Jeg lever et liv som ligner deres

Jan Grues boka av året har blitt sterkt anbefalt av både venner og en rekke kyndige litteraturkritikere i diverse aviser. Nå har jeg bakgrunn fra nordisk litteraturvitenskap og har opptrådt som litteraturkritiker før. Men hvorfor vil noen at jeg så lenge etter skal bli kritiker igjen?

Grunnen til forespørselen fra Sosiologen.no tror jeg ikke er min gamle lærer og kollega Georg Johannesens vennlige omtale av meg i sin tid som «feilplassert sosiolog i litteraturvitenskapen». Snarere tror jeg det må skyldes at ryktet om min medisinske situasjon har nådd redaksjonen, selv om det er noe jeg bare ytterst sjelden har ytret meg offentlig om. Da jeg var 27, 1. august 1979, gjorde jeg en mislykket saltomortale på grunt vann ni mil nord for Umeå, landet på hodet og brakk femte nakkevirvel. Fra å være totalt lam i både armer og bein, kom jeg meg etter drøye tre måneder opp i en rullestol og gikk, på et vis, med krykker til jul.

Etter ti måneders sykehusopphold kom jeg ut med en slags haltende gange uten støtte, en tendens til å ramle av små ujevnheter og diverse skavanker. Siden har jeg levd et liv som ligner deres, bortsett fra dette med å danse og løpe på svaberg. Men jeg måtte begynne med stokk i 2010 og nå snakker diverse helsepersonell om fordelene ved elektrisk rullestol for sånne som meg. I dette ligger kanskje en slags relevant spesialkompetanse når jeg skal omtale Grues bok.

Det første som faller meg inn, er å gratulere forfatteren med boka – og mottakelsen! Han har greid noe jeg sjøl aldri har klart: Å skrive tilgjengelig, klart og ikke klissete om en helt spesiell livserfaring. Samtidig er det nettopp dette, at det faktisk er snakk om en menneskelig livserfaring, som konstituerer det felles grunnlaget som kan gjøre boka både lesbar og høyst lesverdig for enhver: Mye ved de erfaringene, følelsene og refleksjonene denne teksten formulerer er gjenkjennelige for alle lesere. Selv om de altså også er unike. Sånn er det vel også langt på vei med alle livshistorier, alle «levnetsskildringer» med termen Grue har satt som undertittel på boka.

Jeg-lever-et-liv-som-ligner-deres_Fotokreditering-Gyldendal

Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. Gyldendal, 2018. 176 sider.

De fleste voksne mennesker har opplevd fysiske begrensninger i en eller flere situasjoner, har hatt ubehagelige møter med byråkratier, har møtt uforstand fra helsepersonell eller folk i andre profesjoner en har vært mer eller mindre utlevert til. Svært mange har en eller annen skavank som de må ta hensyn til i måten de lever på, svært mange har vært midlertidig «funksjonshemmet» på ett eller flere vis.

Grue skriver imidlertid om skavanker og begrensninger som er mer permanente og som stiller ham overfor utfordringer som er atskillig større enn de folk flest opplever. Her et sted ligger skjæringspunktet mellom det allmenne og det særegne, og gjerne et punkt der «kvantitet slå over i kvalitet» som en gjerne har sagt i en viss dialektikk-tradisjon: Når blir mengden og størrelsen på utfordringene store nok til at en virkelig kan snakke om et annerledes liv – selv om det også ligner andres?

Det er en enkel «sosiologisk» observasjon ut fra kritikernes omtaler at Grue har greid å få fram begge sider av dette skillet i boka. De fleste preges av en form for innlevelse som har en gjenkjennelse som grunnlag. Men de preges også av beundring, av to slag: Han har fått til utrolig mye i livet, gitt de fysiske begrensningene – og han skriver på en både svært belest og til dels poetisk måte innenfor den essayistiske formen han har valgt.

Skildringen av alt fra praktiske problemer og alle tilgjengelighetshindringer, for eksempel i Russland, til diverse fordommer han støter på, formidler inntrykket av en imponerende viljestyrke. Litterære og filosofiske referanser, direkte og indirekte, vitner om en betraktelig intellektuell kapital og en sjelden språklig begavelse. Grue framstår, enten han vil eller ikke, som beundringsverdig, en helt i fortellingen om livet hans så langt. Og for min egen del vil jeg si denne heltestatusen er vel fortjent.

Når blir mengden og størrelsen på utfordringene store nok til at en virkelig kan snakke om et annerledes liv – selv om det også ligner andres?

Min egen reaksjon på skrivemåten er nok litt annerledes enn hos kritikerne jeg har lest. Og jeg er usikker på hvor mye av denne forskjellen som henger sammen med min litterære smak og hvor mye som snarere er knyttet til min egen medisinske eller fysiske situasjon – og erfaringene som den har gitt meg.

Grue har opplyst at han så å si har gått svanger med boka i ti år, og at selve skrivearbeidet tok to år. Han kunne ikke skrive den før han hadde funnet språket den skulle skrives i. Denne omstendelige prosessen er ganske sikkert en forutsetning for den overveldende positive litterære kritikken. Undertegnede opplevde i stedet teksten hans litt for ofte som i overkant «villet», som i overkant «flink». Jeg likte best strekningene som er streit fortelling – de er nemlig også svært velskrevne, og svært engasjerende.

De helt detaljerte skildringene av all planlegning og knallhardt, nitid arbeid som hverdagslivet krever, er glimrende – som avsnittet om det å reise seg fra en sofa for å hente et glass vann, i stedet for å ta imot konas tilbud om å hente et. Det er disse konkrete erfaringene hans som interesserer meg mest, slo det meg under lesningen. Henvisningene til den ene og den andre filosofen eller samfunnsviteren underveis opplevde jeg i blant nærmest som en slags avsporinger, som unødvendig pynt.

Den i positiv forstand kunstferdige, assosiative, montasjelignende formen har jeg tenkt jeg gjerne ville sett erstattet med en mer rett-fram livshistorie – fulgt av refleksjoner over denne, i en egen, gjerne teoretiserende del. Jeg skriver dette på denne måten – «tenkte jeg» – fordi jeg på den ene siden gjerne vil rapportere om min leseropplevelse, og på den andre siden vil markere respekt for arbeidet som det foreligger. Jeg er slett ikke er sikker på at det spontane ønsket mitt ville gitt en bedre tekst om det ble realisert. I alle fall ikke med litterære mål. Men kanskje med et annet – nemlig leseropplevelsens grad av intensitet, eller noe sånt?

De helt detaljerte skildringene av all planlegning og knallhardt, nitid arbeid som hverdagslivet krever, er glimrende – som avsnittet om det å reise seg fra en sofa for å hente et glass vann, i stedet for å ta imot konas tilbud om å hente et

Innholdsmessig er det ikke minst to ting boka har fått meg til å tenke på – fordi jeg savner dem, ut fra, og det bør vel understrekes, mine egne erfaringer.

Det ene savnet er en tematisering av Tapet. Her spiller nok mine egne erfaringer en stor rolle. Inntil jeg var 27, var jeg en temmelig fysisk fyr. Jeg drev aldri med organisert idrett, ut over et års tid med turn, ellers var det mest løkkefotball og løping. Men jeg likte å bestige fjell og løpe på strender av ulike slag, og jeg var ikke minst en type som gjerne forlot givende intellektuelle samtaler for å danse. Og jeg opplevde at jenter komplementerte måten jeg gikk på – noe jeg husker fordi jeg satte særlig pris på det. Å møte sosialt liv med beglodd, ustø, haltende gange opplevde jeg som krevende – til jeg etter et par år lærte meg å gi blaffen.

Men stadig satt tapet av fysisk sikkerhet og evnen til ulike spontane, lekende trinn og andre bevegelser igjen som et lite, men merkbart sår som krevde litt behandling. En del av identiteten var så å si gått i dekning. Viktige deler av mitt eget selvbilde ble opprinnelig formet mens jeg hadde full førlighet. Jeg har siden ulykken hatt en tendens til å overvurdere hvor kjapp jeg er til det ene og det andre – og stadig kommet for seint.

Dette blir naturligvis noe annet om en som Grue er født med visse fysiske begrensninger. Men nettopp derfor ville en utdypning av et – eventuelt, jeg vet jo ikke om eller i hvilken form og grad det fins – savn av det en har gått glipp av vært interessant – for meg. Temaet berøres selvfølgelig også hos Grue, kanskje mest indirekte – som når han forteller om sin ungdommelige begeistring for superhelter og deres fantastiske fysiske egenskaper. Men jeg skulle altså gjerne visst hva han tenker om det, mer direkte. Dette har nemlig også med handikap-politikk å gjøre, særlig i identitetspolitiske varianter. Når døve har motsatt seg at deres døve barn skal opereres for å få hørsel, har det vært begrunnet med at det innebærer å mene at den døve kulturen er dårligere enn den hørende.

Kall meg gjerne krøpling, bare du bærer denne suppetallerkenen til bordet for meg

Noe av det samme ligger for meg i å insistere på at det å bruke rullestol ikke er noe dårligere enn å gå på egne bein. Å hevde at man har lidd et tap ved å mangle fysiske kapasiteter et stort flertall besitter, er ikke å si at de med tap har mindre verdi som mennesker. Det er ikke å oppgi krav om anerkjennelse og rettigheter. Det er å fastholde det smertelige ved å lide under fysiske begrensninger som ikke gjelder flertallet. Dette betyr, for meg, å fastholde legitime krav om særlig omtanke ved alt fra fysisk tilretteleggelse av byer og bygg til medmenneskelig hjelp med å fikse lunsjservering fra buffet. Kall meg gjerne krøpling, bare du bærer denne suppetallerkenen til bordet for meg.

Det andre savnet, gjelder det Grue omtaler som «hjelpeapparatet». Det er klart det er rikt på frustrerende erfaringer av mange slag, som de Grue beskriver godt. Jeg kan også godt forstå hvordan det kan oppleves problematisk å se seg sjøl og sine intime, personlige forhold beskrevet på en kjølig, klinisk måte. Men jeg kommer i slike passasjer også til å tenke på alle de strålende menneskene jeg har møtt i ulike deler av «hjelpeapparatet», i helsebransjen. Fra hjelpepleierne og nattsøstrene på sjukehuset i Umeå til de siste i rekken av dyktige, empatiske og smarte fysioterapeuter, sjukepleiere og leger jeg har hatt med å gjøre.

Det er ikke i journalene mine jeg trenger uttrykk for identifikasjonsevne

Visst har det vært en del idioter og mindre sympatiske karakterer også. Som legen jeg døpte dr. Arroganz i et forsøk på å brennemerke ham. Som unødig stivbeinte (metaforisk!) byråkrater.  Men i all hovedsak er det for meg ikke bare store skattepenger, avanserte kunnskaper, teknologi på internasjonalt toppnivå og imponerende organisasjonsapparat som kjennetegner skandinavisk helsevesen. Det er en kolossal «humankapital» bestående av menneskevennlige, hardtarbeidende, kloke og kunnskapsrike medarbeidere på alle nivåer.

Jeg for min del har ikke bare mine nærmeste og meg sjøl, samt gode venner, kolleger, sjefer og arbeidsgivere å takke for at jeg har klart meg såpass bra som jeg har, jeg kan også takke et stort antall gode mennesker i helsevesenet med tilliggende herligheter. Uten dem og deres etikk og genuine empati ville alskens organisasjon, kunnskap og teknologi vært betydelig mindre virknings- og verdifull. Ja, språket i Apparatets notater om meg og alle andre klienter er med nødvendighet klinisk, «kaldt» og så presist objektiverende som mulig. Hvordan i all verden skulle det egentlig ellers tatt seg ut? Det er ikke i journalene mine jeg trenger uttrykk for identifikasjonsevne.

Disse savnene mine må imidlertid ikke overskygge det jeg anser som et faktum: At Jan Grue har skrevet en bevegende, tankevekkende bok om livet sitt. For meg var det ved siden av det litterære en glede å merke meg, for eksempel, at vi deler en grad av begeistring for California og svømmebasseng. Jeg ser en mulig alliert i ham når det gjelder å utvikle et mål for sivilisasjonsgrad i ulike byer og land, basert på innslagene av elementær tilrettelegging.

Alt i 1982 noterte jeg meg at alle fortauskanter i New York var nedsenket ved alle fotgjengeroverganger. Midt på 90-tallet opplevde jeg et motsatt ytterpunkt som gjesteforeleser ved et splitter nytt, privat universitet i Ankara, sterkt USA-inspirert på flere vis. Der var fortauskanten nær en halvmeter foran hovedinngangen og den eneste måten å komme fra inngangsplanet til andre etasje, var å gå trappene. Jeg så heller ikke en eneste fotgjengerovergang i hele Ankara, derimot så jeg en eldre kvinne bli påkjørt da hun med et lite barn i hånden prøvde å krysse en seks-felts motorvei der den passerte en undergrunnsstasjon hun kom ut fra. Det er sånt en ser og merker seg når en lever et liv som ligner deres, men som likevel er annerledes.

Jan Grue fortjener hjertelig takk for å ha laget så god litteratur av det.