of Universities. London: Verso.

Hagen, E. B. og Johansen, A. (red.) (2006) Hva skal vi med vitenskap? Oslo: Universitetsforlaget.

Hessen, D. (2018) Sannhet til salgs: Et forsvar for den frie forskningen. Oslo: Res Publica.

Kjeldstadli, K. (2010) Akademisk kapitalisme. Oslo: Res Publica.

Tjora, A. (red.) (2019) Universitetskamp. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Öberg, S. A., Bennich-Björkman, L., Hermansson, J., Jarstad, A., Karlsson, C. og Widmalm, S. (red.) (2016) Det hotade universitetet. Stockholm: Dialogos Förlag.