Mette Anderssons ‘Rasisme: En innføring’

Med et sosiologisk utgangspunkt gir Mette Andersson sin bok en effektiv innføring i teorier om rasisme og nyere norske studier som levner liten tvil om at rasisme er et samfunnsproblem også i Norge.

Hans Marius Eitland Nagy
Universitetslektor, sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen
Melissa Geelmuyden Andersen
Stipendiat, sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen

I kjølvannet av Black Lives Matter-demonstrasjonene i 2020 stilte medier, akademikere og samfunnsdebattanter spørsmål ved rasisme som et problem i det norske samfunnet. Skeptikerne trakk gjerne fram USA som et land som i større grad enn Norge gjennomsyres av rasisme. Med et sosiologisk utgangspunkt gir Mette Andersson sin bok en effektiv innføring i teorier om rasisme og nyere norske studier som levner liten tvil om at rasisme er et samfunnsproblem også i Norge. Ved å bruke rasisme som et sensitiverende begrep, inviterer Andersson til å forstå rasisme som noe som uttrykkes på ulike samfunnsarenaer og -nivåer, med varierende grad av tydelighet og intensjon.

Premisset for at rasisme bør forstås som et sensitiverende begrep – dvs. et begrep som kan defineres på mange måter (Andersson, 2022, s. 14) – settes allerede i åpningskapittelet. Forfatteren gir her også eksempler på rasisme og lanserer en minimumsdefinisjon. I bokens andre kapittel gås rasismebegrepets historiske utvikling nærmere i sømmene. Kort fortalt ble rasebegrepet brukt om biologi og genetikk før andre verdenskrig, mens man senere avviste rase som en biologisk forklaringsfaktor. Til tross for dette, er rasetekningen langt fra borte, og rasisme skjer fortsatt på bakgrunn av fenotype og synlige uttrykk. Likeså kan rasetenkningen sies å ha blitt videreført i begrepet kulturrasisme – det vil si nedvurdering av personer basert på kulturell bakgrunn.

 

I de to neste kapitlene introduserer Andersson sentrale begreper i rasismeforskningen. I kapittel tre knyttes rasebegrepet til de beslektede begrepene etnisitet og nasjon. Disse begrepene er delvis overlappende, på den måten at de brukes som gruppebetegnelser og samtidig viser til oppfattede skiller mellom «oss» og «dem». Begrepene er også sammenfiltrede, ved at fenotypiske trekk (rase) påvirker hvorvidt personer oppfattes som norske (nasjon). Slik blir komplekse maktrelasjoner mellom majoritet og minoritet løftet fram på et begrepsmessig grunnlag. Dette poengteres ytterligere ved å vise til interseksjonalitets-perspektivet; Rasisme, kjønns- og klasseforskjeller virker sammen og skaper en mer sammensatt undertrykking av individer.

 

Som en naturlig forlengelse av kapittel tre, blir rasisme i kapittel fire knyttet til begrepene fordommer, stereotypier, etnosentrisme og islamofobi. Disse begrepene handler om hvordan personer vurderer andre grupper, ofte i forhold til egen gruppe.

9788245037388

Bilde: Fagbokforlaget

Boken er skrevet av Mette Andersson, professor i sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. I tillegg til rasisme, er Andersson også opptatt av temaer som etnisitet, identitet, ungdom, globalisering og migrasjon

Rasisme – En innføring ble utgitt på Fagbokforlaget i 2022.

Antall sider: 241

ISBN: 9788245037388

Folk har typisk en mer mangesidig oppfatning av gruppen de er en del av, mens de har forenklede og nedvurderende forståelser av gruppene de ikke er en del av. Rasisme kobles også til diskrimineringsbegrepet, som viser til ubevisst og bevisst forskjellsbehandling av grupper og individer.

Ved å bruke rasisme som et sensitiverende begrep, inviterer Andersson til å forstå rasisme som noe som uttrykkes på ulike samfunnsarenaer og -nivåer, med varierende grad av tydelighet og intensjon

I bokens femte kapittel presenteres teorier om rasisme som stedlig betinget. Dette innebærer en anerkjennelse av at en nasjons spesifikke historie og kontekst påvirker teoretiseringen som foregår i og om den gitte nasjonen. Med denne anerkjennelsen som utgangspunkt presenterer Andersson teoritradisjoner fra USA, Storbritannia, Frankrike og Norden. Mens nordamerikanske teorier typisk har slaveriet som historisk utgangspunkt for å skrive om strukturell rasisme, har man i Storbritannia forsket på rasisme ut ifra et postkolonialistisk perspektiv, blant annet ved å se på hvordan arbeidsinnvandrere fra tidligere britiske kolonier opplever rasisme i dagens Storbritannia. Hovedpoenget vi trekker fra kapitlet er at relevansen til en teori om rasisme øker om det er samsvar mellom teoriens stedlige utgangspunkt og stedet teorien anvendes.

 

Kapittel seks utgjør den viktigste forutsetningen for at boken senere kan illustrere i hvilken grad rasisme er en utbredt realitet i dagens Norge. I dette kapittelet typologiseres rasisme basert på dimensjonene samfunnsnivå (mikro, meso, makro) og tydelighetsgrad (tydelig, mindre tydelig og utydelig). I så måte illustrerer Andersson hvordan det er mulig å binde sammen så distinkte samfunnsfenomener som slaveri (makro, tydelig), arbeidslivsdiskriminering (meso, mindre tydelig) og mikroaggresjoner (mikro, utydelig) i et felles teoretisk rammeverk. Av spesiell betydning påpekes det at nyere forskning på rasisme hovedsakelig vektlegger mindre tydeligere former for rasisme, som mikroaggresjoner, negative blikk, og spørsmål om hvor en egentlig er fra. Dette skyldes at mindre tydeligere former for rasisme ofte har sterke emosjonelle og sosiale konsekvenser.

 

I kapittel syv tar boken for seg antirasisme i og utenfor Norge. Andersson ser på antirasisme som en sosial bevegelse, og knytter begrepet til litteratur på nye sosiale bevegelser og framing. Mer spesifikt skriver Andersson om hvordan rasisme rammes inn som problem, og om de ulike strategiene for å motarbeide rasisme.

 

Kapittel åtte presenterer leserne for norsk rasismeforskning. I tråd med kapittel seks, er det fortrinnsvis forskning på mindre tydeligere former for rasisme som presenteres. Det er det gode grunner til. Forfatteren trekker eksempelvis fram at SSBs årlige holdningsundersøkelser, som innebærer aktiv stillingtagen fra respondentene, ganske entydig viser at nordmenn har blitt mer positivt innstilt til innvandrere de siste tiårene. Holdningsundersøkelser fanger imidlertid ikke opp ikke-intensjonelle og mer tilslørte former for rasisme. Derfor vies store deler av kapitlet til å presentere leseren for studier som viser at minoriteter diskrimineres i hverdagslivet, på arbeidsmarkedet, i offentlig debatt og på andre samfunnsarenaer, både på bakgrunn av fenotype og kulturell bakgrunn.

Rasisme: En innføring gir, som tittelen tilsier, først og fremst en innføring i rasismelitteraturen. På rundt 200 sider introduseres leseren for en rekke ulike begrepsmessige, teoretiske, empiriske og historiske refleksjoner i rasismeforskningen, noe avsnittene over vitner om. En konsekvens av at boken skal dekke over så mye, er at innholdet presenteres noe overfladisk. For eksempel skrives det to sider om stereotypier – et begrep som det utvilsomt kunne vært skrevet mer om.[1] Samtidig opplever vi at viktige elementer er utelatt. Selv om forfatteren gir en kort historisk redegjørelse av rasismebegrepet i Europa og USA i kapittel to, savner vi en tydeligere norsk kontekstualisering av dette. Forfatteren kunne eksempelvis viet mer plass til å skrive om norsk innvandringshistorie, og kunne med fordel ha skrevet mer om samer og de nasjonale minoritetene.

 

Vår største innvending er imidlertid det vi oppfatter som et fravær av metodiske og metodologiske refleksjoner. Dette skinner sterkest gjennom i kapittel åtte. Her presenteres som nevnt en rekke studier og forskingsresultater innen rasismeforskningen. Dette gjøres imidlertid uten at det metodiske grunnlaget tydeliggjøres og drøftes. Tilsvarende formuleres forskningsresultatene som «funn», forskerne som noen som «finner» og studiene som noe som «viser». I sum gir dette inntrykk av empirisk materiale som noe som ligger klart tilgjengelig for innsamling, og som avdekkes upåvirket av forskeren (Kvale og Brinkmann, 2015, s. 71). En slik framstilling av forskning neglisjerer at kunnskap produseres i en kreativ prosess, av forskere som kontinuerlig foretar metodologiske valg som produserer «funnene» som presenteres.[2] I den grad innføringsboken leses av studenter, står den i fare for å skape ukritiske lesere av forskning og forskningsresultater.

I den grad innføringsboken leses av studenter, står den i fare for å skape ukritiske lesere av forskning og forskningsresultater

Andersson (2022, s. 6) er imidlertid tydelig i forordet på at hun bevisst har valgt å «skrive mer om begreper, teorier og analytiske innfallsvinkler enn om metoder.» Selv om dette valget bør problematiseres, som over, mener vi at dette valget, på andre premisser, også muliggjør kritisk lesning av rasismeforskning.

 

Som påpekt tidligere er hovedargumentet vi trekker ut av boken at rasisme må forstås som et sensitiverende begrep.[3] Denne anmodningen skjer på bakgrunn av at det finnes et mangfold av perspektiver på rasisme; Rasisme kan skje på bakgrunn av fenotype eller kulturelt opphav, rasisme kan forstås som mer eller mindre prosessuelt, rasisme må forstås i sammenheng med etnisitet, nasjonalitet, stereotypier og interseksjonalitet, rasisme skjer på ulike samfunnsnivåer, og rasisme varierer i grad av tydelighet. Denne kompleksiteten nødvendiggjør, ifølge Andersson (2022, s. 205), at forskere skal kunne bruke de ulike perspektivene på rasisme avhengig av problemstillingene som skal besvares og hva det konkrete forskningsprosjektet dreier seg om. En slik kreativ bruk av rasismebegrepet fordrer oversikt over forskningsfeltet. Dette fungerer ikke bare legitimerende for at mye av innholdet presenteres overfladisk, men legger, etter vår mening, også til rette for kritisk tekning rundt teorier om rasisme.

Rasisme er ikke kun et problem for fortiden og i USA, men en vedvarende samtidsutfordring for det norske samfunnet

Å forstå rasisme som et sensitiverende begrep er imidlertid ikke uproblematisk, og et spørsmål vi stiller oss er om det blir for romslig. Når rasisme både kan forstås som vold eller eksplisitte hatytringer, som ubevisste diskrimineringsmekanismer eller som uintenderte fordommer, lurer vi på om de ulike formene for rasisme kan likestilles. Dessuten står man i fare for å redusere distinkte diskrimineringsmønstre og utnyttelsesforhold til spørsmål om rasisme. Andersson er inne på denne siden av kritikken i boken, men vi kunne ønsket oss flere refleksjoner rundt disse kritiske sidene.

 

Vi er uansett ikke i tvil. Ved å åpne for mange definisjoner av rasisme og ved å gi leseren en bred oversikt over et mangfoldig forskningsfelt, bidrar Andersson til å utvide forståelsen av rasisme og illustrere utbredelsen av det. Rasisme er ikke kun et problem for fortiden og i USA, men en vedvarende samtidsutfordring for det norske samfunnet. Det er ved å oppmuntre til kreativt bruk av begrepet og ved å vise utbredelsen av rasisme bokens potensial i å motivere, engasjere, provosere og mobilisere ligger.


[1] Vi trekker ikke dette fram fordi vi mener stereotypi-begrepet i seg selv er så ekstremt viktig for Andersson sine hovedpoenger, men kun for å illustrere hvordan litteraturrike begreper trekkes fram uten nærmere utdyping.

[2] Innvendingen vår er ikke forbeholdt denne boken, all den tid overfladisk framstilling av forskning skjer i både forskningsartikler og fagbøker på generell basis.

[3] Boken kan i sin helhet leses som et innlegg som underbygger denne påstanden.