Kraften i det beste arrangement

To nye utgivelser søker å vise forholdet mellom medier, politikk og offentlighet-med varierende hell.

«One of the things that everyone knows but no one can quite think how to demonstrate is that a country’s politics reflect the design of its culture»

– Clifford Geertz (1973: 311) «The Politics of Meaning»

Helt siden sin spede begynnelse har sosiologien vært opptatt av å beskrive samfunnets institusjonelle differensiering. Fra Emile Durkheims beskrivelse av funksjonell differensiering eller Max Webers verdisfærer til Jürgen Habermas beskrivelse av offentlighetens fremvekst eller Niklas Luhmanns systemer. To nyutgitte bøker tar for seg nettopp det institusjonelle forholdet mellom medier, politikk og offentlighet: hvordan griper de inn i hverandre og hvordan fremtrer de som legitime?

Dette er hovedspørsmålene til både Henrik Thune og Terje Rasmussen i henholdsvis Øyeblikkets triumf og Offentlig parlamentarisme. Den første et «politisk essay fra maktens sentrum», skjønt skrevet på grunnlag av en doktorgrad i statsvitenskap med intervjuer som data, og den andre en omfattende historiebok med teoretiske ambisjoner. Til felles har begge premisset om at «stemmeretten er en nødvendig, men utilstrekkelig betingelse for legitim politisk makt» (Rasmussen), men de finner ulike svar på hvor legitimiteten er å hente.

Henrik Thune: Øyeblikkets triumf. Et oppgjør med den mediefikserte politikken. Spartacus forlag, 2015. 149 sider.

Før og etter CNN-effekten

I Offentlig parlamentarisme er kronologien satt fra 1945 til 2000, med et kort etterord om utviklingen etterpå, mens Henrik Thune først og fremst er opptatt av tiden etter «CNN-effekten», et begrep som også figurerer i tittelen på doktorgraden. «CNN-effekten» er ment å betegne et kvalitativt skifte i medienes påvirkning på samfunnet som i følge Thune inntraff når CNN direktesendte utbruddet av Gulf-krigen 00:46 18. januar 1991, som Thune selv overvar i en merkelig positur sammen med en konduktør på toalettet på et nattog «gjennom den norske vinternatten». I det hele tatt er Thunes beskrivelser morsomst når han trekker inn slike personlige anekdoter, til tross for at jeg ikke helt forstår denne beskrivelsen. Poenget med «CNN-effekten» er i hvertfall at det markerte et skifte i «omdreiningshastigheten på begivenhetene», for å låne Rasmussens formulering, eller inngangen til det globale, digitaliserte nyhetssamfunnet, og samtidig en rekke anglisismer, slik som 24/7-samfunnet.

Terje Rasmussen: Offentlig parlamentarisme: Politisk strid og offentlig mening 1945-2000. Pax forlag, 2015. 524 sider.

Trusselen mot nattesøvnen

Henrik Thune tar for seg hvordan politikere i stadig større grad må henvende seg til media for å legitimere sin posisjon, og oppnå støtte. Eller hvertfall hvorfor de tror at de må det. At boka er tilegnet maktens sentrum blir understreket ved at boken dedikeres til «Audun, Bjørnar, Erna, Jonas, Knut Arild, Rasmus, Siv, Trine og Trygve», og flere av dem er informanter i boken. Thune forteller om sin egen politikerkarriere, og interesse for internasjonal politikk og nyheter generelt, samtidig som han tar oss med på kontorer til viktige personer i det politiske landskapet i Norge for å finne ut hvordan de håndterer sin jobb, og hvordan dette blir påvirket av medielandskapet.

Det er med andre ord politikerne vi er inne med i denne boken, mens mediene forblir utenfor, som en akselererende trussel mot våre alles nattesøvn: ««pausen» – fraværet av ny informasjon – [har] utelukkende blitt et subjektivt viljespørsmål» (s. 91), Thune later i det hele tatt ikke til å legge merke noen forskjell på mandager og lørdager så fort som tiden går. Beskrivelsen av utfordringene medieutviklingene bringer med seg for politikerne og publikum antar noe tendensiøse former, som når jordkloden beskrives som «krympet […] sammen til en liten ball» (s. 90). Dette bildet hjelper oss ikke til å forstå særlig annet enn at det er noe Thune åpenbart får mer lyst til å leke med.

Henrik Thune tar for seg hvordan politikere i stadig større grad må henvende seg til media for å legitimere sin posisjon, og oppnå støtte. Eller hvertfall hvorfor de tror at de må det

Ulike historier

Thune beskriver politikerhverdagen til Gerhardsen som en konvensjonell yrkeshverdag, hvor man kan gå hjem fra jobb kl 16 og tenke på noe annet, mens dagens politikere må jobbe, ja, nettopp, 24/7. Men vent litt! Dette stemmer ikke helt med Rasmussens beskrivelse av Gerhardsenveldet. Gerhardsens beslutning om å tre av i 1951 omtales slik: «Var det politiske eller personlige forhold som lå bak? For en statsminister er dette et kunstig skille», og slik viser Rasmussen en finslipt behandling av historien, mens Thune lager en sjablong som passer sitt eget poeng litt for godt. Like fullt har Thune et poeng i at politikernes yrkeshverdag er en annen i dag, men selv for kort tid siden oppga Bård Vegar Solhjell personlig slitasje som begrunnelse for å ikke stille til nyvalg som nestleder i SV.

Rasmussen beskriver denne utviklingen i langt større detalj og over flere sider, men de utviser uansett ulik holdninger overfor historien: Thune er interessert i å bruke den fordi han er bekymret for fremtiden og vil lufte noen tanker, som i og for seg er prisverdig. Rasmussen, derimot, har et sosiologisk prosjekt som siktemål, det vil si å utvikle en teori om offentlig parlamentarisme med inspirasjon fra Niklas Luhmann.

Politikertyper

Thune bruker Tony Blair sin tale fra avgangen i 2007 som utgangspunkt for historien, med utdrag som: «Det aller meste av jobben som politiker i dag, og da mener jeg alt annet enn noen ytterst sjeldne beslutninger av det aller største slaget, handler om å håndtere nyhetsmediene» og: «Jeg tror den nåværende tilstanden undergraver samfunnet og våre politiske institusjoner». ««Look who’s talking» tenkjer kanskje du. At det er Tony Blair som seier dette, er nesten komisk.», skriver Bård Vegar Solhjell i sin omtale i Agenda magasin [1]. Det er ikke bare nesten komisk – det er komisk! Det finnes knapt noen person som gestalter den «nye» politikertypen mer fullendt enn Blair.

 

Rasmussen (..) har et sosiologisk prosjekt som siktemål, det vil si å utvikle en teori om offentlig parlamentarisme med inspirasjon fra Niklas Luhmann.

Underholdningsmaskiner

Thune kunne vel så gjerne brukt Jaglands langt mer alarmerende ord fra 1993: «Vi politikere er omskapt til underholdningsmaskiner og blitt en del av kommersialiseringen i samfunnet. Den eneste ideologien som står igjen heter profitt […] journalistene husker knapt hva de skrev i går! Og ikke leserne heller. Derfor skaper mediene i dag en helt ny kulturell forestilling, og de skaper også en annen virkelighet […] Tro meg, dette er et eksistensielt problem. Folk lever i usikkerhet om hva som er virkeligheten, mens mediene, på sin side, skaper sin egen virkelighet» (Rasmussen s. 366). Thune er alene om å være eksplisitt bekymret for fremtiden, og for at politikerne ikke skal få tid til å tenke og legge planer og strategier. I intervjuene finner han paradokset at politikerne føler at makten ligger hos journalistene, mens journalistene ikke føler seg mektige. Politikerne blir hamstre som løper i hjul, for å bruke en av informantenes bilder.

Jeg tror at også denne bekymringen har eksistert med kontinuitet over lang tid. AP-politikeren Guttorm Hansen siteres i 1963: «kjendiseriet har fått sterkt innpass i det politiske nyhetsbildet, og med det skjer det en meget tvilsom dimensjonsforvrengning av hvordan politikk formes» (s. 178) og flere klager i denne tiden over et fryktelig mediepress, i følge Rasmussen. Han forklarer det med at pressen lærte mer om sitt eget medium, og dermed fant sin form.

Farvel til partipressen

Når det kommer til Norge er det derimot enighet i begge bøkene om at Kjell Magne Bondevik (s. 106) er den som gestalter den nye politikertypen i Norge. I Rasmussen beskrives Bondeviks endring av KrF veldig morsomt: Han gjorde at KrF «gradvis innså at partiets program og praksis tilhørte sfæren i samfunnet kalt politikk». Odvar Nordli beskrives som den siste statsministeren «som bare var statsminister», og på 90-tallet beskrives en fremvoksende forbrukerholdning overfor politikk som resulterer i nye politikertyper. På samme tid synker medlemstallene i partiene, og man kan spørre seg om det har svekket viktigheten av deltakelsen internt.

Rasmussen beskriver hvordan partipressen svant hen, og avisene inntok nye roller. De færreste aviser anbefalte leserne partier på 90-tallet kan vi lese, skjønt Aftenposten anbefalte Høyre for kort tid siden. Hovedpoenget står likefullt: journalistikken har blitt en ordstyrer som ikke er underlagt partiene, men som heller ikke har full kontroll. Rasmussen hevder sågar at «den offentlige mening fungerer bedre som styringsverktøy enn en partiredigert presse», siden man med den partiredigerte pressen ikke visste hva som rørte seg i opinionen.

Et annet poeng er at politikerne er tjent med motsetningen mot journalistene – journalistene skal være plagsomme. Fredrik Sejersted siteres hos Rasmussen: «Skal man tale om et kontrollhjul er pressen navet… Offentlighetens kritiske søkelys pålegger aktørene bindinger, og anstendiggjør debatten». Dette betyr derimot ikke at politikerne nødvendigvis blir for bundet, slik Thune hevder. Kanskje er de tvert imot veldig godt tjent med bildet av dem som utrettelig opptatt i sin politiske gjerning, 24/7?

 

De færreste aviser anbefalte leserne partier på 90-tallet kan vi lese, skjønt Aftenposten anbefalte Høyre for kort tid siden. Hovedpoenget står likefullt: journalistikken har blitt en ordstyrer som ikke er underlagt partiene, men som heller ikke har full kontroll

Offentlig mening som gjenvinnbar ressurs

Rasmussen har som nevnt et teoretisk prosjekt i å beskrive offentlig parlamentarisme som en kontinuerlig prosess mellom offentlig mening, opposisjon og posisjon. Om det hadde vært i en lærebok ville trekanten og pilene mellom ordene blitt tegnet. Den beskrives som en historisk funksjonell teori. Det er et imponerende kildetilfang som ligger til grunn og eksemplene er analytisk veloverveid. Vi støter på både avisoppslag, organsisasjonsbeslutninger og konkrete ting i det offentlige rom, slik som «plakatbukkens» inntog i 1972 og Kjartan Slettelands kunst under Vietnamkrigen.

Tidsskriftene glimrer likevel med sitt fravær, og det kan vel ikke være fordi de ikke har vært viktige? Det teoretiske prosjektet er ambisiøst og prisverdig, men kommer litt i skyggen av den omfattende empiriske gjennomgangen. Boken har 99 underkapitler og nesten alle av disse er et eget case som skal belyse offentlig parlamentarisme. Det er synd når det er det teoretiske rammeverket er så spennende i seg selv, så det får stå som en oppfordring til andre å tydeliggjøre dette med ett eller i det minste få case.

Teoriinteressen til Thune er beundringsverdig, men den settes sjelden i live ved å bidra til å forklare fenomenene han er interessert i

Lite tilgjengelig

Thune refererer også hyppig til «teori». Marshall McLuhan drøftes kort, men dessverre på en svært sjablongaktig måte: «et dypt eksentrisk menneske, og han var også en kløpper på å iscenesette seg selv, nesten som Ari Behn i sine velmaktsdager» (s. 96). Litt for ofte tenderer Thunes prosa mot slike usakligheter. McLuhan ble visst også født noen måneder etter at «det teknologiske underverket Titanic» forliste. Teoriinteressen til Thune er beundringsverdig, men den settes sjelden i live ved å bidra til å forklare fenomenene han er interessert i. I stedet fremstår det som referanser for å underbygge hvorfor noe er viktig, slik Ottar Brox’ mener er et venstresidefenomen [2]. Respekten for teori er også teorienes største utfordringer. De må være noe utover slike referanser.

McLuhan sies å være en nøkkel for å forstå hva nyhetssamfunnet gjør med oss, men ikke hvordan eller hva. Her kommer også en referanse til Paul Virilio «som har skrevet mye om dette». Dette hjelper ikke leseren med å forstå noe, men er snarere en lukning av teksten, slik studenter ofte reagerer på(/mot) teori. Baudrillard beskrives som «fullastet med okkulte ord» (s. 102), uten eksempler. Det er hakket før nivået til Linni Meisters bloggpost om «fineste Baudrillarden <3»[3].

Noen av oss snakker ikke lenger sammen

Når Rasmussen skriver om 50- og 60-tallet er forfatterne til stede i politikken, blant annet Sigurd Hoel som påstås å ha en særlig virkning på Gerhardsen & co, «høy stjerne som Hoel hadde hos disse». «Vår» Vilhelm Aubert nevnes som en av «ledende folk på venstresiden» i kritikken av Beredskapslovene, et lovforslag som ble solgt over disk i bokhandler! Sandemose og Øverland er også til stede som en slags siste pust av norsk poetokrati. Like forbindelser er vanskeligere å se for seg i dag.

Thune er bekymret for at det er for mye kontakt mellom medier og politikk, noe som fører han til et litt uheldig argument om mindre demokrati. «Systemet blir «jammet» av informasjon», skal vi tro Thune, og politikerne får ikke anledning til å bedrive faktisk politikk, men må holde på med mediefikserte utspill fordi det er det som gir oppslutning. Ikke faktiske resultater. Det er en underliggende tanke om noe egentlig i Øyeblikkets triumf som aldri ekspliseres, og derfor forblir uforståelig for denne leseren. De fleste av oss fungerer til hverdags uten noen eksplisitt historie- eller tidsforståelse, men i en bok av denne tittelen ville det vært en fordel å behandle emnet litt mindre selvsagt: Når Thune skriver «Øyeblikket vinner og fremtiden taper» – vet noen egentlig hva det betyr?

Dikterne ser ut til å ha liten innflytelse på politikken i dag, og problemet kan likevel beskrives som for mye institusjonell differensiering (profesjonalisering av politikken), men det kan endres. Yahyha Hassans inntog i dansk politikk blir kanskje ikke behandlet seriøst siden han enda ikke er valgt, men han er en av få politikere som har gjort krav på direktesending av en tale på en times lengde i omtrent alle Danmarks medier. At det var mulig er kanskje ikke Thune alene om å ikke ha sett for seg.

 

Dikteren Yahya Hassan gjør sitt inntog i dansk politikk ved å holde en timeslang tale.

Utviklingstrekk

Rasmussens kritiske gjennomgang bedrer vår forståelse for offentligheten og politikk, hvordan konflikten er et ordensprinsipp, samtidig som den er en befriende historisk gjennomgang i en tid der det har blitt naturlig at Norge har en utenrikspolitisk alliansepartner i Tyrkia. Det minner om det så ofte uttalte poenget: «It ain’t necessarily so». Historien får også nåtiden til å fremstå mer konservativ enn noensinne – hvor er den utenrikspolitiske kritikken? Det har blitt ikke-politikk, som Rasmussen påpeker. Andre utviklingstrekk som fremheves er: mer fokus på enkeltpersoner, flere snubletråder, høyere fallhøyde og færre personligheter. Politikere har dermed blitt profesjonelle mediearbeidere hvis fremste styrke er å unngå feil. Herlige eksempler som burde leses om man bare skal plukke noen få sider er: Paris-talen (1957), Vietnam i Norge, Bortens fall, Eldremilliarden (1990), Syse-saken (1990) og Verdikommisjonen (1998-2001). Rasmussen omskriver Habermas til sitt eget poeng, det som er avgjørende er ikke argumentet, men arrangementet.

Som sagt er Thune best i sine mer personlige beskrivelser, som når han skriver om sin sønn og lurer på hvordan han klarer å orientere seg i nyhetsbildet, han er alltid mer oppdatert enn sin far! Ikke minst lurer Thune på om morgendagens politikere klarer å snakke til ham «når han en gang skal avlegge sin stemme?». Selv har jeg plukket opp et konkret og praktisk tips fra Thunes beskrivelser av sin sønn: Hold smarttelefonen med tomlene over skjermen, slik at du kan taste med begge tomlene. Det gjør Tobias og alle kameratene hans. Det gjør at man kan skrive mye raskere. Dette føler altså Thune seg fremmed for, noe som er litt vanskelig å forstå – det er rett foran øynene hans, jeg lærte det indirekte via hans beskrivelser, så takk, det er bare å ta det i bruk, men at det skal være mer naturlig for noen på tolv år tviler jeg på.

De har antakelig også lært det av andre.

Noter

1. Bård Vegar Solhjells omtale av Øyeblikkets triumf.

2. Ottar Brox om sosiologiens klassikere.

3. Linni Meisters blogginlegg om «den virkelige» virkeligheten.

 

Relevante klipp:

Torbjørn Jaglands tale om «Det norske hus»

Tony Blair sier unnskyld for invasjonen av Irak

Den danske høyrepopulistiske politikeren Mogens Glistrup om hvorfor det er umoralsk å betale skatt