For nyansert om plattformøkonomien

Fersk bok om «delingsøkonomien» gir en oversikt over bedrifter, problemstillinger og forskjellige forståelser, men tilbyr lite analyse og få egne svar.

Den såkalte delingsøkonomien er en sosiologisk gullgruve, full av interessante og viktige problemstillinger. I boka Deling, plattform, tillit. Perspektiver på delings- og plattformøkonomien presenterer Arne Krokan en rekke forskjellige måter å forstå disse fenomenene på og gir gode og interessante eksempler på firmaer og tjenester. Boka gir viktig kunnskap om hva som rører seg i dette relativt uoversiktlige og stadig ekspanderende feltet. Dessverre klarer ikke Krokan å gi et sammenhengende narrativ som hjelper oss å forstå plattformøkonomien bedre.

Innledningsvis beskriver Krokan «delingsøkonomien» som «den digitale økonomiens janusansikt» (s. 15). Gjennom hele boka presenterer han«delingsøkonomien» både som utopi og dystopi, og Krokan presenterer begge siders argumentasjon. Krokans nye bok er derfor en god introduksjon for den som vil vite mer om «delings»- og plattformøkonomien og de interessante (og uløste!) problemstillingene i dette feltet. I en bok som tar opp så mange forskjellige temaer som det Krokans Deling, plattform, tillit gjør, er det mye man kunne tatt tak i. Jeg vil i denne omtalen primært konsentrere meg om forfatterens forståelse av plattformen.

Fragmentert framstilling

Boka lider dessverre under svak redigering. Den kunne blitt kortet ned og strammet opp betraktelig, og inneholder en rekke gjentagelser, litt for mange skrivefeil og uklar referanseføring – noen ganger brukes Harvard-stil, andre ganger fotnoter. Her burde redaktørene i Cappelen Damm gjort en langt bedre jobb.

I tillegg er boka svært fragmentert. Deling, plattform, tillit gaper over en rekke fenomener og problemstillinger, uten at sammenhengene alltid gjøres eksplisitte. Det er kanskje sånn det er nødt til å bli når man skal gi «perspektiver» på «delings»- og plattformøkonomien, men det gjør at man som leser får problemer med å følge argumentasjonen.

9788202549336

Arne Krokan: Deling, plattform, tillit. Perspektiver på delings- og plattformøkonomi. Cappelen Damm Akademisk, 2018. 320 sider.

Alle nyansene kommer på bekostning av et helhetlig narrativ. Som Kieran Healy argumenterer i et ferskt essay med tittelen “Fuck Nuance” i Sociological Theory, verdsettinga av og kravet om nyanse er et hinder for abstraksjonen god sosiologisk teorisering og argumentasjon er avhengig av. Når Krokan i et kapittel beskriver «delings»- og plattformøkonomien som en positiv kraft, men i det neste trekker fram alle problemene knytta til denne typen økonomisk organisering, blir det uklart hva den store fortellinga om «delings»- og plattformøkonomi Krokan ønsker å få fram egentlig handler om og går ut på.

Retningsløst

Krokan er generelt lite interessert i å presentere egne analyser og argumenter. Leseren må selv syntetisere og gjøre seg opp sin egen mening. At en bok får en til å tenke er på mange måter en god ting, men det er en risiko for at den røde tråden forsvinner fullstendig. Deling, plattform, tillit mangler en tydelig retning, og de forskjellige og motstridende «perspektivene» Krokan legger fram forvirrer til slutt mer enn de opplyser.

Jeg mener dette er spesielt problematisk når man behandler et tema som «delings»- og plattformøkonomi. Gode analyser og empirisk funderte argumentasjoner kunne tatt oss videre fra den stillstanden diskusjonen per nå står i, der antagelser og spådommer dominerer.

Uklarheter og feil

Det har også sneket seg med noen uklarheter og feil et litt mer seriøst forlagsarbeid kunne rettet opp. Det ville hevet helhetsinntrykket betraktelig. For det første klarer ikke kapittelet «Hva er delingsøkonomi?» å gjøre rede for hva «delingsøkonomi» faktisk er. Krokan argumenterer for at menneskers biologi privilegerer atferd som det å gi bort gaver og «deling», og definerer «delingsøkonomi» som «et system av desentraliserte nettverk og markedsplasser som setter underutnyttede ressurser i sirkulasjon ved å matche dem som disponerer ressursene med dem som ønsker eller trenger slikt gjennom at ressursene byttes, selges, leies ut eller gis bort» (s. 62).

Ressursene som utveksles i «delingsøkonomien» må være «underutnyttede» for at det skal «telle» som «delingsøkonomi». Når Uber-sjåføren skal plukke opp en passasjer og kjører utenfor eller lengre enn den ruten vedkommende i utgangspunktet egentlig skulle kjørt uansett, er det ikke snakk om «underutnyttedeb ressurser og derfor heller ikke «delingsøkonomi», ifølge Krokans definisjon.

Det samme gjelder når noen leier ut via Airbnb i stedet for å ha langtidsutleie eller kjøper en leilighet for å leie ut på plattformen. Videre tillater Krokans definisjon at ressursene som utveksles via «delingsøkonomien» selges eller leies ut, det vil si ikke deles i det hele tatt. Er det ikke mer fruktbart å betrakte «delingsøkonomi» som et misvisende begrep og en del av disse firmaenes markedsføring enn et begrep som fanger det essensielle ved disse formene for økonomisk aktivitet?

Er det ikke mer fruktbart å betrakte «delingsøkonomi» som et misvisende begrep og en del av disse firmaenes markedsføring enn et begrep som fanger det essensielle ved disse formene for økonomisk aktivitet?

For det andre hevder Krokan at Uber måtte trekke seg ut av Norge i 2017. Det er ikke riktig. Uber satt produktet Uber Pop «på pause» 30. oktober 2017, mens Uber Black, Uber Lux og Uber XXL finnes imidlertid fremdeles i Oslo. Han skriver også at Uber og Airbnb har hatt stor vekst på børs, men ingen av disse firmaene er børsnotert. De er begge privateid. Dette kan kanskje se ut som flisespikking, men jeg mener det er avgjørende poenger for å forstå hvordan «delingsøkonomien» fungerer.

At Uber fremdeles tilbyr tjenester i Oslo, viser at forretningsmodellen deres er fleksibel og kan tilpasse seg selv et så strengt regulert market som transportmarkedet i Oslo. At Uber og Airbnb ikke er på børs gjør at disse selskapene kan tape milliarder hvert kvartal uten å måtte slå seg konkurs, men heller sikre større og større investeringer.

Dette poenget skriver Krokan likevel en del om senere i boka. At de store plattformene er fulle av såkalt «venture capital», skriver Krokan, gjør at selskapene kan vokse seg store raskt. Det gjør det mulig å bryte lover og subsidierer markedet for å oppnå en «kritisk masse» brukere. Men ikke én gang i kapittelet om Uber og Airbnb – «De to store» – nevner Krokan at ingen av dem er på børs og at Uber fremdeles taper penger. Airbnb ble først profitable i 2016 og tjener fremdeles lite penger.

Uber mener selv de nå går i pluss, men det er utelukkende fordi de denne våren solgte seg ut av Russland og Sørøst-Asia. Krokan insisterer på at «delingsøkonomien» er mer effektiv enn «tradisjonelle» organisasjonsformer, og det hadde vært interessant å lese hans analyse av Ubers manglende profitt og Airbnbs kontinuerlige utsettelse av børsnotering.

At Uber fremdeles tilbyr tjenester i Oslo, viser at forretningsmodellen deres er fleksibel og kan tilpasse seg selv et så strengt regulert market som transportmarkedet i Oslo

Plattformen som en ikke-hierarkisk organisering

Et av poengene Krokan gjentar en rekke ganger, er at «delings»- og plattformøkonomien er en ikke-hierarkisk form organisering, i motsetning til den «tradisjonelle» industriens byråkrati og kontroll. De tungrodde og treige organisasjonsformene gjorde det ifølge Krokan nødvendig med utstrakt kontroll, mens plattformene «reduserer behovet for å organisere gjennom hierarkier, og de kompenserer for en rekke utfordringer ved kjøpe tjenester i tradisjonelle markeder» (s. 216–7). «Hierarkier ble i sin tid skapt for å senke organisatoriske transaksjonskostnader», fortsetter Krokan. «Delingsøkonomiens plattformorganisasjoner» har imidlertid enda «lavere transaksjonskostnader enn hierarkiene».

Fordi disse markedene er «mer åpne og transparente og grunnleggende sett basert på tillit mellom partene» trenger de ikke å «omfattes av den samme typen kontrollmekanismer som tilsvarende tjenester i den tradisjonelle økonomien» argumenterer han (s. 268). I «deling»- og plattformøkonomien, erstattes byråkrati av åpenhet og gjennomsiktighet og tillit, skal vi tro Krokan.

Plattformens diktatur

Men Krokan overser at «hierarkiet» erstattes av nye former for kontroll immanent i plattformmodellen. I «delings»- og plattformøkonomien er det nemlig plattformene som bestemmer. Selve organiseringen kan best forstås som en form for algoritmisk styring, der spillereglene bestemmes og alle beslutninger tas automatisk – på plattformens vilkår, uten noe rom for forhandlinger.

Plattformene er ingen «åpen arkitektur» som Krokan skriver (s. 271), men en infrastruktur som legger strenge føringer på hva brukene kan foreta seg. Disse reglene er hemmelige og ikke synlige for brukerne. Det er brukerne som må blottlegge seg for plattformen når den samler inn enorme mengder informasjon, mens plattformene forblir lukka.

Ved å se plattformene som ikke-hierarkiske mister boka et sentralt kjennetegn ved «delings»- og plattformøkonomien: Plattformen selv er en form for kontroll

Ved å se plattformene som ikke-hierarkiske mister Deling, plattform, tillit et sentralt kjennetegn ved «delings»- og plattformøkonomien: Plattformen selv er en form for kontroll. I tilfellet Uber må sjåførene underkaste seg plattformens strenge logikk og akseptere den lønna prisalgortmens vurdering av tilbud og etterspørsel setter, uten at det finnes ikke rom for å forhandle med algoritmen!

Plattformen avgjør hvilke passasjerer sjåføren skal plukke opp og gjør det mulig for brukere å gi hverandre en vurdering etter endt transaksjon. «Åpenhet og deling er selve grunnlaget for delings- og plattformøkonomien» (s. 129), skriver Krokan. Men de teknikkene plattformen baserer seg på for å organisere virksomheten holdes skjult for brukerne. Uber-sjåførene får ikke vite hvordan prisene varierer eller hvorfor de får tildelt akkurat den passasjerer.

Vurderingssystemet, som Krokan mener skaper «tillit» i plattformøkonomien, fungerer i virkeligheten som en for for sanksjonering. Hvis en sjåfør får en gjennomsnittsvurdering under en bestemt men ikke oppgitt grense, blir vedkommende «deaktivert», det vil si, mister jobben. Er ikke dette et hierarki?

Forvaltere av tillit

Krokan ser plattformene som forvaltere av tillit, og tillit er nok viktig i plattformøkonomien, men plattformen legger samtidig gjør føringer på brukernes handlinger for å forhindre at spesielt de som selger noe eller sin arbeidskraft gjennom plattformen oppfører seg «bra» eller i tråd med plattformens interesser. Krokan skriver: «Tillit til algoritmen er helt essensielt i nettsamfunnet, og selve fundamentet for plattformene og delingsøkonomien. Uten en slik tillit ville hele den digitale infrastrukturen bryte sammen, og vi ville hatt store problemer med å finne igjen noe som helst» (s. 156).

Men, som Krokan påpeker, er algoritmenes grunnleggende funksjon å ta valg for oss. Og disse valgene tas uavhengig av om vi som brukere har tillit til algoritmene eller ei. Man ville kanskje ikke brukt systemet hvis man ikke hadde tillit til det, men plattformene selv ville fungert.

Av Krokans fremstilling av «delings»- og plattformøkonomien kan man få inntrykk av at denne typen organisering nødvendigvis og uansett vil dominere framtidas næringsliv og transaksjonsformer

«Delingsøkonomi» som framtida

Av Krokans fremstilling av «delings»- og plattformøkonomien kan man få inntrykk av at denne typen organisering nødvendigvis og uansett vil dominere framtidas næringsliv og transaksjonsformer. På de fleste indikatorer – kanskje med unntak av milliarder dollar «venture capital» sikret og estimert markedsverdi – er imidlertid dette er svært marginalt fenomen. Krokans drøfting av de makroøkonimske konsekvensene av «delingsøkonomien» kunne tjent på en diskusjon av at det selv i USA kun er noen svært få prosent av befolkninga som jobber i og bruker «delingsøkonomien». De to argumentene Krokan legger fram for at plattformene vil erstatte andre organisasjonsformer, er lavere transaksjonskostnader og nettverkseffekter.

Nettverkseffekter, eller Metcalfes lov, er blitt et «buzz word» blant teknologibedrifter og -skribenter, og beskriver hvordan hver nye bruker av en tjeneste øker tjenestenes verdi for de andre brukerne, kanskje først og fremst kjent fra sosiale medier som Facebook og Twitter. At en plattform som Uber har signifikante nettverkseffekter, er imidlertid mer usikkert. Bryr egentlig sjåførene og passasjerene seg om hvor mange andre som bruker tjenesten? Sjåførene og passasjerene er jo avhengig av at det er tilstrekkelig etterspørsel og tilbud i markedet, men det handler om skala, ikke nettverkseffekter. Dette er poenger Krokan med hell kunne diskutert i mer detalj.

Ubers store underskudd og Airbnbs fremskynding av børsnotering tyder på at veien mot et samfunn der plattformen er det hegemoniske organiseringsprinsippet blir mer kronglete enn Krokans framstilling antyder

Hvordan plattformene skal erstatte andre organisasjonsformer forblir imidlertid et mysterie i Krokans bok. Her er det større og mer komplekse prosesser i spill enn lavere transaksjonskostnader. Det handler om politikk, om reguleringer, om vurderinger, om maktrelasjoner og økonomi. Som Krokan helt korrekt påpeker, har plattformselskapene utløst en «venture»-kapitalbølge uten sidestykke. Det er, mener jeg, kraften som driver utviklinga.

Nyanser og konsekvenser

Krokan gir i det store og hele et for nyansert og uklart bilde av hvilke konsekvenser plattformenes inntog og økende dominans fører meg seg. Han trekker fram de «gode» sidene – fleksibel organisering, økt tilgang på varer og tjenester og lavere transaksjonskostnader – og de «dårlige» sidene – først og fremst fragmentering av arbeidsoppgaver og løsere tilknytning til arbeidslivet. Sistnevnte som en nødvendig konsekvens av plattformenes framvekst redegjøres imidlertid ikke for i tilstrekkelig dybde.Under noen betingelser kan det nok være en sammenheng, mens det ikke alltid må være det.

Krokan trekker også fram Kinas «social credit»-system som et skrekkeksempel på den typen overvåkning plattformteknologien muliggjør når den havner i «feil» hender. Men Uber driver unektelig også overvåking, og Krokan kunne med hell utbrodert når teknologien går fra å være «god» og bare effektiv til å bli «stygge», som Krokan skriver. Et tydelig overordna argument ville gjort boka til et interessant bidrag til debatten og den voksende sosiologiske litteraturen om «delingsøkonomi».

Hva som blir de faktiske konsekvensene av plattformøkonomiens framvekst må tiden vise. Ubers store underskudd og Airbnbs fremskynding av børsnotering tyder på at veien mot et  samfunn der plattformen er det hegemoniske organiseringsprinsippet blir mer kronglete enn Krokans framstilling antyder. Det betyr på ingen måte at denne prosessen skal overses eller dens betydning undervurderes, bare at det kan ta lenger tid og materialisere seg på andre måter enn det vi i dag antar.

Hvordan Uber har klart å tilpasse seg reguleringen av det norske transportmarkedet er en interessant case som gir viktig innsikt, og som Krokan kanskje burde drøftet. I tillegg må plattformen i seg selv forstås som en form for kontroll, som en infrastruktur som former økonomisk og sosial interaksjon. Dette er et perspektiv Krokans perspektiver på delings- og plattformøkonomi overser. Hvordan dette vil utarte seg på bakken trenger vi mer analyse enn det Deling, plattform, tillit tilbyr for å forstå.