Langsomt sirkles historiefaget inn

Forfatterne i ny antologi viser på en kreative måte- fra studier av epidemier til diskursanalyse av en NOU- hvordan hendelser i verden fremstilles som historiske fenomener.

I «Boundaries of History» forsøker akademikere fra ulike land og ulike disipliner å sirkle inn historiefaget ved hjelp av elimineringsmetoden – gjennom å nærme seg det som ikke anses som historie trekkes historiefagets grenser opp. Hvilke grenser er det snakk om? Det er snakk om tre ulike: først, grensene til andre fagdisipliner. Dernest, grensene overfor ulike nasjonale felleskap, med andre ord hvordan historiefaget skal forholde seg til geografiske grenser. Og til slutt, grensene mellom historievitenskapen og populær historie eller lekmannshistorie.

Hver av grensene har fått tre tildelte kapitler, som angriper problematikken på ulike kreative måter. For en sosiolog er dette interessant, siden de to sistnevnte grenseproblematikkene også gjelder sosiologien, mens den første potensielt avklarer arbeidsdelinga fagene imellom.

«Boundaries of History», redigert av Jan Eivind Myhre. Spartacus forlag, 2015.

Myhre er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo.

Økonomisk teori og historiske idéer

Fagdisiplinen historie står sentralt i alle av antologiens kapitler. De første tre behandler fagets institusjonelle forankring. Simon Larsson angriper problematikken ved å bruke etableringen av økonomisk historie som egen disiplin i Sverige som eksempel. Kapitlet er særlig vellykket i det striden mellom historikerne og de økonomiske historikerne blir personifisert i polemisk underholdende fagpersoner som Erik Lönnroth og Eli Heckscher. Utfordringen med fragmenterende fagdisipliner og forskningskollegier er velkjent, og opprettelsen av økonomisk historie møtte hard motbør av de øvrige historikerne. Argumentet om at man måtte ha kjennskap til særegne økonomiske teorier for å bedrive historie om økonomi tilfredsstillende falt ikke i særlig god jord hos historikere. Disse hadde tradisjonelt benyttet metode som et forenende argument for faget. Etter lang tids arbeid med opprettelsen av økonomisk historie vant Heckschers argument om behovet for kunnskap i økonomisk teori frem. Betegnende for striden ble faget plassert inn under samfunnsvitenskapelig fakultet.

Fagdisiplinen historie står sentralt i alle av antologiens kapitler

Stykkvis og delt

Redaktør Jan Eivind Myhre behandler i et eget kapittel fragmenteringen i historiefaget mer generelt, og som et uttrykk for et nytt samhold. Kapittelet omhandler dreiningen mot «social history» og kan leses som et forsvar for denne typen historie. Avslutningen taler for seg: «So, with Alice Kessler-Harris we may ask and respond: ‘Does social history in fact contribute to fragmentation that increases the pieces of knowledge while reducing the sum total of our understanding? I think not.’ » (s. 48).

Kritikken utenfra

Til slutt behandler idéhistoriker Thomas Krogh vektleggingen av henholdsvis idéer og historie i idéhistorie, og ‘kritikken utenfra’. Idéhistorie blir i følge Krogh anklaget for kvasi-platonisme, det vil si å behandle idéer som selvstendige størrelser. Den tar to former. (1): Som kritikk av idéer som enhet eller data for analyse siden de ikke er kausale for utvikling, og (2) som kritikk av at idéhistoriske fremstillinger forveksler idéer med motiver. Sett i lys av antologiens prosjekt er ikke denne kritikken spesielt spennende, siden den for det meste består av en påminnelse om idéhistorikernes potensielle fallgruver. Dette er dermed bokens mest begrensede kapittel.

Hva så med klodens landegrenser?

Klodens landegrenser

Hva så med klodens landegrenser? Det lengste kapittelet er skrevet av May-Brith Ohman Nielsen og er en metastudie av hvordan tidligere forskere har forsket på store epidemier i moderne tid, nærmere bestemt en komparasjon av studier av kolera, tuberkulose og spanskesyken. Hensikten er å se hvilke teoretiske og metodologiske implikasjoner valget av geografiske grenser for studiene har. For eksempel er de fleste studiene som ble gjort av kolera lokale, noe som forklares med at det er en vannbåren sykdom og derfor rammet situerte fellesskap. Spanskesyken ble studert nasjonalt, men svært begrenset på grunn av at den turbulente perioden gjorde god datainnsamling vanskelig.

Tuberkulose ble også studert nasjonalt, henholdsvis i mange land og bevegelser på tvers av grenser, som gir seg til uttrykk i at det i Irland ble kalt «irskesyken». Turbekulose ble konstruert som «de andres» sykdom, som ble bragt «hjem» av folk som hadde vært utenlands. Behandlingen i Norge viser en lite flatterende side ved den nasjonale historien. Her ble tuberkulose beskrevet som et nord-norsk problem og spesielt knyttet til samiske og finske minoriteter. Ohman Nielsen påpeker dette, men gjør ingen kritikk ut av det.

Lærdommene vi kan trekke fra slike sykdomsstudier er ulike. Kolerastudiene er gode kilder til byhistorie, i følge Ohman Nielsen, mens de øvrige sykdommene peker frem mot internasjonale studier. Ohman Nielsen konkluderer kapitlet med at artikkelen det er en del av en monografi som er under arbeid. Her er det noe å følge med på!

Kollegialitet og NOU-arbeid

De to øvrige kapitlene som tar for seg geografiske grenser gjør det på ulike måter. Pelle Oliver Larsen tar for seg framveksten av et nordisk forskerfellesskap innen historie, som utviklet seg langt senere enn i andre fagdisipliner grunnet den tette statstilknytningen. Synne Corell beskriver hvordan de to grupperingene i  Norges offentlige utredninger, (NOU) 1997:22: «Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig», hadde ulike forståelser av geografi, og dermed konkluderte ulikt. Majoritetsgrupperingen var nasjonal i sin forståelse og ga tre ulike konklusjoner til vurdering, mens minoritetsgrupperingen forsto problemet i internasjonal kontekst og var langt tydeligere i sin anbefaling.

Den jødiske befolkningen skulle motta en betydelig erstatning for behandlingen de hadde blitt utsatt for under krigen og den manglende oppreisningen i etterkrigstidens tiår. Corells kapittel er altså en nærlesning av rapporten med beskrivelser av diskursive mønstre som opptrer, med særlig henblikk på hvordan helhet konstrueres.

Historiefaget er hva historikerne gjør

Samfunnsengasjert historieskrivning?

De siste kapitlene tar for seg historiefagets forhold til samfunnet for øvrig, det vil si grensene mellom hvordan politikk og offentlig mening påvirker historikere. I tillegg til hvordan historievitenskap skiller seg fra øvrig historieskrivning. Ed Jonker, Jo Tollebeek og Fredrik Thue har alle gode bidrag her. Jonker tar med den litt voldsomme tittelen «Memory, Morality and History» opp hvordan «memories of war easily turn into ‘wars over memory’» (s. 258). Poenget her er å rette fagintern kritikk: historie har vært for dårlig til å anerkjenne minoriteters erfaringer, samt folks opplevelser generelt og må innse grensene for akademisk standard og inngå i dialog om moralske spørsmål, i stedet for å fravike dem.

Tollebeek tar for seg belgiske og nederlandske historikeres selvgranskning etter andre verdenskrig. Hadde de som intellektuelle gjort nok for å forsøke å unngå at nazismen fikk vokse frem? Skulle det være et ideal av forskere påvirket samfunnet? Dette ledet til en kritisk holdning oppsummert i Leopold Flams ord: «Freedom lies in the will to undo the past» (s. 294).

Langsomt ble landet vårt eget

Sverre Steens radioforedrag fra 1967 om norsk historie fra istiden til 1814 betegnes i Fredrik Thues bidrag som å ha en «ultra-whiggish» tittel: «Langsomt ble landet vårt eget». Norsk historie portretteres her som «whiggish», et ord Thue låner fra Herbert Butterfield som betegner en gradvis, teleologisk utvikling frem til en nasjonal felles identitet. Omskrivingen av Steens tittel som tittel på denne bokomtalen er ment å synliggjøre et skifte i historieforståelsen, som i denne antologien vektlegger historie i større grad som en kontinuerlig refleksjon over oss selv og våre fremstillinger i verden som historiske fenomener.

Historiefaget er hva historikerne gjør.