Å tenke annerledes med Deleuze (og Guattari)

Den franske filosofen Gilles Deleuze (1925-1995) har siden 70-tallet sakte men sikkert befestet sin posisjon som en av de sentrale filosofene ofte samlet under merkelappen «poststrukturalismen». Hans innflytelse har til nå antagelig vært større i i kunst- og litteraturvitenskapen enn i filosofien, mens Deleuze i sosiologien ikke er blitt en standardreferanse på samme nivå som for eksempel Foucault. Men i dag er det enkelte tegn til at Deleuze blir mer og mer populær innenfor samfunnsvitenskapene, godt hjulpet av retninger som ny-materialisme og post-humanisme.

Deleuzes forfatterskap kan deles inn i to faser: Den tradisjonelle skolefilosofiske perioden, da han skrev sitt filosofiske hovedverk Difference et répétition (publisert i 1968), samt bøker om filosofer som Hume, Nietzsche, Kant, Proust, Bergson, Spinoza (lesningene var imidlertid aldri tradisjonelle – Deleuze skriver at han så på sin omgang med disse filosofene som «å ta en forfatter bakfra for å gi ham et barn som var hans eget, men samtidig monstrøst»[1].

Den andre fasen ble innledet av 68-opprøret, ansettelsen på det nyopprettede Paris 8-universitetet[2], og aller viktigst, møtet med psykoanalytikeren og aktivisten Felix Guattari (kjent for sitt arbeid på den eksperimentelle psykiatriklinikken La Borde i Loire-dalen). Guattari var tidligere student av Jacques Lacan, og Deleuze og Guattari utga sin første bok[3], Anti-Ødipus, en hardtslående kritikk av lacaniansk psykoanalyse og dens fastlåsende begrepsapparat, i 1972.

Det deleuzoguattrianske prosjektet utviklet seg til en særegen kombinasjon av tradisjonell begrepsfilosofi, psykoanalysekritikk og kapitalismeanalyse. Per i dag er bøkene Kafka: for en mindre litteratur (Deleuze og Guattari), Anti-Ødipus: kapitalisme og schizofreni (Deleuze og Guattari, første bok av kapitalisme og schizofreni-serien) og Nietzsche. Et essay + filosofiske tekster (Deleuze alene) oversatt til norsk.

Både danskene og svenskene har vært flinkere til å oversette Deleuze, og Tusen platåer (andreboka i kapitalisme og schizofreni-serien, ofte regnet som Deleuze og Guattaris hovedverk) er tilgjengelig på våre nabospråk. På dansk får man også tekstsamlingen Forhandlinger 1972-1990 og Deleuzes svært interessante bok om Foucault (Foucault) publisert i 1986, to år etter Foucault døde.

John Benedicto Krejser er professor i pedagogikk ved Universitet i Aarhus. I At analysere med Gilles Deleuze: En rejse i nomadebegreber, tilblivelser og kontrolsamfund viser han det analytiske potensialet i Deleuzes forfatterskap og Deleuze-begrepenes relevans for sosiologien og samfunnsforskningen generelt.

Krejslers bok er delt inn i seks kapitler. Etter å ha introdusert Deleuze og hans forfatterskap, beskriver Krejsler i kapittel to det han kaller Deleuzes «filosofiske grundlag». Kapittel tre tar for seg det «samfundsvidenskabelige grundlag» mens kapittel fire omhandler Deleuzes «begrebslige verktøjskasse». I kapittel fem setter Krejsler Deleuze «i arbejde» og gir fire «analyseeksempler», fire korte eksempler på hvordan Deleuze (og Guattari) sine begreper og tenkning kan tas i bruk i empiriske analyser. I kapittel seks får leseren en oppsummering av hovedpunktene i boka og en kort konklusjon som stadfester verdien av Deleuzes begrepsapparat for samfunnsvitenskapelige analyser.

Begrepsorientert filosofi

Deleuze var ikke sosiolog, og heller ingen vitenskapsmann. I boka Hva er filosofi? fra 1991[4] skiller Deleuze og Guattari tydelig mellom filosofi, vitenskap og kunst. Vitenskapens rolle er å tegne opp et «referanseplan» som gjør det mulig å søke sannhet og beherske naturen. Kunsten retter seg på sin side mot å frambringe opplevelser, sansinger og affekter, mens filosofiens, og deres egen, rolle er å lage begreper.

Deleuze beskriver riktignok seg selv som en empiriker. Med utgangspunkt i Alfred North Whitehead argumenterer han slik: «det abstrakte forklarer ingenting i seg selv, men må selv forklares; og målet er ikke å gjenoppdage det evige eller universelle, men å finne de betingelsene hvorunder noe nytt kan produseres (kreativitet)».[5] Deleuzes empirisisme og begrepsproduksjon søker å gjøre det mulig å tenke annerledes, å bedrive det Krejsler kaller en «radikal forskelstænkning» som utfordrer det tattforgitte og commonsensiske (som Deleuze kaller «statststænkningen») med sine på forhånd definerte essenser og hierarkier.

Denne trestrukturen, som angir rangordninger, står i motsetning til rotstrukturen (som Deleuze og Guattari kaller «rhizomet»)[6] der alle elementene til enhver tid kan kobles sammen med alt annet og ingen deler har forrang foran de andre.

Selv om sosiologer også er opptatt av å lage og bruke begreper, er Deleuzes tilnærming annerledes teoriforståelsen og -bruken som dominerer enkelte deler av sosiologien, der begreper brukes til å forklare empiriske sammenhenger. Denne forklaringsorienterte teori- og begrepsbruk har en tendens til å reprodusere tidligere analyser og ta inn i seg på forhånd definerte sammenhenger («teori» blir på den måten en form for «generalisert empiri»).

Ifølge Brian Massumi, som har oversatt en del Deleuze og Guattari til engelsk, ser de på begrepet som en murstein: «Det kan brukes til å bygge fornuftens domstol. Eller det kan kastes gjennom et vindu».[7] Deleuze kan på den måten være med å minne oss på at begreper er redskaper for å tenke som muliggjør empiriske forklaringer, og ikke i seg selv forklaringer.

Kresjlers «introduksjon»

Selv mener jeg introduksjonsbøker om kompliserte filosofer og teoretikere bør være invitasjoner snarere enn oppsummeringer. Krejslers bok havner i siste kategori. Den er åpenbart skrevet av en skolert deleuzianer med god oversikt over Deleuzes arbeider, både hans soloprosjekter og samarbeidet med Guattari.

Krejsler klarer, i god Deleuze-ånd, å oppløse distinksjonen mellom hans tidlige filosoflesninger og hans senere og mer politiske samfunnsanalyser. Krejsler viser fint hvordan elementer fra den tidlige fasen av forfatterskapet kommer igjen og ligger til grunn for begrepsproduksjonen i Deleuzes senere fase. Gjennomgangen av Deleuzes «filosofiske grundlag» viser hvordan Deleuze henter begreper fra og bygger videre på Bergson, Nietzsche og Spinoza, men for lesere uten en viss kjennskap til disses arbeider går det nok litt raskt i svingene.

Samtidig oppleves boka som nesten autoritær, i den forstand at Krejsler legger ut sin Deleuze-tolkning som om den var den eneste. Det er ikke det at tolkningen er dårlig, men at den framstår som lukket, ensidig og ferdig, i motsetning til Deleuzes (og Guattaris) åpne, utforskende og prøvende (men like fullt polemiske og radikale) tekster.

Man kan også spørre seg om Krejsler gir en for sammenhengende oppsummering av Deleuzes tenkning. Selv mente Deleuze at leseren skulle forhode seg til bøker som man hører på en plate: Starte der man vil, ta med seg det man liker og la resten ligge.[8] Bøkene er fulle av uventede, uferdige og uintenderte sammenhenger, levende og i utvikling for hver gang de leses. Deleuze og Guattari beskriver selv bøkene sine som rhizomer og maskiner, sammensatt av et utall forskjellige komponenter som hele tiden produserer nye tanker og koblinger utenfor seg selv.[9]

Jeg ville foretrukket at en skandinavisk introduksjonsbok om Deleuze i større grad kom i form av en invitasjon, en bok som redegjør for det filosofiske fundamentet, men som hele veien legger til rette for at leseren skal gå til primærtekstene, gjøre sine egne tolkninger og bli inspirert (gjerne bygget opp etter modellen i Knut Ove Eliassens Foucaults begreper).[10]

Et viktig element i en sånn bok er god referanseføring. Det virker kanskje overdrevet pertentlig å fokusere på referanseføringen, men i en bok som forhåpentligvis skal åpne studenters og ikke-Deleuze-frelste leseres øyne for dette fascinerende, provoserende og enormt kreative tankeuniverset er det svært viktig å, helt konkret, vise vei til primærlitteraturen. Det er spesielt viktig når man forholder seg til lange bøker med en komplisert oppbygging, som de to i Kapitalisme og schizofreni-serien (den norske oversettelse av Anti-Ødipus er på nesten 500 sider, mens Tusen platåer på engelsk er rett i overkant av 600).[11]

Begrepsapparatet som en fruktbar «oppstilling»

Styrken i At analysere med Gilles Deleuze er femtekapittelet, der Krejsler gjennom eksempler viser hvordan Deleuzes (og Guattaris) begreper kan brukes i både teoretisk og empirisk drevne analyser.

Med utgangspunkt i sin egen pedagogiske forskning viser Krejsler hvordan nomadebegrepet fungerer som et verktøy for å unngå en tenking basert på enhet og fastlåste identiteter, men som i stedet finner «fluktlinjer» – muligheter til å forstå (og handle i) verden på nye måter. Deleuzes immanente ontologi tar utgangspunkt i en forståelse av verden som kun bestående av seg selv, og hindrer analyser som forklarer gjennom eksterne, transcendente størrelser (som Gud, «Historien», «Økonomien», faste og evige «essenser», og så videre).

Den deleuzoguattarianske verden er på den måten sammensatt av det Knut Stene-Johansen på norsk kaller «oppstillinger» (agencement på fransk, ofte oversatt som assemblage på engelsk).[12] Fenomener i verden er ikke organiske enheter, men sammensetninger av en rekke heterogene komponenter, en fragmentarisk helhet der enkeltkomponenter kan fjernes eller legges til.[13] En slik verdensanskuelse gjør det umulig å gi ett element a priori analytisk forrang, men tvinger en til å tenke med et ikke-hierarkisk utgangspunkt der aspekter som ofte ses på som gjensidig utelukkende forstås på samme nivå (for eksempel arv og miljø, økonomi og ideologi, kultur og natur og så videre).

Krejsler trekker videre fram kontrollsamfunnet som et godt utgangspunkt for å studere makt og maktutøvelse i dagens samfunn. Jeg har selv brukt dette begrepet som utgangspunkt for en analyse av fengsler, fengsling og den norske straffegjennomføringsloven[14] og mener det er et av Deleuzes mest interessante sosialteoretiske bidrag.

Deleuze utviklet skissen til kontrollsamfunnet i noen få korte tekster på slutten av 80-tallet,[15] og argumenterte for at samfunnsformasjonen Foucault beskrev som «det disiplinære samfunnet» (definert av maktformen disiplin) fra etterkrigstiden gradvis ble erstattet av «kontrollsamfunnet» (definert av maktformen kontroll). Disiplinen var en maktform som rettet seg mot kroppene, baserte seg på å stenge inne, individualisere og trene opp menneskemassen slik at den tilpasser seg på forhånd etablerte normer. Foucault selv var imidlertid tydelig på at det disiplinære samfunnet var én bestemt fase, ikke evig. Han var også den første, allerede i Overvåkning og straff – boka der han konseptualiserte denne maktformen – som påpekte at denne samfunnsformasjonen var i ferd å gå i oppløsning.[16]

Kontrollen baserer seg på tre teknikker som skiller denne maktformen fra disiplinen: dividualisering, kontinuerlig modulasjon og umiddelbar kommunikasjon. Dividualisering beskriver kontrollmaktens objekt, som ikke er hele individer (in-divid, det som ikke kan deles opp), men divider, alle komponentene og parameterne objekter består av. Kontrollmakten retter seg mot hver av disse og søker å justere dem enkeltvis og uavhengig. Kontinuerlig modulasjon er kontrollens modus operandi. Snarere ennå trene kroppene opp etter fastlagte regler og bestemte atferdsmodeller, tilpasser og varierer kontrollen sine maktinstrumenter hele tiden ut ifra forholdene og målene. Disiplinen støper individet, kontrollen modulerer dividene. Til sist: Umiddelbar kommunikasjon beskriver prosessene hvorigjennom kontrollen virker, ved å samle inn og sende ut signaler som endrer rammene for atferd i sanntid.

Gode eksempler er måten Facebooks algoritmer tilpasser innholdet en ser basert på hva man tidligere har klikket på og transport-cum-teknologiselskapet Uber endrer prisen på en tur ut ifra endringer av forholdet mellom tilbud og etterspørsel i gitte områder (kjent som «surge pricing»). På ett plan ligner den umiddelbare kommunikasjonen på overvåkningen i det disiplinære samfunnet, men den tar ikke disiplinens panoptiske form og er ikke opptatt av at blikket skal internaliseres. Kontrollen er heller preventiv og observerer for å kunne forutse og iverksette tilpassede tiltak. Deleuze bruker motorveien som bilde for å beskrive kontrollmakten: «Når man lager motorveier, for eksempel, stenger man ikke inne, men mangedobler i stedet kontrollredskapene […]. Folk kan kjøre for alltid og ‘fritt’ uten å innesperres, men samtidig holders under en perfekt kontroll. Dette er framtiden vår».[17]

I analyseeksemplene benytter Krejsler også begreper som «maskiner» (en form for oppstilling), tilblivelse, postsignifierende tegnregimer,[18] noologi og rhizomet, for å vise den analytiske relevansen av et deleuzoguattariansk begrepsapparat. Jeg vil mene han lykkes relativt godt, selv om man kanskje kunne ønsket seg en mer detaljert utgreiing av hvert enkelt begrep tidligere i boka.

For Deleuze og Guattaris tenking er fundamentalt begrepsorientert. Verktøykassen består av en samling delvis uavhengige begreper, hvert til sitt bruk, uten at de henger sammen i ett overordnet teoretisk system. Begrepene danner på den måten en oppstilling, for å holde meg til Deleuze og Guattaris språk: De er heterogene og skaper kontinuerlig nye koblinger for å på den måten muliggjøre nye analyser (og dermed også nye konklusjoner) som bryter med og utfordrer det man trodde man visste fra før.

Alt i alt gir Krejsler i At analysere med Deleuze en kortfattet og god oppsummering av Deleuzes filosofi. Styrken er at den tar for seg hele forfatterskapet, fra de tidlige filosoflesningene til de senere sosialteoretiske tekstene. Utfordringen er at Deleuzes filosofi vanskelig lar seg oppsummere på 141 sider, hvis i det hele tatt. En antagelig mer fruktbar strategi ville vært å skrive en redegjørende men samtidig åpen introduksjonsbok som satt leseren i stand til å selv utforske Deleuze og Guattaris egne tekster.

La oss håpe boka likevel kan fungere som et «gateway drug» som inspirerer og viser samfunnsfagstudenter og samfunnsvitere hvordan Deleuze og Guattari kan være redskap for å tenke annerledes.

Noter

[1] Gilles Deleuze, Negotiations, 1972-1990. New York: Columbia UP, 1995: 6.

[2] I Vincennes-Saint-Denis. Her ble Deleuze kollega med Foucault, Alain Badiou, Luce Irigara, Jacques Rancière og Jacques Derrida.

[3] Felix Guattari har også en rekke soloutgivelser i bibliografien, hvor av et par er oversatt til engelsk, blant annet The Machinic Unconscious, Schitzoanalytic Cartographies, Chaosmosis og Three Econologies.

[4] Gilles Deleuze og Felix Guattari, What is Philosophy? New York, Columbia UP, 1994.

[5] Gilles Deleuze og Claire Parnet, Dialogues II. New York: Columbia UP, 2007, vii.

[6] Gilles Deleuze og Felix Guattari, Introduction: Rhizome, i A Thousand Plateaus. Capitalism and Schizophrenia. Minneapolis, University of Minnesota Press, 1987, 3-25.

[7] Brian Massumi, Translator’s forward. Pleasures of Philosophy, i Deleuze og Guattari, A Thousand Plateus. Capitalism and Schizophrenia, xii.

[8] Brian Massumi, Translator’s forward. Pleasures of Philosophy, i Deleuze og Guattari, A Thousand Plateus. Capitalism and Schizophrenia, ix

[9] Gilles Deleuze og Felix Guattari, Introduction: Rhizome, i A Thousand Plateaus. Capitalism and Schizophrenia, 3ff.

[10] Knut Olav Eliassen, Foucaults begreper. Oslo: Spartacus, 2016.

[11] For mer inviterende introduksjoner til Deleuze og Guattari, kan jeg anbefale Eugene W. Holland «Reader’s guide» til både Anti-Ødipus og Tusen platåer.

[12] Knut Stene-Johansen, Innledning, i Gilles Deleuze og Felix Guattari, Kafka. For en mindre litteratur. Oslo: Pax, 1994.

[13] Se også Deleuze og Parnet, Dialogues II, 69.

[14] Sigurd M. Nordli Oppegaard, Fengselet i kontrollens tidsalder: Deleuzes skisse til kontrollsamfunnet som maktteoretisk utgangspunkt, i Johan Fredrik Rye og Ingrid R. Lundeberg (red), Fengslende sosiologi. Makt, straff og identitet i Trondheims fengsler. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2018, 239-262. DOI: https://doi.org/10.23865/noasp.41.ch11

[15] Gilles Deleuze, Postscript on the societies of control, October, 59, 1992, 3-7 (finnes også i tekstsamlingen Negotiations, 1972-1990, 177-182); Control and Becoming, I Negotiations. 1972–1990, 168–176 (et intervju med Negri); Having an Idea in Cinema (On the Cinema of Straub-Huillet), I E. Kaufman og K.J. Heller (Red.), Deleuze and Guattari: New Mappings in Politics, Philosophy and Culture, Minneapolis: Minnesota University Press, 1998, 14-19. Mye av utgangspunktet for kontrollsamfunnet-tekstene finnes spredt rundt i Tusen platåer.

[16] Foucault skriver at mens de «disiplinære anstaltene øker i antall, har på den annen side deres metoder en
viss tendens til å ‘de-instituere’ seg, dvs. ikke lenger fungere innen bestemte, lukkede institusjoner. De massive og kompakte disiplinære metoder oppløses i smidige kontrollmetoder, som lett kan tilpasses nye oppgaver. Iblant er det de lukkede anstaltene som i tillegg til sin egentlige funksjon, pålegger seg å holde oppsyn med en del av omgivelsene, ved å iverksette en rekke laterale kontrolltiltak». Michel Foucault, Overvåkning og straff. Det Moderne Fengsels Historie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1994, 188.

[17] Deleuze, Having an Idea in Cinema (On the Cinema of Straub-Huillet), 18.

[18] Selv foretrekker jeg betegnelsen «ikke-signifierende tegnregimer», utviklet videre av blant annet Maurizio Lazzarato (i boka Signs and Machines: Capitalism and the Production of Subjectivity, Los Angeles: Semiotext(e), 2014) som tar utgangspunkt i Guattari snarere enn Deleuze.