90-tallets analyser om rase, etnisitet og nasjon er særlig aktuelle i dag

Analysene Stuart Hall gjorde på 1990 tallet er svært relevant å lese i dag. Særlig med tanke på europeisk migrasjonspolitikk, gjenopplivingen av høyreradikale miljøer, og underkommuniseringen av rasismens effekter.

Foto: Smoking Dog Films: "The Stuart Hall Project"

«Spørsmålet er ikke hvem vi er, men hvem vi kan bli. Teoriens oppgave overfor den kulturelle forskjellighetens nye politikk er ikke å tenke slik vi alltid gjorde, holde fast i troen ved å forsøke å holde terrenget sammen gjennom en villet tvang, men ved å lære oss å tenke annerledes.»

Sitatet utgjør siste avsnitt av Stuart Halls posthume bok om rase, etnisitet og nasjon, basert på tre forelesninger ved Harvard i 1994. Boka kom først ut på engelsk i 2017, og er nå oversatt til norsk. Budskapet i boken er at både rase, etnisitet og nasjon er kategorier for kulturell forskjell, og at betydningen av, og effekten av, disse kategoriene endres over tid. Hall påpeker videre at antakelsen om at en bestemt forskjells-kategori determinerer menneskers identitet er feil. Snarere er det i hverdagslivets mange overganger mellom ulike arenaer, og i krysningspunktene mellom identifikasjoner knyttet til kjønn, klasse, etnisitet, religion og rase at nye identiteter og kulturell endring kommer til.  Hall kaller rase en glidende signifikant, og peker med dette på at selv om rasebiologiens tid er over, har hudfarge og fenotype også i dag reelle negative effekter for mennesker. Han tar derved et generaloppgjør med flere modernitetsteorier, og særlig med marxismens og liberalismens fortelling om at forskjeller basert på nasjon, etnisitet og rase etter hvert ville slutte å betinge menneskers muligheter.

Hall kom fra Jamaica til England for å studere litteratur ved Oxford i 1952. Han var sønn i en middelklassefamilie hvor hans foreldre var mindre negative til Englands koloniherredømme enn han selv. Hall ble raskt involvert i sosialistiske kretser som student, forsker og aktivist i England, blant annet i tidsskriftet New Left Review. Han var kritisk til ortodoks marxisme, og inspirert av Gramscis hegemonibegrep som tillegger kulturen avgjørende betydning for relasjoner mellom klassene.  Hall var tilknyttet Birminghamskolen i kulturstudier fra 1969 til 1979, de siste årene som direktør. Stuart Hall var mannen alle refererte til når jeg på 1990-tallet begynte å sette meg inn i britiske tekster om rase, etnisitet og identitet. Hall hadde vært mentor for flere av de forskerne jeg leste og etter hvert ble kjent med, i et miljø der mange delte en frustrasjon over at Hall ikke var godt nok anerkjent i det bredere sosiologiske miljøet. Hans tekster ble visstnok oppfattet som for fragmentariske og teoretisk mangeslungne, inspirert som de var av postmoderne perspektiver, marxisme, sosiolingvistikk, strukturalisme, poststrukturalisme og postkolonialisme.  Det hjalp nok heller ikke at han ga ut essays, bokkapitler og redigerte bøker, i stedet for store teoretiske verk. Hall arbeidet tverrfaglig, og var, sammen med andre kolleger i Birmingham på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, opptatt av å introdusere forskjells-tematikk. Da særlig knyttet til rase og minoritetsbakgrunn som sentrale sosiologiske temaer. Birminghamskolen var fra sin start kjent for nedenfra-opp klasseanalyser med fokus på motstand gjennom populærkultur og kulturelle objekter. Hall ville se på sammenhengen mellom klasse og rase, og var kritisk til det han så som en viss dogmatisme i klasseforskningen. På 1990-tallet ble han kjent for å introdusere begrepet «new ethnicities», eller nye etnisiteter, et begrep ment for å fange nye former for mangfold. Hall postulerte at det nye århundret (2000-tallet) ville bli hundreåret der vi måtte finne ut hvordan vi skulle forholde oss til mangfold.

Rase som meningssystem og forskjells-kategori

Boken er som sagt basert på tre forelesninger som Hall holdt ved Harvard i 1993, de årlige Du Bois forelesningene. W. E. B. Du Bois var den første svarte amerikaneren som tok doktorgrad på Harvard, og utdrag fra hans tekster er nå representert i enhver klassiker-antologi med respekt for seg selv i amerikansk sosiologi. Du Bois er sentral i Halls første kapittel, i diskusjonen om rasebegrepets betydning.  Bakgrunnen er at Du Bois på begynnelsen av 1900-tallet var en kjent kritiker av det biologiske rasebegrepet. Han fortsatte likevel, i likhet med flere andre sosiologer og antropologer på samme tid, å bruke begrepet, men det viste til det vi i dag kaller etnisitet, felles avstamning, historie og grensedragninger til andre grupper. Det er den vedvarende bruken av rasebegrepet som Hall i stor grad diskuterer i det første kapitlet, gjennom sin dialog med Kwame Anthony Appiah, en kjent amerikansk filosof med flere arbeider om identitet, etnisitet og anerkjennelse. Appiah kritiserer Du Bois for å fortsette å bruke et begrep som tidligere pekte på et rasehierarki der fenotype ble antatt å definere moral og intelligens. Hall forsvarer Du Bois, og hevder at betydningen av hudfarge og fenotype ikke har forsvunnet selv om det er enighet om at rasebegrepet ikke har en naturvitenskapelig begrunnelse. Det har snarere en sosiopolitisk begrunnelse, ved at det peker på vedvarende mønstre av ulikhet, inklusjon og eksklusjon. Referansene til rasebegrepet, det Hall kaller rasebegrepets signifikant, er «glidende» («gliding signifier»), og kan derved vise til forskjellige og varierende dimensjoner på tvers av tid og rom.  Rase er et sosialt konstruert begrep, men et begrep vi ifølge Hall trenger for å fange mønstre av rasisme i samfunnet.

Rase er et sosialt konstruert begrep, men et begrep vi ifølge Hall trenger for å fange mønstre av rasisme i samfunnet.

Hall forstår rase som et meningssystem, eller et klassifikasjons-system over forskjeller som på bestemte steder og i bestemte epoker naturaliseres og i andre epoker og på andre steder er gjenstand for historisk-kulturell bearbeiding, endring og/eller politiske kamper. Språket i dette første kapitlet om rase er tungt og de teoretiske resonnementene, som er preget av diskurs- og språkteori, er til tider vanskelige å følge. Argumentasjonen med Appiah utgjør den røde tråden, og foruten Du Bois dukker også Franz Fanon opp som sannhetsvitne på Halls idé om rase som et tegn/en indikator som peker på både kulturelle og biologiske dimensjoner. Rase som en «glidende signifikant» peker alltid ut over seg selv, og er ifølge Hall «resten av biologi som alltid vil vedvare». Hall er anti-essensialist og generelt kritisk til forståelser av menneskelig identitet som understreker harmonisk helhet, uforanderlighet og antakelser om at all atferd preges av enten ens kjønn, rase, etnisitet eller andre masterkategorier. Han er også kritisk til antirasister som ikke utfordrer rasismens essensialistiske tilnærming ved selv kun å tilby omvendte speilbilder, for eksempel av svart eller karibisk identitet som utelukkende positiv.  For Hall er rase verken en positiv eller negativ identitet, men en forskjells-kategori som ofte vil blandes med andre forskjells-kategorier i menneskers konkrete og hverdagslige identifikasjonsprosesser.

Nye etnisiteter

I kapittel 2, om etnisitet, blir språket og framstillingen lettere tilgjengelig. Her forteller Hall om hvordan britiske statsborgere fra koloniene reagerte når de som innvandrere til England opplevde rasismen og de innfødte engelskmennenes krav om full assimilering på nært hold. Hall forteller historien om en økende kamp mot rasisme der identitetskategorien «svart» («black») på 1970- tallet og tidlig 1980-tall fungerte som en politisk samlende kategori for minoriteter med bakgrunn fra ulike kontinenter.  I et annet essay skriver Hall om hvordan han som Jamaicaner vokste opp i et samfunn med et komplisert farge- og klassehierarki, og at han derfor måtte «lære å bli svart» i England. Svart var ingen naturlig kategori, men en politisk kategori man måtte lære å identifisere seg med.  Senere, på 1990-tallet, ble denne politiske identitetskategorien forlatt til fordel for det Hall kalte nye etnisiteter, for eksempel bindestreks-identiteter som «Black British», «British Pakistani», og etter hvert «British Muslim».  Etterkommere som på 1990-tallet var oldebarn og barnebarn av innvandrerne som kom rett etter andre verdenskrig forholdt seg til rasekategorien på nye måter, ofte knyttet til andre kategorier som nasjonalitet, kjønn, etnisitet og religion. Hybriditet, eller blandingen av kulturelle uttrykk fra flere tradisjoner og kulturer ble vanligere, særlig kunst og populærkultur preges av dette.

Hall beskriver overgangen fra likhetsideologien som preget kampen mot rasisme på 1970- og 80-tallet til en forskjells-ideologi, eller det han selv kaller en mild form for etnisk identitetspolitikk. Hall så både positive og negative trekk ved de nye etnisitetene og den økende betydningen av identitetspolitikk, som i dette sitatet som beskriver motsetningene i London på 1990-tallet:

«På østkanten av London, i Tower Hamlets eller Isle of Dogs, for eksempel, er «going for a curry», altså spise på indisk restaurant, en perfekt oppvarming for snauskallene i National Front før en kveld der de underholder seg med å banke opp ungdom fra Bangladesh; en kombinasjon som nå er like «engelsk» som det å drikke te» (s. 96).  Hall mener slike tilstander er betegnende for en global postmodernitet der koder løses opp, mangfoldet er komplekst, men ideen om faste kulturelle enheter som forurenses eller forstyrres utenfra fortsatt står sterkt.

Halls analyse av overgangen fra å se minoriteters situasjon i et strukturelt perspektiv der rasisme forstås som noe som kan ramme bredt og på tvers av minoritetsgrupper, over mot et dominerende fokus på etnisitet, nasjonalitet, identitet og religion diskuteres fortsatt blant britiske rase- og rasismeforskere. Mange ser i dag på utviklingen på 1990-tallet som et forvarsel til, og et speilbilde av, nåtidig majoritetsnasjonalisme der identitet typisk forstås som dominert av nasjonal tilhørighet.

Selv om Hall tar utgangspunkt i det britiske samfunnet, forholder han seg både i kapitlet om etnisitet og i rasekapitlet, eksplisitt til forskjellene mellom USA og England. Her viser han til hvordan disse begrepene har hatt ulik virkningshistorie i akademia og i den bredere samfunnsdebatten. Han viser også til hvordan klassebegrepet, og den marxistiske arven, har vært viktigere i britisk samfunnsforskning enn i den nordamerikanske. Han avviser videre argumenter mot rase- og etnisitetsforskning som uinteressert i klasseforskjeller og økonomisk ulikhet, og viser blant annet til at kapitalismen alltid har vært forskjells-sensitiv og basert seg på markeder designet for forskjell basert på rase, etnisitet, kjønn og seksualitet.  Hall har autoritet når det gjelder teoretisering av ulikhet, klasse og økonomi, da han har skrevet mye om dette tidligere og jo var langvarig medlem av Birminghamskolen der disse temaene sto i sentrum.

Nasjonalisme, migrasjon og økende globalisering

Det gjennomgående argumentet i denne boken er at identitet ikke er et spørsmål om essens, men om posisjonering. Makten til å definere hvem andre er, og ideen om identifikasjon som et prosjekt i endring, er sentrale elementer. Diskurser om rase, etnisitet og nasjon låser mennesker fast i bestemte posisjoner og kategoriene peker mot bestemte forståelser som endres over tid. Samtidig har mennesker selv mulighet til å identifisere seg med en rekke ulike fellesskap, av ulik skala og innretning. I det siste kapitlet om nasjon tar Hall for seg nasjonalismeteorier, og påpeker hvordan noen av disse utelukket betydningen av rase på 1800-tallet. Han understreker videre hvordan fortellinger om nasjonen alltid projiserer «britiskhet», «amerikanskhet», og for den slags skyld «norskhet» som noe som «eksisterer utenfor virkelig tid, utenfor konfliktene og de manglende sammenhengene, utenfor ujevnhetene og forskjellene som utgjør den faktiske tilstanden til nasjonen og folket i historien, og inn i et tidløst register av mytisk tid» (s. 115).

På slutten av dette kapitlet dveler Hall ved lukningen og forsvaret av de gamle nasjonalstatene i møtet med migrasjon og kulturell globalisering. Han viser til EU-motstanden i England som nå, i 2020, har resultert i Brexit. Han viser også til den såkalte Tebbit-testen i cricket, som viser til den konservative politikeren Norman Tebbits krav om at innvandrere og deres etterkommere med karibisk og sørasiatisk bakgrunn skulle oppgi om de holdt med India, Jamaica eller England i cricket. Og han viser til oppblomstringen av religiøs fundamentalisme, festning Europa som holder asylsøkere ute, samt gjenopplivingen av rasistisk politikk på ytterste høyre i Europa. Ingen av de tendensene Hall påpekte på 1990-tallet er mindre relevante i dag. Snarere tvert imot. Dette er en vesentlig grunn til å lese denne boken. En annen grunn er at boken gir oss et komparativt blikk på utviklingstendenser i det norske samfunnet. Norge har en annen historie enn England, men det som er felles er at barn og barnebarn av innvandrere vokser opp i et land der de stadig kan bli minnet på at de ikke er «ekte» nordmenn. Samtidig setter disse generasjonene sine klare avtrykk i kultur og kunst, og de setter kampen mot rasisme på dagsorden. Mens deres foreldre hadde nok med å finne jobb, bolig og lære språket, er barna deres innfødte nordmenn. De utfordrer fastfrosne ideer om hva det å være norsk betyr, og krever anerkjennelse for at norskheten utvides.

Ingen av de tendensene Hall påpekte på 1990-tallet er mindre relevante i dag. Snarere tvert imot.