Nyttig om teoribruk for studenter og veiledere

Dette er ikke en bok med et svar på jakt etter et problem. Tvert om gir boka svært nyttige svar på spørsmålet mange studenter som skriver lange oppgaver stiller: Hvordan bruke teori?

Studenter som skal skrive bachelor- og masteroppgaver for første gang, støter på mange ulike problemer. For en erfaren veileder er mange av dem (forholdsvis) enkelt å hjelpe studentene videre med. Og hvis en mangler erfaring, får en god hjelp ved å lese råd fra andre erfarne veiledere gjennom de mange gode bøkene som etter hvert finnes om både studieteknikk, skriveteknikk, prosjektarbeid og metodebøker.

Etterlengtet

Ett spørsmål som kommer høyt opp på FAQ-listen («ofte stilte spørsmål») i veiledning, er hvordan en bruker teori, og hvordan en integrerer teori og analyse. Til forskjell fra mange av de andre spørsmål studenter har, er det samtidig noe jeg personlig syns er vanskelig å gi gode svar på. I noen grad skyldes det at det at jeg veileder mange forskjellige oppgaver, og at teorien må tilpasses det enkelte forskningsspørsmål. I noen grad skyldes det også at jeg ikke har funnet god hjelp i litteraturen som tematiserer dette. Og dels skyldes det at det er flere studentene kommer med datadrevne, enn teoridrevne prosjekter. Samtidig er bruken av teori noe av det sensorer (og sensorveiledninger) tillegger størst vekt, og som får store konsekvenser for vurderingen av oppgavene.

Da jeg fikk se tittelen Hvordan bruke teori? Nyttige verktøy i kvalitativ analyse var derfor forventningene høye. Hvordan har forfatterne Lars E. F. Johannessen, Tore Witsø Rafoss og Erik Børve Rasmussen løst dette?

9788215029016

Lars E. F. Johannessen, Tore Witsø Rafoss, Erik Børve Rasmussen Hvordan bruke teori? Nyttige verktøy i kvalitativ analyse. Universitetsforlaget, 2018. 344 sider.

Målgruppe, struktur og oppbygning

Den tiltenkte leseren er studenter som skriver semester-, bachelor- eller masteroppgave, eller gjøre en liten til mellomstor kvalitativ analyse i en annen sammenheng (s. 14).  Forfatterne har størst erfaring innen kultur- og samfunnsfag, men boka er nyttig langt utover de fleste HUMSAM-fagene.

Boka er på 314 sider (pluss begrepsliste m.m.) er delt i ti kapitler: Kapittel 1 er en kort innledningen og bruksanvisning, Kapittel 2 har tittelen «Teori og analyse», og diskuterer forholdet mellom teori og analyse på overordnet nivå. Kapittel 3-9 tar for seg hver sin teoriretning eller teoretiske verktøy, og har lik struktur.

De syv er henholdsvis diskursanalyse, fortellingsanalyse, kategorianalyse (som går på tvers av ulike teoritradisjoner), metaforanalyse, retorikk, rolleanalyse og semiotikk. Siste kapittelet er «Tematisk analyse», som vender tilbake til kategorier, og fokuserer på koding og fremgangsmåter i analyse. Hvert kapittel introduserer sentrale begreper (med pedagogisk uthevede definisjoner), viktige bidragsytere og eksempler.

Alle avsluttes med en eksempelanalyse der forfatterne viser hvordan teori kan anvendes i praksis på forskningsspørsmål som både er relevante og forskjellige. De spenner fra hvordan sykepleiere ved en legevakt kategoriserer pasienters smerte (kapittel 5) via pressekonferanse til Therese Johaug etter den positiv dopingprøven i 2016 (kap 7) til rolleforventninger i The Sopranos (kap 8).

Få eller ingen vil ta alle de syv retningene i bruk i løpet av et studentliv. Likevel vil det være mye å lære av å lese eksempelanalyser også på områder en ikke vil jobbe med selv

Boka er velskrevet og velstrukturert, og er antakelig lett å følge, uansett hvilket nivå studenten er på. Få eller ingen vil ta alle de syv retningene i bruk i løpet av et studentliv. Likevel vil det være mye å lære av å lese eksempelanalyser også på områder en ikke vil jobbe med selv. Særlig kapittel 2 er såpass godt og nyttig at det burde være obligatorisk for alle som vil skrive en bachelor- eller masteroppgave med kvalitative metoder og innen HUMSAM-fag. Sammen med kapittel 10 (tematiske analyser) inneholder disse en systematisk og overordnet tilnærming som vil hjelpe de fleste studenter løfte kvaliteten på oppgavene, uansett hvilke teorier en velger å bruke.

Der ikke plass til å gå inn på de enkelte teoriene og behandlingen disse her. Men generelt mener jeg forfatterne har gjort gode avgrensninger og valg. Omfanget varierer mellom hvert kapittel og teoriretning, noe som synes veloverveid og rimelig. Relevante teoriretninger er tatt med.

Selv om denne anmelder altså er grunnleggende begeistret, er det noe jeg likevel savner eller som kunne vært annerledes? Dels savner jeg flere perspektiver og flere teoriretninger. Dette er vanskelig uten å få en tykkere og dyrere bok. En kunne kanskje spart noe plass på at ikke hver teoriretninger hadde like grundige eksempel-analyser (for eksempel finnes det flere eksempler på semiotiske analyser i andre innføringsbøker). Eller en kunne kanskje spart noe plass ved å ha analyser som hadde flere perspektiver samtidig: eksempelvis begreper fra semiotikk, metaforteori og retorikk i samme analyse. Samtidig er det noen overordnede perspektiver jeg savner, og som ikke nødvendigvis ville krevd mye mer plass.

Mangler meta

Det største savnet er et «meta-nivå» om teoribruk. Det står lite om hvilke kriterier forfatterne har brukt når de har valgt retninger og begreper: er det de «beste», mest «nyttige» eller «vanligste» teoriene? Er det disse forfatterne kan best? Er teoriene spesielt «aktuelle» eller svarer de spesielt godt på de mest brennende forskningsspørsmålene i dag eller i morgen? Og jeg savner noen setninger om hvilke andre aktuelle teori-retninger de vurderte.

Det står lite om hvordan de ulike teoriretningene står i forhold til hverandre. En furten leser kunne mistenke at forfatterne forfekter en teoretisk «anything goes». Det er iallfall lite som tyder på det finnes en kamp om teorier eller uenighet om perspektiver innen akademia; eller at det vitenskapsteoretisk er mulig å diskutere om det er inkompatible begreper og teorier.

Det største savnet er et «meta-nivå» om teoribruk

Selv den grunnleggende sosialkonstruktivismen forfatterne bekjenner seg til er ikke udiskutabel. Det er fint å være pragmatisk, men jeg forfatterne kunne godt tatt høyde for at teori også kan være tornekratt.

Kun ett sted finner jeg en anerkjennelse av at teori er omstridt: «Det er verdt å merke seg at rolleteori er blitt mye kritisert, og at mange anser den som litt avleggs» (s. 244). Ordet «omdiskutert» er ellers ikke i forfatternes vokabular, og ordet «usikkerhet» finnes tre steder i teksten. Dermed kan teoribruken fremstå mer uproblematisk og enklere enn det ofte er, og krever både at studenten bidrar med et kritisk nivå selv – eller at veilederen formidler dette.

Selv den grunnleggende sosialkonstruktivismen forfatterne bekjenner seg til er ikke udiskutabel

Et annet savn på et slikt «meta-nivå», er hvordan en student skal finne relevant teori og teoriretninger. Da tenker jeg ikke kun på hvordan en foretar litteratursøk, men hvordan en kombinerer søkestrategier og vurderinger. Kanskje kunne de brukt innsikten fra (det utmerkede) kategoriseringskapitlet (kap. 5) som et verktøy: Hvilke begreper og teorier hører sammen med andre? Hvilke er underordnet eller sideordnet? Hvilke tilhører en annen kategori? Er det noen som passer bedre sammen enn andre? Og hvilke passer overhode ikke sammen?

Old school?

Siden jeg ikke kjenner noen av forfatterne, ble jeg på boklanseringen overrasket over hvor unge de var. Jeg ventet at de var over middagshøyden: ikke bare fordi de skrev klokt og ut fra med mye erfaring. Men også fordi de dro litt gammeldagse teorier til torgs, og i liten grad fanger opp nyere teoriutvikling. Gamle teorier kan utmerket godt gi svar på både dagens og morgendagens forskningsspørsmål. Samtidig savner jeg en refleksjon av hvorvidt og hvordan boka svarer på nye måter å lære og samarbeide på.

Det mange som peker på behovet for mer samarbeid på tvers av fag, og at spesielt HUMSAM-fagene henger etter her. Eksempelvis kunne en i forskningsrådets evaluering av humanioraforskningen flere steder se formuleringer av type «theoretical reflection appeared to largely take place at the level of individual projects, rather than at a higher and more collective level». En kunne derfor ønsket at teksten reflekterte over hvordan en kan skrive oppgaver sammen og tverrfaglig: Hvilke utfordringer og råd vil forfatterne ha til teoribruk når det er flere forfattere, flere metoder, og større empirisk datamateriale som utforskes fra ulike perspektiver?

Gamle teorier kan utmerket godt gi svar på både dagens og morgendagens forskningsspørsmål. Samtidig savner jeg en refleksjon av hvorvidt og hvordan boka svarer på nye måter å lære og samarbeide på

Med store samfunnsutfordringer innen miljø, og utfordringer på rekke og rad i møtet mellom menneske og teknologi, kunne jeg også ønsket at etikk var tematisert; og da tenker jeg ikke på forskningsetikk (som tross alt er nevnt på s. 14), men hvordan en kan bruke etisk teori til å drøfte problemstillinger som synes særlig presserende i dag. (Et lysende eksempel er Shannon Vallors Technology and the Virtues: A Philosophical Guide to a Future Worth Wanting fra 2016).

Konklusjon

Med denne boka har mange studenter innen mange fag innen humaniora og samfunnsvitenskapene for første gang fått en god guide og hjelp på veien i bokform – uavhengig av hvor flink veilederen din er. Studenter som leser den vil lettere unngå lange teoridiskusjoner som ikke leder noen vei («marmortrapp til en utedass»-problemet), og kapittel 2 om teori og analyse burde alle studenter og veiledere lese.

Jeg savner likevel en tydeliggjøring av et «meta-nivå» om teoribruk, og påminnelse om at begreper og teorier ikke kan blandes og forene ulike teorier og begreper uten videre. Men på samme måte som jeg og mange andre veiledere viser studentene videre til Everett & Furseths Masteroppgaven eller Nygaards Writing your master thesis, vil denne boka være det første svaret jeg nevner neste gang en student spør «hvordan bruker jeg teori?».