Hva har klimakrisa, Louis-Napoléon Bonaparte, veinettet i Los Angeles, amerikanske sitcomserier og kinesisk betongforbruk til felles? Ifølge David Harvey har de alle noe å gjøre med hvordan verdi sirkulerer i samfunnet. Harvey er professor i antropologi og geografi ved City University of New York, og har undervist i Kapitalen av Karl Marx i mer enn førti år.
I Marx, Capital and the Madness of Economic Reason er han både pedagog og teoretiker. Boka fungerer på to nivåer: Først som en innføring i Kapitalens teoretiske rammeverk, og dernest som en demonstrasjon av hvordan dette rammeverket kan brukes for å forstå nåtidens politiske situasjon.
David Harvey: Marx, Capital and the Madness of Economic Reason. Profile Books, 2017. 256 sider.
Kapital som verdi i bevegelse
Harveys utgangspunkt er å definere kapital som verdi i bevegelse. Både i hverdagslivet og i sosiologien er det vanlig å tenke på kapital som en statisk ressurs man kan besitte større eller mindre mengder av, og som man kan bruke for å veksle inn i goder av ulike slag. For Harvey blir derimot ressurser som penger, eiendom, varer og produksjonsmidler først til kapital når de er i sirkulasjon.
Harvey identifiserer fire grunnleggende prosesser i kapitalsirkulasjonen: valorisering, hvor kapital produseres som merverdi i produksjonsprosessen; realisering, hvor kapitalen forvandles til penger gjennom utveksling av varer på markedet; distribusjon av verdi mellom ulike aktører (for eksempel arbeidere, kapitalister, finansfolk og staten), og fangst, hvor noe av verdien konverteres tilbake til pengekapital så prosessen kan starte på nytt (s. 20).
Hver gang kapitalen beveger seg gjennom dette kretsløpet genereres en merverdi. Fra kapitalens ståsted er poenget med sirkulasjonsprosessen ikke først og fremst å lage produkter som tilfredsstiller sosiale behov, men å øke denne merverdien så mye som mulig.
Verdi eksisterer dermed ikke som en materiell egenskap ved selve varen, men som en immateriell kraft som oppstår i den økonomiske aktiviteten mellom mennesker. For at verdiskapningen skal gå sin gang må kapitalen derfor være i kontinuerlig bevegelse, noe som gjør den avhengig av å kontinuerlig sprenge grenser og fjerne blokkeringer som kan hindre den fortsatte veksten.
For Harvey blir finanskrisa i 2008 bare ett av mange eksempler på de krisene som oppstår når disse begrensningene ikke lenger lar seg overskride (s. 186). [1]
Fra produksjons- til gjeldsøkonomi
Ifølge Harvey er det i overgangen mellom de fire fasene – valorisering, realisering, distribusjon og fangst – at det er størst potensial for problemer. Et eksempel på en slik overgang er når en vare skal konverteres til pengeform ved å bli solgt på markedet. Om ingen ønsker å kjøpe produktet, blir produktet verdiløst, noe som betyr at kapitalismen er avhengig av å skape etterspørsel i form av stadig nye ønsker og behov i befolkningen (s. 198).
Tilbud alene er imidlertid ikke tilstrekkelig – de potensielle forbrukerne må også ha nok penger til å kunne kjøpe produktet. Her kommer Harvey inn på en selvmotsigelse som har blitt viet mye oppmerksomhet siden finanskrisa. Hver kapitalist har interesse av at det finnes en kjøpesterk forbrukermasse som kan kjøpe varene han produserer. Samtidig vil den samme kapitalisten også ha interesse av å lønne sine arbeidere så lite som mulig.
Det er ikke bare et rent teoretisk problem Harvey identifiserer her. I USA har den gjennomsnittlige arbeiderlønnen stått stille siden syttitallet, samtidig som man har vært avhengig av en kontinuerlig forbruksvekst. Resultatet har blitt at arbeiderklassens forbruk i økende grad har blitt finansiert gjennom kreditt og gjeld (der hver husholdning i snitt skyldte om lag $40 000 i 1980, lå tallet i 2010 på $130 000). [2]
Gjeld framtrer i stadig større grad som en drivkraft for økonomisk vekst, med det resultat at bank- og finansvesenet vokser seg stadig sterkere (…)
Det er imidlertid ikke bare i privatsfæren at gjelden spiller en viktig rolle. For å holde seg konkurransedyktige må produsenter jevnlig oppgradere produksjonsmidlene sine, og kan derfor bli nødt til å sette av penger til nytt maskineri (eller kostbare konsulenttjenester, som tilfellet ofte er i Vesten). Bank- og kredittvesenet blir her en måte å sikre at pengene holdes i sirkulasjon, hvor renter fungerer som en måte å generere profitt av verdier som ellers ville stått stille.
På denne måten produserer kapitalsirkulasjonen ikke bare profitt, men akkumulerer også mengder av gjeld som må innfris på et seinere tidspunkt (den totale verdensgjelden tilsvarer nå 152 trillioner dollar, altså 225% av det globale bruttonasjonalproduktet). Gjeld framtrer dermed i stadig større grad som en drivkraft for økonomisk vekst, med det resultat at bank- og finansvesenet vokser seg stadig sterkere på bekostning av de andre fraksjonene i kapitalistklassen (s. 80).
Gjeld som grunnlag for samfunnet
Fra den enkelte kapitalistens ståsted, kan det å investere i gjeld framstå som en forlokkende måte å få penger til å vokse uten å måtte investere dem i en potensielt strevsom og langvarig produksjonsprosess. I den vestlige verden har gjeld, renter og finansspekulasjon tatt over som den sentrale kilden til profitt, mens produksjonen av faktiske varer blir satt bort til fattige land i den tredje verden.
Slik forvandles økonomien til et pyramidespill hvor man låner penger i dag for å betjene gjelden som forfalt i går, og hvor det blir stadig mer uklart hvordan man noensinne skal være i stand til å betale alt tilbake igjen (s. 80-81).
I den vestlige verden har gjeld, renter og finansspekulasjon tatt over som den sentrale kilden til profitt, mens produksjonen av faktiske varer blir satt bort til fattige land i den tredje verden
I boka Debt: The First 5000 Years viser sosialantropologen David Graeber hvordan gjeld gjennom historien har fungert som et grunnlag for samfunnet. Når alle borgere står i gjeld til hverandre er de også forpliktet til å opprettholde sine sosiale relasjoner, og en gjeld som aldri fullt ut kan tilbakebetales fungerer dermed som en garanti for at samfunnet vil fortsette å eksistere i også inn i framtiden. [3]
Slik er det i kapitalismen også. For å kunne innfri gjelden de har pådratt seg forpliktes arbeidere, kapitalister og stater seg til å fortsette å produsere, noe som låser framtiden fast i en evig ekspanderende vekstspiral.
En av de som har skrevet best om gjeldens disiplinerende virkninger er den italienske sosiologen Maurizio Lazzarato. For Lazzarato er ikke gjeld et rent økonomisk fenomen, men også en måte å styre den framtidige oppførselen til den som skylder. Som styreform rammer gjeld på tvers av tradisjonelle skiller mellom borgerskap, arbeidere og arbeidsløse, og gjør også (som i tilfellet Hellas) hele nasjoner til subjekter for utlånernes vilje. Slik blir gjeld vår tids sentrale kontrollmekanisme, i stand til å nøytralisere ethvert forsøk på politisk, sosial og estetisk forandring utenfor kapitalsirkulasjonens rammer. [4]
Analyse og dommedagsprofeti
I likhet med Marx selv veksler Harvey gjerne mellom rollen som analytiker og dommedagsprofet. Harvey er tydelig på at forsøkene på å realisere det umulige målet om evig vekst vil ha katastrofale følger for samfunnet. En særlig oppsiktsvekkende statistikk er at Kina mellom 2011 og 2013 brukte hele 6,5 milliarder tonn sement, altså to milliarder tonn mer enn det USA brukte under hele forrige århundre. Hvilke konsekvenser denne ekstremveksten har for miljøet overlater Harvey til leserens forestillingsevne.
En vanlig kritikk av marxistiske perspektiver er at de ofte reduserer alle sosiale og kulturelle fenomener til avspeilinger av økonomiske strukturer. Her er Harvey ganske tvetydig. Et sted formulerer han seg som om framveksten av høyrepopulisme og politisk polarisering er en direkte konsekvens av austerity-programmer og frimarkedsøkonomi (s. 194), mens han noen sider senere nøyer seg med å argumentere for at nåtidens politiske fenomener i hvert fall ikke bør forstås som helt uavhengige av det økonomiske systemet.
Generelt framstår Harvey imidlertid som en lite dogmatisk tenker
Generelt framstår Harvey imidlertid som en lite dogmatisk tenker. Til tross for at boka ikke kan kalles Harveys mest tilgjengelige, er den forfriskende fri for den type høyteoretisk polemisering som på sitt verste har gjort marxistisk samfunnsteori til en jungel av konkurrerende -ismer og innforståtte referanser.
Flere ganger vektlegger Harvey at kapitalsirkulasjonen ikke er en tett integrert helhet, men et organisk system preget av kontingens og mangfold. Harvey korrigerer her den utbredte forståelsen av marxismen som en deterministisk samfunnsteori hvor empiriske påstander deduseres ut fra grunnsetninger i et teoretisk system.
For Harvey er Marx en prosessuell og dynamisk tenker som er mer opptatt av å skildre den gjensidige interaksjonen mellom ulike fenomener enn av å fastslå om det er produksjonsformer som i siste instans former sosiale relasjoner eller omvendt. Her blir onelinere av typen «all historie er historien om klassekamp» lite beskrivende for Marx’ egentlige prosjekt. Hos Marx har den historiske utviklingen ingen første beveger (primum movens), men utvikler seg i et spekter av ofte motsigelsesfylte bevegelser mellom ulike og autonome momenter. Kapitalsirkulasjonen fungerer riktignok som en felles motor for disse bevegelsene, men den konkrete utviklingen vil alltid være mangfoldig og uforutsigbar.
En kritikk av tradisjonell marxisme
Marx, Capital and the Madness of Economic Reason fungerer også som en kritikk av tradisjonell marxisme. Ifølge Harvey kan kapitalsirkulasjonen som nevnt deles opp i en rekke ulike prosesser. Disse prosessene samsvarer med de ulike bindene av Kapitalen: Der fokus i første bind er på valorisering, altså hvordan kapital produserer merverdi gjennom vareproduksjon, handler bind to og tre om henholdsvis realisering og distribusjon av kapital.
Som Harvey påpeker har det lenge vært en tendens til at man fokuserer på det første bindet på bekostning av de andre, i den grad at tittelen ofte brukes for å henvise til det første bindet alene. Resultatet har vært at man har hatt en tendens til å legge vekt på industriell produksjon og konflikten mellom arbeid og kapital, mens temaer som markedsutveksling, finans og konflikter mellom ulike kapitalfraksjoner har blitt viet relativt lite oppmerksomhet.
Framfor alt er boka et sterkt argument for at Marx’ begreper fortsatt er relevante, ikke bare for å forstå dagens samfunn, men også for å forandre det
I Marx, Capital and the Madness of Economic Reason har Harvey derfor fokusert på nettopp disse realiserings- og distribusjonsprosessene. Dette åpner for en nytenkning av konfliktene som preger nåtidens politiske landskap.
For eksempel viser Harvey hvordan kapitalsirkulasjonen fører til en geografisk fragmentering, hvor verdensmarkedet splintres opp i en rekke inkompatible delmarkeder som både står i konflikt med og i gjensidig avhengighet til hverandre.
Igjen er det en styrke ved boka at Harvey i stor grad lar det være opp til leseren å vurdere hvordan dette kan ha påvirket dagens utenrikspolitiske konflikter.
Mandagsmorgen-problemet
En vanlig tendens hos marxistiske tenkere er å avfeie alle forsøk på samfunnsforandring som ikke er en total og altomfattende revolusjon. Denne tradisjonen føyer Harvey seg inn i: «Folk kan forandre sine mentale forestillinger, men dette betyr ingenting om de ikke er klare til å forandre sine sosiale relasjoner, sitt hverdagsliv, sin relasjon til naturen, sin produksjonsform og sine institusjonelle strukturer» (s. 115, min uthevelse og oversettelse).
Her faller Harvey for det klassiske mandagsmorgen-problemet, hvor man først postulerer at ingenting kan gjøres før man forandrer de grunnleggende strukturene i samfunnet, og deretter at de samme strukturene blokkerer ethvert forsøk på forandring. Hva vi skal gjøre mandag morgen er imidlertid uklart. [5]
Det er en klisjé at venstresiden er flinkere til å påpeke problemer enn å komme med løsningsforslag. Der marxistiske analyser ofte framstiller kapitalismen som en monolittisk og allmektig størrelse, viser Harvey at kapitalsirkulasjonen alltid vil være preget av friksjon og usikkerhet. Identifikasjonen av sårbare overganger i kapitalsirkulasjonen kan dermed danne et godt grunnlag for politisk aktivisme. Særlig framstår gjeldsøkonomien, som vi alle til en viss grad er bundet av, som en sentral kampsone i tiden framover.
Boka kan også bidra til en nytenkning av konflikten mellom det man litt forenklet kan kalle den nye og den gamle venstresiden, hvor det ofte kan virke som om man må velge mellom identitetspolitikk og klassekamp. [6]
Selv om spørsmål om rase, kjønn og seksualitet ikke lar seg redusere til økonomiske strukturer, kan en forståelse av hvordan ulike faser i kapitalsirkulasjonen aktiverer ulike skillelinjer i samfunnet bidra til å tydeliggjøre sammenhengene mellom kamper som i dag framstår som adskilte og konkurrerende.
Det er imidlertid som kritisk verk at boka har størst verdi. I Marx, Capital and the Madness of Economic Reason viser Harvey hvordan den borgerlige økonomiske fornuften i praksis fører til et ukontrollerbart og destruktivt system som sprenger alle fornuftens grenser. Vektleggingen av distribusjon og realisering åpner for en mer fullstendig, sofistikert tolkning av dette systemet enn det man finner i tradisjonelle marxistiske analyser, og det vil gi boka verdi også for dem som mener seg godt bevandret i Marx’ mest kjente tekster.
Framfor alt er boka et sterkt argument for at Marx’ begreper fortsatt er relevante, ikke bare for å forstå dagens samfunn, men også for å forandre det.
Takk til Sofie Bratseth for kommentarer.
Noter
[1] Se The Enigma of Capital and the Crises of Capitalism (Harvey, 2010) for en mer utførlig beskrivelse av finanskriser og kapitalbarrierer.
[2] Harvey, D. (2010) The Enigma of Capital and the Crises of Capitalism. London: PROFILE BOOKS LTD, s. 17.
[3] Graber, D. (2011) Debt. The First 5000 Years. Brooklyn: Melville House, s. 136.
[4] Lazzarato, M. (2011) The Making of the Indebted Man. An Essay on the Neoliberal Condition. Amsterdam: Semiotext(e) Intervention Series, s. 49.
[5] Willis, P. (1977) Learning to Labor. How working class kids get working class jobs. New York: Columbia University Press, s. 186.
[6] ”Identitetspolitikk” er i seg selv et kontroversielt begrep, da det ofte brukes som en negativ karakteristikk av kultur- og identitetsorientert aktivisme. I denne forbindelse bruker jeg identitetspolitikk for å referere til ”politisk aktivitet organisert på grunnlag av en bestemt identitet, ofte i forbindelse med en sosial gruppes felles erfaringer av urettferdighet”
