Grundig om ulikhet

I løpet av de årene jeg gikk på barneskolen hjemme i Steinkjer besøkte jeg de aller fleste i den store klassen jeg gikk i. Figga og Sørlia, Steinkjers sørside, utgjør en stor, relativt tettbygd skolekrets. Klassevennene mine bodde i nyoppsatte hus i ferske byggefelt, gamle hus tett inntil E6, rekkehus, tre-etasjers blokk, mer isolerte villaer med stor hage, samt noen avlange hus like ved skolen som het “sosialboliger”. I løpet av årene på barneskolen falt det meg aldri inn at det egentlig var en forskjell på hjemmene jeg besøkte, og langt mindre at det var en forskjell på menneskene som befolket dem.

Det er godt mulig jeg var litt sein. I løpet av årene på barneskolen ble jeg selvsagt klar over at fattigdom og ulikhet fantes, men det var først og fremst de menneskene på bilder fra land i sør i o-fagsbøkene som var fattige og ulike. En grunn til at jeg ikke reflekterte over forskjellene handlet nok om at vi alle gikk på den samme skolen, med de samme lærerne. Vi ungene skiftet i de samme garderobene og vi hadde alle den samme fritidsklubben på tirsdager og fredager. En annen grunn var nok at Steinkjer i overgangen mellom 80/90-tallet fremdeles var et sted hvor mennesker fra ulik økonomisk bakgrunn, med ulike muligheter, var i ferd med å bli likere.

I 2015 er Norge fremdeles et land som er langt likere enn de fleste andre land i Vesten, men ulikheten har begynt å øke også her, spesielt i de store byene. I Steinkjer bidrar spesielt boligmarkedet til at ulikheten er økende. Ellers har kjøpesentrene grodd sammen til Trøndelags største senter, fire ganger større enn de en gang var. Militærleiren er lagt ned, og blitt erstattet av skole og diverse leilighetsprosjekter. I Figga har det blitt bygget noen flotte og ganske dyre eneboliger med utsikt mot sjøen, Bogen og kjøpesentrene. De senere årene har det blitt drevet ordinært asylmottak (av Hero) i Steinkjer. Dette ble lagt ned tidligere i år etter enn behovsvurdering fra UDI, men Hero åpner nå et nytt ordinært mottak i Steinkjer i løpet av november 2015.

Lesverdig

Ulikhet av Atkinson er en innholdsrik bok. Atkinson har en ambisjon om å vise ulikhetens ulike dimensjoner og historie, presentere forslag til tiltak og kontre mulige innvendinger mot disse tiltakene, samt modellere gevinst/tap for husholdninger regnet ut på 2014-15-budsjettet til Storbritannia – alt på ca. 350 sider. Boka inneholder også litt krydder som økonomisk faghistorie og -kritikk, som for meg var temmelig interessant selv om den nok var ganske overfladisk. Atkinsons kjepphest er at økonomer bør være mer opptatt av ulikhet. Her vil jeg ikke motsi ham.

Atkinson er grunnleggende positiv til at vi skal klare å redusere ulikheten framover, og han tar så vidt jeg kan bedømme alle de selvfølgelige, men likefullt nødvendige forbeholdene – som for eksempel at målet ikke er å fjerne ulikhet, men å redusere den. Alt det jeg nevner over mener jeg gjør boka lesverdig, også for sosiologer som ellers ikke er overmåte opptatt av økonomi.

Mangler de gode fortellingene

Atkinson skriver innledningsvis at han ville skrive en lettlest, ikke-teoretisk bok. Dette er jeg ikke helt enig i at han klarte. Boka er i stor grad abstrakt, fylt av begrep som “gini-koeffisient”, “pareto-optimalitet” og “progresjonsgrenser”, og den mangler i det store og hele gode fortellinger. Oversettelsen til norsk oppfatter jeg også som i overkant stiv – jeg ville muligens valgt den engelske utgaven hvis jeg ikke ble forespurt om å omtale den norske oversettelsen.

Argumentet oppsummert

Bør sosiologer bry seg om det økonomer skriver? Nei, ikke alltid. Men jeg mener at Ulikhet er et hederlig unntak, fordi det er liten tvil om at retningen vi styrer kapitalismen i de kommende årene har mye å si for både frihet, livssjanser, ulikhet, sosialkonstruksjonisme, biologisme og hva som skulle være din personlige, faglige kjepphest. Atkinsons argument er verdt å lytte til.

Grunnen til at ulikhet i inntekt bør reduseres er i følge Atkinson at ulikhet kan knyttes til manglende sosialt samhold, høyere kriminalitet, dårlig helse, demokratiske forutsetninger og mange andre sosiale problemer. Her er Atkinson i stor grad enig med nobelprisvinner Joseph Stiglitz og mange flere. Men Atkinson trekker også fram rettferdighet som et argument med egen vekt, menneskene på jorda vil totalt sett få det bedre om økonomiske ressurser og muligheter blir likere fordelt.

Små skritt i riktig retning

Globalt sett er utviklingen i dag mildt positiv. Mange fattige land (som for eksempel Kina) har langt større vekst enn rike land, selv om det må tas et forbehold om at ulikheten innad i mange land fremdeles er veldig, veldig stor.

I Vesten har ulikheten vært økende de senere tiårene, men det er ikke så mange år siden at inntektsulikheten i mange Vestlige land ble redusert. I etterkrigsårene økte andelen lønnsmottakere, samtidig som velferdsstatene vokste. Hovedgrunnen til at utjevningene etter hvert stanset, sammenhenger i hovedsak med nedskjæringer i velferdsstand, lavere lønnsandel og lavere skattesatser.

Disiplinert kapitalisme

15 tiltak blir trukket fram som viktige for å redusere ulikhet, spesifikt nasjonalt. Den moderat opplyste leser vil nok i stor grad identifisere disse som venstreside-politikk. Atkinson er imidlertid ingen revolusjonær, han argumenterer for at det i det store og hele er en mer disiplinert kapitalisme er veien å gå for å redusere ulikhet. I Norge har vi i noen grad innført variasjoner av flere av disse forslagene, for eksempel universell barnetrygd, pensjonssparingsfond og det at 1 prosent av BNP skal gå til utviklingshjelp. Atkinson foreslår videre en mer progressiv skattepolitikk på inntekt og kapitalinntekt (inkludert arv). Han foreslår også å opprette minstelønnsjobber/borgerlønn eller andre former for offentlig, men progressivt skattbar velferd jevnt over.

Rettferdige samfunn er like effektive

I tredje og siste del av boka svarer Atkinson på de vanlige kritikkene mot omfordelings-politikk av denne typen – som for eksempel at økt omfordeling vil kunne føre til dårligere økonomiske resultater og svakere vekst. Det er imidlertid ingenting som tyder på at et samfunn med mer rettferdig fordeling av ressurser vil være samfunnsøkonomisk mindre effektivt. Atkinson begrunner dette ved hjelp av i hovedsak økonomiske argumenter, kurver og vekstrater satt opp mot nasjoners gini-koeffisienter. Alt dette er vel og bra, men jeg savner at han også imøtegår de mer individorienterte klassiske argumentene fra høyresida som går på motivasjon for å arbeide og ansvarliggjøring av individet som vi kjenner til fra Norge i de senere årene.

Et forsvar for velferdsstaten blir også viet et helt kapittel, og Atkinson minner oss på at selv om det vil være viktig at EU når egne mål om sosial utjevning innen 2020, vil kampen hovedsakelig foregå innenfor grensene til nasjonalstater. I dette kapitlet problematiserer også Atkinson handelsavtaler i et ulikhetsperspektiv.

Stø kurs mot en mer rettferdig verden

I bokas siste del viser han hvordan de 15 tiltakene er mulig å gjennomføre i Storbritannia, som altså er et land med vesentlig mer ulikhet enn Norge. Selv om noen momenter er uklare, er det ingenting i regnestykket som tyder på at staten vil lide særskilt. Samfunnets minste bestanddeler, menneskene, vil derimot kunne tjene betraktelig.

Makroperspektivet i denne boka er godt å ha i bakhodet. En ting er ulikheten i dag, en annen ting er ulikheten om 30-60-100 år – Atkinson er positiv til vi kan klare å få til en mer rettferdig omfordeling hvis vi bare vil, og jeg merker at denne positiviteten er smittende. Selvsagt er det mange fallgruver på veien dit, økende arbeidsledighet er en av dem, men disse er mulig å overkomme hvis vi holder fast i roret.

Derfor kan jeg trygt anbefale boka til andre sosiologer, og selvsagt også alle andre som måtte være interessert i politikk eller økonomi.