Stil og skade i fortellinger om rus

Willy Pedersen har gjort det igjen. For tredje gang er boka Bittersøtt i forskningsfronten, og denne gangen loves det nye perspektiver på rus og rusmidler. Vi har i det minste fått en veldig god lærebok.

Ti år er gått siden første utgave av Bittersøtt ble utgitt. Willy Pedersen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, har gjort et glitrende stykke arbeid med tredje utgave. Den er faktisk tilnærmet nyskrevet. Boka har i mange år stått som den fremste læreboka om hvordan rusmidler og brukerne av dem kan forstås i samfunnet, og den blir anvendt i undervisningen på både høyskoler og universiteter. Bittersøtt sin posisjon blant studenter og andre interesserte blir neppe noe mindre med det første; Pedersen er både modigere og tryggere i sin penn enn før. I tillegg til å informere stimulerer boka til både refleksjon og diskusjon.

 

9788215024752

Bittersøtt- Nye perspektiver på rus og rusmilder av Willy Pedersen, 3.utgave, Universitetsforlaget, 2015. 184 sider.

Fortellinger om rusmidler

En av grunnene til bokas brede appell er nok variasjonen av fortellinger Pedersen tar fra sin rike karriere. Fortellingene er fra intervjuer som er foretatt i tidligere eller pågående forskningsprosjekter. Vi møter blant annet Mette som ble intervjuet under behandling i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Historien om hennes vanskelig liv blir brukt som et eksempel på risikofaktorer knyttet til et tungt rusmiddelbruk. Hun dukker naturlig nok opp i kapittel fem: I randsonen: hardere stoffer. Det foregående kapittelet handler om bruk av cannabis. Pedersen trekker frem intervjuet med Fredrik, som var en av personene som vanket i Slottsparken på sekstitallet og røyka cannabis. Fredrik forteller om saueskinnsfrakken han brukte for å gjemme hasjklumper fra politiet: «I fôret var det en million minilommer». Historien blir brukt for å vise at det opplevdes som en fin tid med mye samhold, samtidig som Pedersen peker på en underliggende spenning relatert til sanksjoner fra politiet.

Etter å ha lest boka mener jeg undertittelen gir et noe feilaktig inntrykk av helheten.

Ny forskning om rus og rusmidler

Undertittelen til boka er ambisiøs: «Nye perspektiver på rus og rusmidler». Et nytt perspektiv kan bety at en ser et fenomen på en annen måte enn før. Etter å ha lest boka mener jeg undertittelen gir et noe feilaktig inntrykk av helheten. En kan argumentere for at noe av den nyere forskningen Pedersen presenterer i boka – samt diskusjonene han har rundt det – gir nye perspektiver på rus og rusmidler. Likevel mener jeg en mer presis undertittel ville vært: «ny forskning om rus og rusmidler». Her blir nemlig mye nytt og spennende presenterer. Jeg tillater meg å hente frem noen eksempler fra boka: Nevrobiologi blir nevnt i sammenheng med avhengighet og rus. Norske sigarettrøykere opplever økende stigmatisering og utvikler forsvar mot dette. Det er knyttet ulike normer til alkoholdrikking i russetida og i fadderuka. Mange hasjbrukere har en subkulturell forankring som kjennetegnes ved blant annet ulike ritualer, symboler og sjargong. Småskala cannabisdyrkere har problemer med å bli storskala cannabisdyrkere, osv. Det finnes mange flere eksempler på nyere forskning i boka, og alt er pakket inn på en meget engasjerende måte.

Vel så interessant er de spørrende diskusjonene Pedersen har rundt nye funn i rusmiddelforskningen. Det er kanskje disse som i størst grad representerer «nye perspektiver». Ta for eksempel det faktum at unge i dag drikker mindre enn de gjorde før. Dette kan sette spor i utviklingen av befolkningens alkoholkonsum. Pedersen sier det best med sine egne ord: «Kan vi tenkte oss at alkohol i stildannede miljøer kommer til å bli definert som en «gift»? Noen av de ungdomskulturene som nå har sterkest definisjonsmakt – særlig blant jenter – er knyttet til kropp trening, sunn mat, og det å spise og drikke «clean»: det mest er økologisk, alt skal være ferskt og giftfritt. Det kan være hashtagget #detox, #plantbased, #bestofvegan. Hvordan kommer alkohol til å plasseres i dette bildet?» (s.76).

Bredde fremfor dybde

Sammenlignet med de tidligere utgavene er denne boka mer kompakt, ryddig og tydelig. Antall kapitler er redusert, men de er større og sveiper innom noen av temaene fra kapitlene som er utelatt fra forrige utgave. Boka er logisk oppbygd etter ulike rusmidler. Dette er en intuitivt forståelig inndeling, selv om det virkelige liv selvsagt ikke er delt opp av rene sigarettrøykere, alkoholdrikkere, cannabisrøykere, og de som driver med hardere rusmidler. Folk blander.

Pedersen retter et skarpt sosiologisk blikk på et spenn av temaer. For nye lesere kan noen temaer kanskje oppleves som litt for raskt gjennomgått, men Pedersen ofrer dybde med bredde. Dette er ikke nødvendigvis et dårlig valg. Selv om boka gjerne kunne vært lenger passer innholdet godt i læreboksjangeren, og er man interessert i fordypning finner man en enkelt tilgjengelig referanseliste bak i boka, i tillegg til et knippe arbeidsoppgaver. Om du bruker boka i studier av rus og rusmidler anbefales det å benytte seg av referanselista for en oversikt over de viktigste vitenskapelige bidragene på feltet.

Rusmidler er mye mer enn sosial marginalitet og helseskader.

Trappetrinnsmodellen ute

Hva har boka mistet når hele kapitler har blitt fjernet? Jeg vil si det har gått minimalt ut over helheten og bredden. For eksempel er kapittelet fra andre utgave «Tidlig debut: farlig opptakt», droppet. Her ble det fokusert på Kandel sitt kjente studie om stadieforløp, populært kalt trappetrinnsmodellen. Teorien går ut på at noen rusmidler åpner opp for det neste og at de slikt sett følger hverandre i ulike stadier. Enden på visa er heroin og sosial marginalitet. Pedersen problematiserte selv det menneskesynet som implisitt blir lagt til grunn i en slik forståelse, og viet deler av kapittelet til en diskusjon hvor det konkluderes med at det ikke er snakk om årsakssammenhenger, og at brukerintensitet kanskje er viktigere enn debuttidspunktet.

I denne utgaven av boka er Kandel sin forskning nedtonet, og faktisk utelatt i referanselista (s.113). Pedersen drøfter om cannabis er en inngangsport til hardere stoffer slik trappetrinnsmodellen viser. Han referer til norske studier som slår fast at det gjelder for små grupper sårbar ungdom. Jeg leser Pedersen som at han syntes andre teorier egner seg bedre for å snakke om rusmiddelbruk, for eksempel Sampson og Laubs livsløpsanalyse. Her brukes begrepene kurs, overganger og vendepunkter for å forklare endringer i rusmiddelkonsum. Teorier om nevrobiologi blir også nevnt som gode forklaringer.

Identitet og kontekst

Et viktig perspektiv i boka er den meningen folk gir rusmidler i sine liv. Rusmidler er mye mer enn sosial marginalitet og helseskader. Dette klarer Pedersen å løfte frem når han skriver om aktørers nytelse, stil, (sub)kultur og identifisering til rusmidlene – den søte siden. For de fleste handler rusmidler om glede, men skadene følger tett. Etter mitt syn viser boka seg fra sin beste side når disse temaene er under behandling. Mindre interessant er det når Pedersen feier gjennom korte oppsummeringer av Bourdieu og Durkheim – eller bruker stor plass på å gjengi forskning med få egne betraktninger å knytte det opp mot. Mest sannsynlig er boka best på identitet og subkultur fordi Pedersen selv har gjort mye forskning på disse temaene.

For eksempel har Pedersen sammen med blant andre sosiologen Eivind Grip Fjær over lengre tid holdt på med en spennende studie om russetida og fadderuka (s.67). De to festene er typiske ved at man henholdsvis feirer en slutt på videregående skole, og en start på høyere utdannelse. To typer fester der alkoholen står i sentrum, litt like sosiale ritualer, men likevel ulike i sin gjennomførelse. I boka er hovedpoenget at alkoholkulturen er styrt av normer knyttet til i hvilken sammenheng en drikker. I russetida er det fri flyt av drikke og grenseoverskridende adferd, mens det i fadderuka er viktig å ha kontroll og ikke dumme seg ut. Festene holdes vanligvis ganske nært i tid, men likevel viser Pedersen sine studier at adferden og holdningene til alkohol er ganske annerledes. Fascinerende!

«Vi må legge begrensninger på oss selv dersom vi skal redusere samfunnets problemer knyttet til rusmidler».

Solidaritet i ruspolitikken

Stemmen til Pedersen er myndig og tydelig gjennom store deler av boka. Spesielt vitner avslutningskapittelet om en professor med selvtillit. Pedersen etterlyser ordet solidaritet i ruspolitikken. Han mener teorien om den kollektive drikkekulturen kunne dannet utgangspunktet for en normativ teori, og skriver: «Vi må legge begrensninger på oss selv dersom vi skal redusere samfunnets problemer knyttet til rusmidler». Et spennende innspill i rusdebatten – debatten som stort sett handler om å regulere eller ikke regulere andres adferd.

Noen steder i boka mistenker jeg Pedersen for å prioritere den fengende og litterære skrivestilen foran de kjedelige nyansene, selv om han verken er bastant eller påståelig. Men dette er egentlig ikke kritikk. Snarere tror jeg den friske skrivestilen er noe av det som gjør Pedersen til den «folkekjære» rusforskeren han begynner å bli. Som lærebok har jeg lite å utsette på den tredje utgave av Bittersøtt. En bok du som sosiolog vil nikke gjenkjennende til, og en bok som vil gi alle andre en følelse av å kikke samfunnet i kortene.