God med og uten ball

Omfanget av sosiologiske og antropologiske studier av fotball har vokst de siste 30-40 årene. Eller sagt på en annen måte: Det fantes knapt slike studier for 40 år siden. Av både språklige og mer pragmatiske grunner er det engelske studier som er mest kjent i Skandinavia, i tillegg til en del skandinavisk forskning, skjønt nordmenn også i mange år hadde glede av antropologen Eduardo Archettis studier av latinamerikansk fotball (samt av hans utenfra-blikk på norsk fotball).

I mange land ble samfunnsviternes interesse for fotball vekket av tiltakende voldsproblemer på tribunene i 1970- og 80-årene. Det ble viktig å forstå hva slags kulturer, spenninger og konflikter dette var uttrykk for, både for myndigheter og for fotballen selv. For myndighetene representerte fotballpublikum en potensiell sikkerhetstrussel; for klubbene en økonomisk risiko etter hvert som den alminnelige tribunesliter sluttet å gå på kamp på grunn av tribuneuro.

Endringer i formen

Etter 1990 er fotballen blitt modernisert, kommersialisert og kommodifisert på en måte som langt fra har fjernet tribuneuro en gang for alle, men som likevel gradvis har marginalisert disse kulturene. Dette har også forskjøvet fotballsosiologiens fokus. Dels har det, i lys av blant annet moderne samtidsdiagnoser i sosiologisk teori, handlet om hvordan fotballen legger til rette for utvikling av nye identiteter i tilknytning til fotball. Dels har det også handlet om hvordan den kommersielle fotballen utfordrer mer tradisjonelle bånd mellom klubb og publikum.

Den foreliggende boka presenterer en bred oversikt over spansk fotball i sosiologisk lys, med et bredt spekter av temaer og problemstillinger, men hvor de to ovenfor nevnte er sentrale. Delvis er den forankret i forfatterens tidligere publikasjoner (i artikkelform) om disse temaene, selv om teksten stort sett er nyskrevet.

En fotball-habitus

Kapittel 1 gir en oversikt over hvor utbredt fotballen er i Spania, både i form av å være publikumssport, fritidsaktivitet for mosjonister og som kilde til identitet. Det betegnes derfor som et sekulært ritual i kapitlets andre del, etter en første del som er nokså småkjedelig der den gjør rede for hvor mange som følger fotball, og hvordan de er fordelt på kjønn, alder og utdanning etc. Minst én viktig innsikt er det imidlertid også her: Andelen som støtter et fotballag er høyere enn andelen som er interessert i fotball. Slik Alan Edge (1999) i sin munter-vemodige skildring av fotballen i Liverpool i 1950-årene viste at det å holde med enten Everton eller Liverpool var en selvsagt del av enhver innbyggers habitus, helt uavhengig av om de noen gang så på fotball, har også spanske fotballklubber i vår tid en betydning som strekker seg langt ut over de fotballinteressertes rekker.

Kapittel 2 er historisk orientert og viser blant annet hvordan fotballklubbene tidlig ble symboler på by- eller regionsidentitet. Rivaliseringen ble også en viktig drivkraft ved at de fleste større byer hadde to klubber. Profesjonell fotball ble regulert i 1920-årene. Under Franco-tiden ble fotball, som i Øst-Europa, en av få arenaer for en slags eskapisme, hvor folk for et par timer kunne glemme sine nokså traurige liv. Klubblagene dominerte europacupene da disse gradvis ble etablert i 1950-årene, mens landslaget ble svekket i denne perioden. Fram til det første mesterskapsgullet i 2008 var det spanske landslaget kroniske under-achievers, med unntak av seieren i det relativt nye og lite glamorøse Europamesterskapet i 1964.

Fotball og identitet

Kapittel 3 går nærmere inn på fotball og identitet, blant annet med utgangspunkt i statistiske data. Som nevnt er det flere som identifiserer seg med spanske fotballklubber, enn som faktisk er interessert i fotball. Her får vi blant annet presentert en interessant teoretisk modell om grunnlaget for identifikasjonen. For noen klubber, typisk klubber fra tospråklige regioner, er fødsels- eller bosted en vesentlig identifikasjonsfaktor, for andre er identiteten først og fremst knyttet til sosialt og familiært miljø. En annen dimensjon handler om i hvilken grad identiteten er knyttet til sportslige eller bredere sosiale verdier. Her er klubber som Atlético Madrid og Athlétic de Bilbao tydelig plassert på den sistnevnte polen.

Spanish Fury

Kapittel 4 har tittelen «The Decline of the Spanish Fury». Fury som betegnelse på en særegen spansk spillemåte dukket først opp under den olympiske turneringen i Antwerpen i 1920, men ble særlig under Franco-regimet videreført i en oppdatert og stereotypisert form, tilpasset regimets ideologi. Fury handler om å utmanøvrere mer tekniske motstandere gjennom aggressivitet, basert på virilitet og ustyrlighet. Mot og offervilje var sentrale normer. For landslaget var imidlertid som nevnt perioden etter 1950 en sammenhengende nedtur, og utover i 80- og 90-årene ble spørsmålet først og fremst hva som var årsaken til at det spanske landslaget underpresterte. En vanlig hypotese var manglende oppslutning om landslaget på grunn av regionale spenninger. Når Spania deretter ble verdens beste landslag en periode, kan det enten handle om en refortolkning av hva The Spanish Fury består i, eller det kan være andre verdier som har skapt suksessen. Llopis-Goig legger særlig vekt på at det ble skapt et enhetlig lag som fungerte som gruppe, og med store individuelle ferdigheter. Den mest rimelige tolkningen er nok at The Spanish Fury ikke lenger er retningsgivende for det spanske laget. Men myter og stereotypier er fotballinteressens råstoff, og vil nok bli videreført uansett, slik Brasils fotball assosieres med samba og dristig uvørenhet uansett hvordan de faktisk spiller.

Globalisering preger fotballen

Kapittel 5 handler om den historiske utviklingen av klubbfotballen, med vekt på prosesser i retning av kommodifisering, profesjonalisering og globalisering. Også dette kapitlet trekker historiske linjer langt tilbake, men det sentrale vendepunktet er omdanningen av de fleste klubber til aksjeselskaper i 1990-årene og følgene av dette. Supporternes holdninger til disse prosessene berøres også, og resultatene ligner dem vi finner i tilsvarende studier i England. Selv om de teknisk sett er omdannet til kunder av klubbene, fortsetter supporterne å betrakte seg selv som en slags medlemmer og nøkkelaktører. Samtidig som de kan uttrykke skepsis mot den kommersielle fotballen, er de imidlertid fullt klar over hvor avhengig klubbene er av kommersielle inntekter.

I kapittel 6 videreføres denne analysen ved hjelp av begreper som de-tradisjonalisering, hyper-konsum og ambivalens. En viktig innsikt er at selv om overføring av klubbtilhørighet gjennom familie og over generasjoner fortsatt er viktig, svekkes disse prosessene av kommodifiseringen. Familie og lokalsamfunn spiller en gradvis mindre viktig rolle for klubbtilhørighet. I stedet vokser slik identitet oftere fram som resultat av andre typer sosial dynamikk. For eksempel er Barcelonas status som global merkevare blitt mer viktig, mens klubbens rolle som symbol på katalansk identitet og regionalisme i global målestokk er mindre viktig.  Det betyr ikke at potensialet for klubbtilhørighet og –identifikasjon er mindre enn før, bare at det er forankret i andre typer prosesser og nettverk.

Hegemonisk maskulinitet

Kapittel 7 stiller spørsmålet om hvorvidt fotballen fortsatt er iboende maskulin. Denne delen av boka er basert på kvalitative data, i form av intervjuer og feltarbeid. Spansk fotball identifiseres fortsatt som et maskulint felt, både internt i fotballen og når det gjelder publikums forventninger til spillerne. Llopis-Goig finner at den hegemoniske maskuliniteten som norm for fotballen først og fremst formidles og læres i juniorfotballen, hvor både trenere og fedre oppmuntrer slike praksiser og egenskaper. Dette i motsetning til skolen, som har en mer inkluderende tilnærming, også i fotballsammenheng. Også publikum krever at spillerne demonstrerer og kroppsliggjør maskuline verdier. På den andre siden finnes det mange kvinner som også følger fotball, og disse skaper egne rom hvor de kan følge fotball på alternative måter.

Kapittel 8 tar for seg ultras- og hooligankulturen på spansk fotballs tribuner. I tiårene fram mot 1990 eskalerte uroen på tribunene i spansk fotball, ikke ulikt en rekke andre land. Noe ulikt for eksempel England vedvarte imidlertid problemene også i 1990-årene. Først på begynnelsen av 2000-tallet ble de radikale gruppene i økende grad marginalisert, som konsekvens blant annet av strengere sikkerhet og nummererte seter. De voldelige grupperingene, som ofte var politisk ytterliggående, ble også i økende grad preget av indre motsetninger. Utviklingen i Spania ligner slik den vi har sett i mange andre land, og selv om mange supportermiljøer er kritiske til kommersialisering, er det knapt tvil om at den har bidratt til å redusere omfanget av uro på tribunene.

Rasisme blant publikum

Kapittel 9 handler om rasisme og fremmedfrykt i spansk fotball. Siden andre halvdel av 90-årene har innvandringen til Spania vært større enn utvandringen, og veksten i utenlandske spillere, også med etnisk minoritetsbakgrunn, førte til vekst i rasistisk hets mot utenlandske spillere, ofte med utgangspunkt i mindre høyreradikale fraksjoner blant publikum. Hvor sterk veksten var er usikkert, det var jo fra og med 1990-årene at dette begynte å bli erkjent som en utfordring. Problemet er imidlertid ikke begrenset til de høyreradikale gruppene. Myndighetene begynte et systematisk arbeid for å få bukt med problemet rundt 2004, og selv om det mangler en systematisk evaluering, tyder mye på at rasisme og diskriminering er redusert de siste årene.

For lite dybde

I et konklusjonskapittel samles trådene, og avsluttes med en epilog om VM i 2014, under tittelen «End of a Reign». Som kjent ble mesterskapet en dundrende fiasko for Spania, og stort bedre gikk det ikke i EURO2016. Det er fristende å anta at en epoke er over, men det er vanskelig å se for seg at Spania i framtida vil legge ut på en like lang ørkenvandring som i tiden mellom 1964 og 2008. Det er for mye kvalitet i spansk fotball til at det virker sannsynlig.

Boken lider faglig sett under at den på bare knappe 200 sider favner de fleste aspekter ved spansk fotball – klubb- som landslag, historie og vår tids situasjon, publikum og klubber, rasisme og maskulinitet, kommersialisering og profesjonalisering. Den er derfor mer egnet som en første faglig oversikt enn som en dybdestudie. Det er ikke til hinder for at en del av kapitlene presenterer teoretisk interessant stoff, særlig gjelder dette kapitlene 3 og 6. Også kapittel 4 er interessant, som et forsøk på å gi en sosiologisk fortolkning av spansk fotballs tekniske og taktiske utvikling. Ofte har jo sosiologer vært mer opptatt av hva som foregår på tribunen enn på banen, det er ikke en selvsagt prioritering.

Til sist kan man jo vurdere den store tematiske spennvidden som noe positivt også. Man kan lese enkeltkapitler og ha stort utbytte av dem, uten å måtte lese hele boka.

Referanser

Edge, Alan ([1997] 1999): Faith of our fathers. Football as a religion. London: Mainstream Publishing.